Miljøgeneral Jensen

Hun er generalsekretær i WWF Norge og Siv Jensens lillesøster. Nina Jensen mener det viktigste i livet er å kjempe.

Publisert Sist oppdatert

Sammenheng mellom liv og lære er en forutsetning, skal en miljøverner ha troverdighet. Nina Jensen har ikke bil, men reiser kollektivt. Hun praktiserer «small living» i det hun beskriver som «en liten, men kul designleilighet.» Men også en klimaforkjemper har sine miljøsynder.

Fakta

Nina Jensen

  • Født i 1975
  • Studerte marinbiologi ved James Cook University i Australia, og tok master i marinbiologi ved universitetet i Tromsø
  • Tok over etter Rasmus Hansson som WWFs generalsekretær i 2012
  • Er søster til Frp´s leder, Siv Jensen

– Jeg liker å ta lange, varme dusjer, sier hun, som for å virke folkelig.

I tillegg flyr hun «alt for mye», men begrunner det i at hun som generalsekretær i WWF-Norge (World Wide Fund For Nature) må være på plass der ting skjer.

Feiret earth hour med akustisk konsert

Det tok litt tid før Nina Jensen skjønte at hun ville vie livet sitt til å redde jorda. Som liten var hun svært fascinert av natur og dyreliv, medlem av WWFs pandaklubb, men aldri aktivist i ungdomsorganisasjoner som Natur og Ungdom.

Som 19-åring bestemte hun seg for at hun ville jobbe i den verdensomspennende naturvernorganisasjonen WWF. Den dagen hun leverte mastergraden i marinbiologi, fikk hun fast jobb i WWF. I 2012 ble hun generalsekretær.

Oslo-kontoret har mange bilder av pandaer på veggen. Bak skrivepulten til Nina Jensen henger et enormt fotografi av en tiger. I en krok står en dykkergasstank som er ombygd til ei lampe. Hun forsikrer at den ikke går på gass, men fornybar strøm. Earth Hour, miljøets 17. mai, som hun har kalt dagen, feiret hun med akustisk konsert.

For mange kan det å skulle engasjere seg i natur og miljø bli for stort og abstrakt, på grensen til kjedelig. Jensen synes det er forunderlig at ikke enda flere er opptatt av miljøvern.

– Det er det eneste som gjelder. Det e’kke no’ business på en død planet, sier hun kjapt og blir lang i blikket.

Angrer på at hun ikke levde ut studietida

Nina Jensen startet sin utdannelse som marinbiolog i Australia. I nærhet til great Barrier Rief videreutviklet hun sin interesse for havets biomangfold, dykking og seling. Hun beskriver studentmiljøet som «helt fantastisk».

– Jeg var som enhver student, påpeker den ellers svært så saklige damen.

– Vill og gal, og glad i en god fest.

Etter studiene i Australia studerte hun arktisk marinbiologi ved Universitetet i Tromsø. I tillegg hadde hun fulltidsjobb og en frivillig jobb i WWF, en av de få tingene hun angrer på.

– Tromsø har et fantastisk studentmiljø, best i landet. Selvfølgelig nest etter Trondheim, legger hun til, med pokerfjes.

– Da jeg hadde heltidsjobb, var heltidsstudent og jobbet frivillig, er det klart at studentlivet gikk i knas.

Ikke dårligere levestandard

Studenter er en gruppe som gjerne fremstiller seg selv som uten økonomi til å tenke på miljøet. Jensen mener man bør stille krav til alle samfunnslag om en grønn livsstil, uten at det betyr et dårligere liv.

– Det dreier seg bare om en smartere livsstil.

Hun påpeker at man sparer penger.

– Det er jo ikke smart å kaste masse mat, eller å slippe strømmen din ut av vinduet. Det er bare sløsing.

Jensen er enig med dem som sier at teknologi står sentralt i å løse veldig mange miljøproblemer.

– Samtidig må man ikke bli så fokusert på å lage ny teknologi at man ikke tar i bruk den som allerede finns. Vi har minst to tredjedeler av den teknologien vi trenger.

Mer mannlig testosteron før

WWFs strategi er blant annet å påvirke næringslivet fra innsiden, og de er partnere med lakseoppdrettsgiganten Marine Harvest. Oppdrettsnæringa har store miljøutfordringer, blant annet knyttet til lus, sykdom og rømming, som er med på å true villaksen. Jensen forteller oppgitt at responsen fra andre miljøorganisasjoner, på at WWF inngår samarbed med bransjer som sliter med miljø-imaget, stort sett har vært negativ:

– Det er lett å stå på utsiden og protestere. Tidvis har noen måttet krype til korset og erkjenne at, «ja, dere fikk jo resultater, kanskje det ikke var så dumt likevel.»

Hun synes det er synd at det ofte er mot andre miljø- organisasjoner man kjemper de hardeste kampene.

– Det er slitsomt å måtte forsvare engasjementet sitt overfor likesinnede.

Hun mener miljøsaken fortsatt er marginalisert i Norge, og at man da konkurrer om de samme støttespillerne.

– Samtidig ser vi at når vi står samlet, får vi mye mer gjennomslag.

Jensen tror dette er noe alle organisasjonene nå begynner å innse, og at det har skjedd en forandring.

– Uten å tråkke noen på tærne: Før var det mer mannlig testosteron som konkurrerte, enn samarbeid om saker.

– Olje smaker ikke godt

Klimaengasjementet i Norge har sunket de siste årene, mens utslippene i verden bare øker. Jensen tror problemet er så stort og illevarslende at det blir mye enklere og mer behagelig og si «det er ikke så farlig, dette kommer helt garantert til å gå bra». Hun mener likevel at klimaskepti- kerne «er i et ubeskrivelig mindretall».

– Klimaendringene er noe som skjer her og nå. Vi ser det i Norge i form av ras, jordskred og flom.

Jensen er nesten som ustoppelig foss når hun snakker om miljøkonsekvenser.

– Til og med land som Iran begynner å bekymre seg. Innsjøene deres begynner å tørke ut. Da kan man være så glad i den oljen man bare vil, men den smaker ikke spesielt godt.

Hun mener det viktigste er å kjempe for noe, også for noe annet enn det hun selv tror på. Tonefallet er til forveksling likt Siv Jensens. Kanskje siktes det også her bevisst eller ubevisst til søstera.

– Å gå gjennom livet uten å mene noe eller å brenne for noe, bare være apatisk, det må være et ubeskrivelig trist liv.

Hun mener mange samfunnstopper nå går foran og tar ansvar, men at man har en lang vei igjen. Kanskje har vi det for godt:

– Vi lever i en polstret boble, hvor vi har altfor mye av alt. Med mindre man får med seg hva som skjer i verden, er det trygt og godt inne i bobla.

Søstera til Siv

– Nå har de ikke sittet fryktelig lenge, bare litt over hundre dager, sier Jensen om den blåblå regjeringen.

Det virker som om hun ikke ønsker å angripe søsterens regjering, men håper det kan komme positive overraskelser etter hvert. Jensen mener hovedproblemet er at utslippene fra oljeindustrien fortsetter å gå i været, og at man da ikke greier å løse klimaproblemet.

– Det er en utfordring som hverken den forrige eller sittende regjeringen tør adressere.

I Norge forvalter vi verdens største investeringsfond på 5240 milliarder kroner. Hun mener det aller viktigste Norge kan gjøre, er å trekke oljefondet ut av fossile energikilder, og investere i fornybar energi.

Hun synes finansminister Siv Jensen sitt forslag om å legge ned etikkrådet er et stort tilbakeskritt.

Hvordan er det å omtale søsteren sin med etternavn?

Hun ler. – Det er litt underlig! Det er nødvendig for å klare å snakke om sak og ikke person.

Jensen forteller at hun er vant til spørsmål om forholdet til søsteren. Likevel synes hun det tidvis er irriterende.

– Det er interessant at det aldri blir utdatert.

De har det sterke engasjementet tilfelles og de lærer mye av hverandre.

– Så har Siv valgt å engasjere seg i litt andre ting. Det kan neppe kalles en overdrivelse.

Søstrene prater sammen daglig, drar på ferieturer, lager mat og prater om livet.

– Vi går lange skiturer, får frisk luft og avkobling. Nå sist var det klisterføre. Det viser at verden er i endring.

Hun tror søsteren har respekt for meningene hennes, selv om hun ikke alltid er enig. Samtidig mener Nina Jensen miljøbevegelsen kan bli mer folkelig.

– Skal vi få folk flest med på laget, må vi snakke et språk folk forstår.

Maner til håp

Jensen må ta seg tid til å lese det varierte utvalget av e-post som havner i innboksen:

«Mange er nå temmelig lei av all bombastisk hudfletting av en ny minister, Sylvia Listhaug. Den verste av alle er Nina Jensen. Dette minner om tider i vestlig sivilisasjon vi minnes med gru: inkvisisjonen.»

En kollega kommer inn.

– Sylvi Listhaug vil ikke snakke med oss, forteller hun til sjefen.

– «Jeg trenger ikke innspill fra dere, for jeg vet hva dere mener», hermer Jensen.

De to kollegaene er lattermildt enige om at de trenger noen venner i landsbruksdepartementet.

I mai skal Jensen på WWFs årskonferanse i Brasil, i juni til grønland. Her hjemme skal hun jobbe med skogvern, havmiljø og klima. Hun maner til håp.

– Vi kan jo ikke miste trua. Jeg tror det vil gå bra til slutt, ellers hadde jeg ikke brukt så mye tid og energi på redde jorda.

Powered by Labrador CMS