Absolutt mannskor

ANMELDELSE: Menn som synger i kor liker tre ting: sang, øl og bacon. Jenter som ikke synger i kor liker også tre ting: sang, øl og menn som synger i kor.

Publisert Sist oppdatert

TRONDHJEMS STUDENTERSANGFORENING – ØYSTEINSALEN – 30. MARS

Trondhjems Studentersangforening (TSS) holder konsert i Øysteinsalen i Erkebispegården. Været er trist, grått og jeg trasker rundt i byen med en ørliten hodepine fra lørdagskvelden. Flaks for meg at studentkoret har bestemt seg for å ha konsert, der målet for kvelden var å vise publikum det beste de hadde å tilby, et såkalt «Absolute Mannskor». Konserten hadde fått navnet «Mannlig, herlig og sterk», og det skulle vise seg at konserten levde opp til forventningene som ble satt.

Mannlig

Jeg velger å ta for meg det mannlige først, bare for å ta det i riktig rekkefølge. Det kan vel ikke bli særlig mer mannlig enn når åtti menn kommer gående inn i et lokale med utstråling og smoking? Testosteronet kommer særlig frem i tolkningen av den irske «The Rocky Road to Dublin» som runder av kvelden, og ikke minst den svenske perlen «Gryning vid havet», som fremhever nettopp det navnet og temaet for konserten har lovet. Sistnevnte introduseres som en skildring av «seilernes æresfrykt og fascinasjon over havets enorme krefter». Jeg må innrømme at der jeg sitter er det jeg som viser æresfrykt og fascinasjon over korets enorme krefter. Den feminine delen av publikum må feie bort gåsehuden fra armene og se bort et øyeblikk så ikke alle ser at de rødmer. Stemmene treffer helt inn i hjerterota. Koret har glimt i øyet, rungende røster og et repertoar bestående av alt fra drikkeviser og studentersanger til romantiske dikt om naturen.

Herlig

Jentene føler seg ikke alltid så små. Når det fremføres en nydelig versjon av den islandske salmen « Heyr, himna smiður» er det sårt, nakent og vakkert fra korets side. Det hjelper ikke at salmen er på et språk som nærmest høres alvisk ut i denne settingen, og i et lite øyeblikk trodde jeg at jeg var i en eventyrverden, og ikke i bispegården i Trondheim. Minst like fint er det når koret fremfører «Kung Liljekonvalje». Først tenkte jeg «det her er jo ikke like mannlig», men så tenkte jeg på nytt, og kom frem til at det ikke gjorde noe. For istedenfor å være mannlig, så gjorde ydmykheten fra disse stykkene konserten herlig i tillegg. TSS har holdt løfte nummer to.

Sterkt

Med humoristiske samtaler og introduseringer mellom sangene/låtene/symfoniene/salmene/visene/diktene tildeles konserten i tillegg personlighet og styrke. Litt useriøsitet ødelegger om mulig euforien til tider, men den kommer fort på plass igjen. Å velge Øysteinsalen som lokale var nok en god avgjørelse når det kommer til det auditive inntrykket, men for skarpe lys og et noenlunde uferdig lokale ødelegger for helhetsinntrykket. Ikke at jeg fokuserer så mye på takbjelkene, da. Det står åtti kjekke karer som kan synge jævla bra foran meg. Jeg glemmer ofte at jeg også er her for å bedømme vokalkvalitet, lyd og prestasjoner. Affekten tar rett og slett overhånd, og jeg går ut fra lokalet med røde kinn, en lysere tilværelse og enda mer kjærlighet til det denne byen har å by på.

Powered by Labrador CMS