Stødig Kvelertak på Pstereo

Kvelertak har steget svært raskt i gradene siden førsteskiva. Elvescenen på Pstereo-festivalen takla de likevel godt.

Publisert Sist oppdatert

Det har vært en fornøyelse å være vitne til utviklinga til vestlandsbandet Kvelertak. Det tok ikke lang tid etter at jeg fikk henda i EPen MMIX, før jeg så min første konsert med bandet under Infernofestivalen i 2010. Det jeg da fikk se var et spennende og nyskapende norsk band, og jeg kunne ane at gutta skulle gjøre det stort. Kort tid etter slapp Kvelertak sin selvtitulerte førsteskive, og bandet dukka opp på mange og etter hvert stadig større arenaer. Lørdagens konsert på Elvescenen på Pstereofestivalen gjør det imidlertid helt klart at Kvelertak har makta å klatre seg helt til topps i Norge, og det på veldig kort tid og bare to fullengdere utgitt.

Fakta

For mer metall og generell bråkemusikkprat, sjekk ut Blyforgiftning i Radioarkivet eller hver tirsdag fra 18.00 til 20.00 på stream. Du finner programmet på Facebook og som @blyforgiftning på Instagram.

Du kan følge journalisten Tobias på Twitter, der han heter @TobiasRuus.

Og bandet har klart overgangen godt. På den store utescenen klarer de å levere samme trykk og samme engasjement som på klubbscenen første gang jeg så dem. Med sin fengende og særegne metall-kimære av et lydbilde og norske tekster, makta de å trollbinde halve festivalen i tre kvarter. Blant publikum sto ikke bare hardbarka svartkledde og hipstere, men derimot en ganske variert lytterskare. Og det er kanskje det som er nøkkelen til Kvelertaks suksess, det at alle og enhver kan sette pris på liflige gitarmelodier ispedd litt fra forskjellige hjørner av metall og hardrock. Dessuten skal man leite lenge etter mer allsangvennlig musikk innen sjangeren.

Kvelertak på Pstereo 2014 var kort oppsummert en stødig framføring. Det var godt, om enn lite overraskende, å se at musikken kan stå på egne bein uten et stort og utagerende sceneshow. Jeg er nok ikke aleine om å glede meg til tredjeskiva og nye konserter i framtida. Kanskje føles ikke musikken lenger like nyskapende som i 2010, men fett er det fortsatt!

Powered by Labrador CMS