En av årets fineste country-konserter

ANMELDELSE: Den moderne honky-tonkens konge overbeviste sterkt og solgte ut alt på Mono i Oslo.

Publisert Sist oppdatert

Den moderne country-artisten er for lengst gått vekk fra cowboy-boots, hatt og hest. Daniel Romano hadde ikke med seg noen firbente hovdyr i går men ser ellers ut som Hank Williams senior gjorde på 40-tallet. Vår tids beste sangskriver, som oppvarmer Bendik Brænne sa. Han er ihvertfall den eneste som fortsatt spiller country i samme ånd som det ble spilt på 60-tallet når Gram Parsons, Cash og de gamle gutta fortsatt sto sterke.

Bendik Brænne sto for oppvarminga denne kvelden. Han har ei plate, en ep og en spellemannspris under beltet, og et nytt album er dessuten på vei. Det er sjelfull, sterk og bemerkelsesverdig musikk. Mange norske country-artister sliter litt med det at en får følelsen av at de drømmer om å være amerikanere. Ikke tilfelle med Bendik Brænne, for det kjennes mer ut som disse historiene han forteller simpelthen best kunne komme til verden på denne måten. Spesielt fin var sistelåta om å reise tilbake til Oslo.

Deretter var turen kommet til kveldens headliner: Daniel Romano. Et utsolgt og stappa Mono venta spent. Sjelden har undertegnede hørt et så tight country-band, det var rett på sak uten noe tjafs. Godlåter fra både tidlige og nyere album kommer rullende før det blir et lite oppbrudd og kveldens helt hilser på publikum.

Det er selvfølgelig en fare i sjangern til Romano, med cowboyhatter og cowboyboots, at det hele fremstår som et kostyme og en act. På samme vis som norske artister som nevnt ofte sliter med å oppleves som genuine uttrykk er det en fare også for de amerikanske country-artistene.

Daniel Romano imøtekommer denne utfordringa, noe som blir hans signatur. Dette er sanger som for ham trengte å være slik, med steel-gitar og fele. Man tar nudie-suits, boots og cowboyhatter frem og bruker det seriøst, men med et glimt i øyet. For det er underholdning, samtidig som det også er seriøst. Det er en moderne vri på en gammel uttrykksform, og det er approprieringen og videreutviklingen som gjør at det fungerer.

Sjeldent er det like tydelig som det var onsdag kveld på Mono at bandet koser seg. Skitpraten kom kjapt fra scenen og like fort kom også låtene. Spesiell heder til det som må være en av de største talentene på pedal-steel jeg har hørt. Kveldens avslutning kom i form av en rekke ekstranummer, alle finere enn det forrige.

Det er synd vi ikke fikk booket Romano til Trondheim denne runden, for dette var virkelig en av årets fineste country-konserter.

Powered by Labrador CMS