Støy i skjønn harmoni

Westerhus, Gustafsson og Järmyr er som skapt for hverandre.

Publisert Sist oppdatert

Med fem stack-forsterkere, et gigantisk trommesett og utallige effektpedaler lager trioen den gildeste støy på den intime scenen til Blæst. Saksofonisten Mats Gustafsson er kjent fra bandet Fire! og Fire! Orchestra, og har samarbeidet med blant annet Peter Brötzmann og Sonic Youth. Den mer lokale trommisen Tomas Järmyr har en lang rekke jazz- og metalprosjekter på CVen, og har hatt duoprosjekter med Kenneth Kapstad og Eldbjørg Raksnes. Stian Westerhus blir regnet av mange som en av vår tids mest spennende gitarister, og har samarbeidet med blant annet Supersilent og Sidsel Endresen.

Sublim kommunikasjon

Det er alltid imponerende å se en gruppe musikere mestre improvisasjonskunsten på dette nivået uten et skjellett av en progresjon, tema eller struktur. Man merker med en gang at gruppen vil i samme retning.

Westerhus åpner med språket til Järmyr, et slags perkussivt tema. Gustafsson bygger videre på med sine pedaler og sin gigantiske bassforsterker, og smelter teksturen sammen til én masse. Å se på gruppen kommunisere er som å se på noen vitse utelukkende med interne referanser. De registrerer hvert eneste blikk, hver eneste detalj i hverandres kroppsspråk.

Gustafsson uten saksofon

I en del partier av konserten spilte Gustafsson utelukkende på effektpedaler. Man skulle trodd dette blir overflødig ved siden av Westerhus’ pedalimperium, men musikerne er såpass bevisst på hverandre at kommunikasjonen flyter uten problemer.

Det blir heller ikke en oppsiktsvekkende distanse mellom den akustiske og den forsterkede delen av lydbildet idet han drar opp saksofonen. Han får til såpass ekstreme og varierte brøl og skrik at det glir rett inn i resten av støyen.

Abstrakt matte-rock

Westerhus leder som oftest an, med punktmusikkaktig riffing som han chopper opp og vrenger til det ugjenkjennelige. De mest fornøyelige øyeblikkene oppstår i de hardeste og industrielle partiene de har bygget opp fra ingenting.

Det er øyeblikk der en tydelig djenty groove er tilstede, men hvor riffene er såpass abstrakte at man ikke klarer å få tak i en taktart. De viser at matte-rock er mest avansert og forvirrende når det ikke er matte tilstede. Øyeblikkene der riffene hviler på en samstemt groove, men utelukkende består av spontane impulser.

Jeg tror det er slik all musikk i en dystopisk cyberpunk-fremtid kommer til å høres ut, og jeg gleder meg allerede.

Powered by Labrador CMS