Nå er han ny NATO-sjef

Jens Stoltenberg er ny generalsekretær i NATO. Les vårt intervju med ham.

Publisert Sist oppdatert

– Ja, ja.

Fakta

Hvem er:

Jens Stoltenberg
  • Født 16. mars 1959 i Oslo
  • Var statsminister fra 2000-2001, og fra 2005-2013.
  • Oppnevnt som FNs spesialutsending for klima.
  • Sønn av arbeiderpartipolitiker og tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg.
  • Konsulent i forskningsavdelingen i Statistisk sentralbyrå. Denne

Jens svarer kort til dem rundt seg, og konsentrerer seg om å smile til et titalls mobilkameraer rettet mot han. Når vi tror han er fri til å gå videre, slik at intervjuet kan starte, stopper han opp igjen og smiler på nytt. Går en meter, og må stoppe igjen, og igjen.

Tross valgnederlaget i fjor høst, har Jens fortsatt fansen i behold. Omsider får FNs spesialutsending for klima, og Norges tidligere statsminister, satt seg ned. En vakt, en politisk rådgiver og Jens’ andre fotfølgere har plassert seg i et hjørne. Jens puster ut, og forsyner seg med et glass vann.

– Jeg blir litt sånn...Sånne fotograferinger og sånn. Jens pauser, og prøver å sette ord på det han har i tankene. Han innrømmer at han er litt sliten.

– Jeg er bare veldig høyt oppe når jeg snakker og holder foredrag, og må komme meg litt nedpå jorda igjen.

Løpegutten

For omtrent 15 minutter siden holdt Jens foredrag om klima og karriere, i et auditorium fullt av studenter. Ordet «karriere» liker han ikke, det minner ham om «noen som sleiper seg fram i livet». For Jens har karrieren handlet om hard jobbing og et brennende engasjement, helt fra han var student i sosialøkonomi og aktiv i AUF, noe som gjenspeiler seg i de få minnene han har fra sin egen studietid.

– Jeg var nok en veldig lite normal student, fordi jeg jobbet så hardt med AUF og politikk ved siden av studiene. Det var det jeg åndet for. Jeg løp fra AUF og oppover til forelesningene, så jeg fikk dem med meg.

Jens leter etter flere studieminner, men kommer ikke på noen som er særlig nevneverdige. Han mener hjernen hans «ikke er skapt for å huske sånne spesielle ting».

– Det jeg husker var at vi spilte ishockeyspill, sier Jens og ler forsiktig.

– Jeg er glad jeg fikk være en del av et AUF-miljø, men prisen jeg betalte for det var at jeg ikke fikk tid til å være en del av et studentmiljø

– Det var det alle gjorde i tolvte etasje på Universitet i Oslo, der sosialøkonomistudentene holdt til. Så spilte mange sjakk, men det er jo ikke spesielt underholdende minner.

Jens forteller om en studietid som nesten utelukkende besto av hard jobbing og løping mellom møter og forelesninger. Likevel ser han tilbake på tiden med et smil.

– Jeg er glad jeg fikk være en del av et AUF-miljø, men prisen jeg betalte for det var at jeg ikke fikk tid til å være en del av et studentmiljø.

Alvorlig festbrems

Som en hardtarbeidende student og AUFer fikk Jens fort rykte på seg av å være dårlig til å feste, og ryktene har det til at han gikk til sengs tidligere enn de fleste andre.

– Det handler ikke om at jeg ikke var glad i å feste, men siden jeg hadde så mye å gjøre måtte jeg legge meg tidlig og stå opp tidlig for å lese.

Så du har aldri vært noen ramp?

– Jo, det har jeg, men det er ikke noe poeng å skryte på seg å være noen ramp. Noen av de tingene jeg har gjort, har vært så rampete at jeg ikke vil snakke om dem, selv ikke i ettertid.

Jens snakker bort den rampete tiden, og påpeker at han stort sett tror han var som ungdom flest.

– Som tenåring kjøpte vi øl, gikk rundt med bæreposer og lette etter fester, men det er jo ikke akkurat rampete, sier Jens og smiler lurt.

Atomvåpen, miljøvern og fattigdom var politiske temaer som opptok unge Stoltenberg. Temaene skulle bli Jens’ faste diskusjonstema. Også på fest.

– Jeg var veldig alvorlig. Jeg kompenserte for min sosiale usikkerhet ved å snakke om alvorlige ting, fordi jeg kunne noe om det. Men det var ikke noe bilde på at jeg mente at det var noe man burde snakke om klokken halv to på natten. Det var fordi jeg syns det var så vanskelig å mestre det sosiale. Smalltalk og sånn. Selvsikkerheten tror han kom gradvis med alderen.

Men du lå aldri singel og partiløs på sofaen?

– Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg valgte å engasjere meg i politikk og kjærlighet. Men min kjærlighet er jo min privatsak, så får andre vurdere meg som politiker.

– Som tenåring kjøpte vi øl, gikk rundt med bæreposer og lette etter fester, men det er jo ikke akkurat rampete, sier Jens og smiler lurt.

Med hjertet i politikken

Det er politikken det er lettest å få Jens til å snakke om. Som sønn av arbeiderpartipolitiker og tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg, skulle man tro Jens var født inn i en politisk karriere. Men det eneste bevisste yrkesvalget han noensinne påstår å ha tatt, var at han hadde lovt seg selv å aldri bli politiker.

– I og med at Thorvald var det, skulle ikke jeg bli det. Det var ikke han som presset meg, men ideen om å prøve noe annet.

Jens ble forsker, noe han rakk å være i Statistisk sentralbyrå noen få år før hjertet hans var tilbake i politikken. Det var daværende miljøvernminister, Thorbjørn Berntsen, som ringte ham opp og fortalte at Gro Harlem Brundtland gjerne ville ha ham som statssekretær. Med en gang Jens mottok telefonen, innså han at hele livet ville bli forandret.

– Da tenkte jeg at nå er jeg tilbake der jeg med hjertet egentlig ønsket å være hele tiden: i politikken, der det er pulserende, der det skjer ting hele tiden. Jeg har enorm respekt for forskning, men det er mer en stille, dyptgående form for arbeid, mens politikk er mer sånn...

Jens pauser.

– ...å være i kamp.

Fra sjangling til Statsminister

Som statssekretær startet Jens’ politiske karriere for fullt. Han gikk fra å være statssekretær til statsråd og deretter statsminister, som han selv uttrykker var et resultat av litt «sjangling gjennom livet, og plutselig var jeg statsminister.» Å bli Norges yngste statsminister noensinne var med andre ord ikke noe Jens hadde planlagt å få på cv-en.

– Thorbjørn Jagland begynte å snakke om at han egentlig ikke ville være statsministerkandidat og at jeg burde være det. Jeg ble veldig overrasket, også sa jeg ja. Og i løpet av noen få måneder så var jeg statsminister. Og siden så har jeg enten vært Arbeiderpartiets leder eller så har jeg vært Arbeiderpartiets statsministerkanditat.

Jens føler seg heldig som har fått lov til å jobbe med noe han virkelig brenner for.

– Jeg prøvde å drive med noe først, som jeg ikke hadde lyst til, men sannheten er at følelsene min var i politikken.

Bare Jens

Jens har tilsammen ni og et halvt år bak seg som statsminister, og er fortsatt leder for Arbeiderpartiet på Stortinget. Samtidig ble han i desember utnevnt som FNs spesialutsending for klima.

På tross av endringer i karriereren tror ikke Jens han er noen ny og annerledes person, selv om han kanskje viser litt flere sider av seg selv nå enn det han kunne før.

– Jeg tror at jeg er akkurat den samme Jens. Men det er litt andre sider som kommer fram, på grunn av man har ulike oppgaver og roller. Jeg er litt overrasket over at folk får se de mer personlige, uformelle sidene av meg. Men det er nok fordi det i rollen som statsminister har vært mye offentlige oppdrag, veldig mange alvorstunge ting, og nå har jeg en mulighet til å vise litt andre sider, sier han.

– Samtidig er jeg også redd for å gjøre miljøvern til et personlig ansvar, for det er litt for viktig til å bare overlate til frivilligheten

Har du blitt mer miljøvennlig da?

Jens smiler. Bruksvanene hans har nok ikke endret seg betraktelig, selv om han mener det er viktig at folk tenker gjennom hvordan de selv kan bidra til å løse klimaproblemene.

– Samtidig er jeg også redd for å gjøre miljøvern til et personlig ansvar, for det er litt for viktig til å bare overlate til frivilligheten.

Han nevner hvor viktig det er at vi kan bo i et land som kan tilrettelegge for å velge miljøvennlige løsninger, før han omsider svarer på spørsmålet.

– Jeg har lenge vært ganske flink til å gå og sykle til kontoret. I tillegg har jeg skaffet meg elbil. Også har jeg gjort noe med tanke på huset mitt. Før hadde vi oljefyring, nå har vi sånn jordvarme.

«Selfieskongen»

Jens’ rådgiver reiser seg og gir tegn til at de må dra. Under tvil får vi lov å følge han ut til bilen for å stille noen siste spørsmål og ta bilder, noe som viser seg å være et naivt forslag.

Å fortsette et intervju i gangene på Dragvoll med eksstatsministeren på vei til bilen sin, blir en utfordring. Noen flakker med blikket, ser ned og smiler lurt når de går forbi, andre er mindre sjenerte.

– Hei, vent! Jens, du kan ikke dra enda, roper et par stykker og kaster seg over den nye bilen, der Jens akkurat har rukket å sette seg inn, klar for å ta noen siste bilder før turen går videre, noe som begynner å haste. Turen må imidlertid vente ennå noen minutter før han får dra videre.

Han skuer bort på assistenten som ser på klokken.

– Jada, ja, et bilde går bra, sier han og smiler litt slitent til kamera.

Powered by Labrador CMS