Vi må skjerpe oss, alle mann

KOMMENTAR: Dagens studenter blir kalt late. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skylder på alle. Det er godt å vite at det ikke bare er vår skyld.

Publisert Sist oppdatert

Kunnskapsministeren rettet nylig pekestokken mot både studenter og utdanningsinstitusjoner i en kronikk om høyere utdanning, hvor han i klar tekst sa at alle er nødt til å skjerpe seg. Det er sjeldent at en politiker omtaler problemene i så tydelige ordelag som Isaksen gjorde. Ministerens budskap framstår som et friskt pust av klarsynthet. Men en politiker på toppen vil alltid ha problemer med å se utfordringene på bunnen - NTNU er et strålende eksempel.

Nå vil ikke jeg trekke NTNU ned i søla igjen, rett etter at de har kravlet opp fra hullet som Nokut kastet dem ned i. Universitetets kvalitetssikringssystem ble i fjor vurdert som svært mangelfullt, og Nokut truet med å frata NTNU retten til å opprette studieprogram. NTNU fikk seks måneder på å forbedre seg, og vi ligger an til å få et helt nytt system. Men jeg er skeptisk til at smekken fra kontrollørene på toppen, har blitt kommunisert godt nok, og om det vil føre til reelle endringer. Studentene er fortsatt like nølende til å bidra med innspill til referansegruppene, et utall fastgrodde professorer er fortsatt ute av stand til å ta til seg de få konstruktive tilbakemeldingene som kommer, og de tillitsvalgte i studentrådene er like usynlige som før. Nå skal studentpolitikerne riktignok ha gehør for at de har kjempet for bedre kvalitetssikring, men det har de da vitterlig gjort i alle år. Det er med andre ord ikke deres prestasjon at det blir tatt grep nå.

Studentpolitikerne har et alvorlig omdømmeproblem – det speiles i den lave valgoppslutningen, som for Studenttinget NTNU lå på 13,7 prosent ved forrige valg. Det var visstnok i rekordsjiktet, og det har nærmest blitt en klisjé å kalle Studenttinget for udemokratisk. I tillegg har våre representanter i studentpolitikken fått kritikk for et overdådig pengebruk på konferanser, reiser, hotellopphold og matbudsjett. De klarer heller ikke å bli kvitt mistanken fra studentmassen, om at det å bli studentpolitiker først og fremst er motivert av personlig avansement. At det for dem handler om nettverking og posisjonering for en fremtidig karriere, ikke å tjene i studentenes interesse. Den lave valgoppslutningen, som fremstår som om det hovedsaklig består av kandidatenes utvidede omgangskrets, gir argumentet en viss legitimitet.

Når det kommer til kandidatene som i disse dager skal velges inn som studentrepresentanter til NTNU-styret, er det lite fokus på kvalitetssikring av utdanningen. De går til valg på miljøkamp, internasjonalisering og et sosialt campusliv. Det er ikke dårlige saker å gå til valg på, men de burde heller ta kunnskapsministerens oppfordring på alvor, og sette inn skytset på det grunnleggende. NTNU er først og fremst en plass for læring. For å få til det, trenger vi studentpolitikerne med på laget. Men da må vi også gi dem gjennomføringskraften som institusjonen Studenttinget, ideelt sett studentenes samlede røst, fortjener. Vi må stille oss bak dem ved å faktisk gi tinget demokratisk legitimitet med stemmene våre.

Men det er et felles ansvar. Man kan ikke kun overlate kampen til Studenttinget etter å ha avgitt stemme i valg. Studentene må bidra aktivt til kvalitetssikringen i hverdagen, ved å faktisk bry seg om å gi tilbakemeldinger om forelesninger. Hvis foreleserne ikke lytter på tilbakemeldingene, må man gi uttrykk for det ved å rope høyere, istedenfor å droppe forelesning som så mange gjør ved misnøye. Det er mang en professor som i kraft av sin status som statsansatt føler seg altfor trygg i sin stilling.

Powered by Labrador CMS