Generasjon revolusjon

Generasjonen som vokste opp etter Sovjet, har snudd Ukraina på hodet. Studentopprørerne i Lviv gir seg ikke der.

Publisert Sist oppdatert

LVIV, UKRAINA

Fakta

KRISEN I UKRAINA

  • I november i fjor avslo president Viktor Janukovitsj en handelsavtale fra EU. Det utløste et folkeopprør på Maidanplassen i Kiev, med krav om tettere bånd til Europa.
  • I februar kulminerte opprøret i voldsepisoder. Over 100 mennesker ble drept. Presidenten rømte landet, og ei midlertidig opposisjonsregjering ble innsatt.
  • Russiske militærstyrker tok kontroll over Krimhalvøya, og etter folkeavstemning erklærte president Vladimir Putin Krim for russisk område.
  • Væpna, prorussiske grupper har tatt kontroll over flere byer øst i landet. Ukrainske styrker arbeider med å gjenerobre kontrollen i områdene.
  • I mai avholdes et nytt presidentvalg.

-Vi kaller dem «Himmelens hundre», de hundre offisielle døde etter revolusjonen på Maidan i februar. Det er fordi de er engler nå, sier Mariia Mudra (21).

Liljer fyller Frihetsavenyen i Lviv i Ukraina. Liljer, lykter og flagg, stilt opp mot en vegg dekorert med portrettfotografier. Mariia peker opp mot et av bildene. Øynene blir blanke, stemmen tykk.

– Han der oppe til høyre var en kompis fra studiet mitt, forklarer hun.

Mariia studerer geografi i byen og deltok i demonstrasjonene i Kiev tidligere i år. På Maidanplassen var hun mer enn en måned. Fem måneder har gått siden studenter og andre sivile samlet seg i Kiev. De ønsket tettere bånd til Vesten og et åpnere demokrati, men fikk kuler og krutt i retur. Siden den gang er mer enn 100 demonstranter drept av snikskyttere, langt flere er sporløstforsvunnet. Verdens stormakter har grepet inn i basketaket, eksperter snakket om borgerkrig. Drømmene til de som starta det hele, er likevel ikke druknet i blodbadet.

Unntaktstiltand på universitetet

Lviv er Ukrainas mest europavendte by, reist like ved grensa til Polen. Det anslås at mellom 50 og 70 prosent av demonstrantene på Maidanplassen var fra området, og brorparten av de døde kom herfra.Nå finnes bare sporene av opprørene. EU-flagg pryder fortsatt fasadene. Stadig plasseres friske blomster på minnestedene i sentrum. Nyheter fra Kiev sendes på storskjerm på Frihetsavenyen, der 20 000 mennesker var samlet tidligere i år. Kremmere har gjort opprør til forretning og selger flagg og «nei til Putin»-effekter fra boder. Ellers tyder lite på at byen var episenter for opprørene i vinter. Et par måneder tilbake var situasjonen en annen. Unntakstilstanderrådde, universitetet lå dødt.

– Universitetet var offisielt åpent, men vi hadde ikke forelesninger. Det var så mange studenter som var i Kiev, forklarer Mariia.

Studentene sjonglerte studier hjemme og demonstrasjoner i hovedstaden, reiste fram og tilbake ukentlig.

– Vi fortsatte å dra til Kiev, fordi vi forsto det dreide seg om framtida vår. Vi måtte være der. «Alle» var der og fulgte med hele veien, sier Olenka Odlezhuk (22).

Hun studerer sammen med Mariia og tilbragte lange dager i Kiev med resten av studentmassen. Ikke alle kom tilbake.

– De beste som døde

I forgården på det geografiske fakultetet til byens universitet, henger en meterhøy plakat av en ung gutt. «Igor Kostenko - heltene dør aldri» står det på kyrillisk, og «31.12.1991- 20.02.2014» i røde tegn. Det er ham Mariia pekte ut, medstudenten som falt på Maidanplassen.

– Han sa til foreldrene sine at han skulle på en ekskursjon for ikke å uroe dem, sier Olenka.

Hun befant seg i Kiev februardagen en snikskytter tok livet av vennen.

– Igor avbrøt frokosten da han hørte politiet i aksjon. Han ville hjelpe til, beskytte de andre. Slik var han alltid, sier Olenka.

Hun beskriver en scene fra en krigsfilm. Røyk og eksplosjoner, mennesker som løper, som faller, som ikke reiser seg igjen. Igor spiste aldri opp frokosten. Bestevennen hans brakte kroppen tilbake til foreldrene.

– I hele mitt liv har jeg ikke møtt noen som Igor. Han var en av de beste, et sjeldent godt medmenneske, sier Olenka.

Igor var skarp, best på skolen, likt av alle.

– Det var de beste som døde. De med rene hjerter. De som tenkte på landets framtid og ville hjelpe andre, forteller hun.

«Putin er en kuk»

«Putin hujlo»- «Putin er en kuk», hoies det på en tussmørk bar i Lviv en lørdagskveld. Det er drukkenbolter, fotballsupportere og studenter om hverandre. Hatmelodien krydres med nasjonalhymner og fotballslagord. De drikker horilka - nåde deg om du bruker det russiske ordet «vodka» - og skåler med «Slava ukraini», ære til Ukraina. Rundt et bord sitter Olenka og vennegjengen.

– Det betyr mye mer enn skål, det betyr at vi vil være en fri nasjon. At heltene lever for alltid, bare fiendene dør, sier Olenkas kompis Bohdan Ivanovych.

På spørsmål om hvem som er fienden, stopper han opp. Tenker seg om.

– Det er komplisert. Nå er det Putin. Ingen her blir lei seg om han dør, svarer han.

De blir kalt nasjonalister og fascister, vest-ukrainerne. Mange er fiendtlig innstilt til Putin, noen også til russerne selv. Den ukrainske opprørshærens (UPA) røde og svarte flagg vaia høyt under urolighetene, og blir fremdeles solgt som souvenirer vest i landet. I Norge regnes grupperingen som ultranasjonalistisk. Nettsida til bevegelsen er sensurert, mediene har slått opp geriljagruppas oppslutning på Maidanplassen som årsak til voldsbruken. Maksym Terletsky, som også sitter rundt bordet, vil nyansere bildet.

– Det er forskjell på patrioter og nasjonalister. Patrioter kjemper for selvstendighet og uavhengighet, mens nasjonalister mener de er overlegne en annen gruppe mennesker, hevder han.

Andriy Lozynskyy, på sin side, mener nasjonalismen er det beste av ondene de kan velge mellom.

– For oss er alternativet farligere, og da er dette eneste løsning. Vi er nok mer radikale enn studenter flest, som har slått seg til ro med at alt vil ordne seg, sier han.

Fakta for framtida

Ukrainas bugnende kornmarker er gjødslet med blod og tårer. I århundrer har kosakker, tartarer, polakker, østerrikere og russerekjempet om de vidstrakte slettene. Mens Vest-Ukraina tilhørte Østerrike-Ungarn og Polen, ble den østlige delen styrt fra St. Petersburg. Fortsatt er landet splitta. Et nasjonalistisk vest med mål om tettere bånd til EU og NATO, står i sterkt kontrast til det sovjetnostalgiske øst.

Igor ble født året Sovjetunionen gikk i oppløsning. Han, Mariia og Olenka tilhører den første generasjonen født i en uavhengig republikk.

– Vi tilhører en ny generasjon i stand til å analysere forholdene basert på historien, ulikt Sovjet-generasjonen før oss. Derfor er det håp for vår generasjon, vi har starta en prosess. Om ti år vil landet være helt annerledes, sier Olenka.

Hun tror opprørene er første skritt mot en bedre framtid.

– I øst dominerer fortsatt den russiske tankegangen, fordi russiske medier forvrenger virkeligheten. Vi unge har starta en informasjonsspredning med fakta om hva som faktisk skjer, hevder Olenka.

Troen på mennesket

Og mens generasjonen vil endre landet, har landet forandra dem.

– Jeg og vennene mine er nye mennesker. Vi føler en ny type ansvar overfor de døde og landets framtid, sier Olenka.

Selv ser hun for seg et rolig liv.

– Jeg vil leve og utvikle meg i Ukraina, jobbe og ha hverdagen min her. Jeg ønsker meg et liv der kjerneverdien er troen på menneskelivet, der loven blir håndheva og folket kan oppleve verden, forteller hun.

Hverdagen snudd på hodet. Tap av venner. Livet for alltid annerledes. De har ofret mye, studentene som har tatt framtida i egne hender.

– Men det har vært verdt det. Jeg føler med de etterlatte, men ofrene har ikke dødd forgjeves, de hjelper oss å huske kampen de ga sine liv til, hvilken framtid vi kjemper for, sier Olenka.

Hun flakker med blikket, nøler.

– Vi håper vel bare det vil gå i orden. Vi ber for at alt skal løse seg, sier hun.

Nå skal livet leves, verden endres. Men først skal hun stå på eksamen.

Powered by Labrador CMS