Undrende science fiction

Med Interstellar sikter Cristopher Nolan veldig høyt. I et forsøk på å lage en blockbuster med filosofiske tendenser favner han for vidt og for bredt og det blir med bare nesten.

Publisert Sist oppdatert

Interstellar finner sted en generasjon eller to i framtiden, etter at klimaendringene endelig har tatt knekken på jorda. Menneskheten må videre for å finne sitt nye hjem, og her kommer Cooper (Matthew McConaughey) inn i bildet. McConaughey spiller en litt mindre kynisk Rust som lengter etter verdensrommet og skal lede ekspedisjonen som skal redde menneskeheten.

Med mystiske undertoner legger de ut på en usikker romferd som fort kan gå fryktelig dårlig og mannskapet ofrer seg i kjent amerikansk stil.

Mange spørsmål, ingen svar

Nolan forsøker å flette inn store spørsmål i romreisen, og pirrer interessen. Farene og tvistene de stilles ovenfor blir derimot for forutsigbare, og spesielt hvordan disse løses. Nolan stiller flere store spørsmål, er menneskeheten i stand til å redde seg selv? Er det artens overlevelse det framste målet? Men svar får man aldri, og seeren blir etterlatt ikke bare undrende på spørsmålene, men hva filmen vil fram til.

Samtidig blir mange av farene blir løst for enkelt, og med for få konsekvenser. Det er kun relativt uviktige karakterer som virkelig føles som de er utsatt for fare. Spenningen holdes derimot godt på av Hans Zimmers altoppslukende komposisjon. Altså ikke mindre enn man ville forventet av Zimmer.

Det vakre verdensrommet

Rent visuelt er Interstellar fabelaktig gjennomført. Filmen følger i Gravity sine fotspor med et fokus på hvor vakkert, og nådeløst verdensrommet er. Samtidig er mange av actionscenene bygd opp på stillheten og mørket som omslutter verdensrommet.

En del av actionscenene løses på en original måte, med en sterk rot i virkeligheten. Her koser jeg meg veldig. Med fremmede planeter inspirert av jorden blir sci-fien heller ikke tatt til det ekstreme, som det ofte gjøres. Det fremmede elementet er godt innenfor rimelighetens grenser samtidig som det tross alt er lagt vekt på fiction aspektet av sci-fi.

Uforståelig konklusjon

Nolan sitt forsøk på å overraske med plottvist er lett å gjennomskue, og resultatet er akkurat hva man som seer forventer. Men når slutten kommer, og menneskeheten skal reddes skjønner man ingenting.

Her tas Interstellar til det ekstremt merkelige, for så å taes enda lengre. Avsluttingen blir forvirrende og meningsløs. Spesielt når jeg såvidt klarer å følge med fordi jeg himler så kraftig med øynene. Løsningen baserer seg på en simpel og overbrukt oppskrift og ødelegger for Interstellar.

Interstellar reddes av det visuelle, men filmens historie og filosofiske tilnærming blir dårligere løst enn en ex. phil-oppgave som man begynte på to timer før fristen.

Interessert i å høre mer om Interstellar? hør Filmofil prate om Nolan og filmen her. Filmen har premiere idag, 7. november.

Powered by Labrador CMS