Konvertitten

Han begynte å lese om islam fordi han var kritisk. Mediene skrev om krig og terror. Per Bartho Hansen, som han het den gang, kjente ingen muslimer, og begynte å oppsøke dem på nettforumer. Han konfronterte dem, og ble til slutt invitert til en moské i Oslo.

Assidiq og imamen ble sittende i åtte til ni timer og diskutere, og ble inspirert til å lese Koranen fra start til slutt, som tok ett år. Etter det følte han at dette var noe han virkelig trodde på.

I februar 2009 konverterte han til islam. Overbevist vendte han tilbake til foreldrene på Nøtterøy, og fortalte om sin nye tro over middagsbordet. Overraskelsen var stor for foreldrene som trodde han hadde vært på et sosialistisk ungdomsmøte.

— Faren min reagerte med å reise seg opp og skrike, mens moren min gråt. De var sjokkerte og trodde det var min måte å gjøre opprør på. Slik var det de første tre månedene, og om vi var i samme rom så endte det med krangel, forteller Assidiq.

De visste ingenting om islam, og for Per var det intet ungdomsopprør, men en veloverveid avgjørelse som skulle gi uante konsekvenser.

Ut av samfunnet

Det er halloween, men Assidiq har ingen maske på, bare et skjegg som delvis skjuler den ufarlige minen. Han prioriterer fredagsbønn framfor halloweenfeiring, men på besøk hjemme hos foreldrene har mor funnet fram to boller med godteri, der fire barn allerede har vært på døra og forsynt seg. Etter fem år er han for lengst forsonet med foreldrene sine, men i tiden etter konverteringen møtte han sosial ekskludering.

— Jeg følte på mange måter at jeg hadde konvertert til islam, men ut av samfunnet. Da det kom ut i lokalavisa mistet jeg alle vennene jeg hadde, det var jeg ikke forberedet på.

Assidiq bodde fortsatt i det lille lokalsamfunnet på Nøtterøy. Der fikk han høre på bussen at han var en landssviker og terrorist.

— Jeg hadde en politisk blogg der jeg skrev en del om politikk. Plutselig ble det 400 kommentarer, og ingen av dem handlet om det jeg skrev, men om hvor fælt det var at jeg hadde konvertert.

Etter hvert fikk han trusler fra kristenkonservative, høyreradikale og islamhatere.

— Det største problemet var at truslene ikke bare kom til meg. Bestefar ble oppringt midt på natta og fikk beskjed om å huske å låse døra, og se seg over skulderen når han gikk søndagstur. Det var da jeg følte seg tvunget til å skifte navn, da mest for å skjerme familien.

Tatt i mot av ekstreme

— Alle er i mot islam. Vesten er i krig mot islam og jeg følte veldig på at muslimer aldri blir akseptert som jevnverdige nordmenn, sier Assidiq.

Hos en ungdomsgruppe i moskeen der han konverterte, kunne han lufte følelsene rundt det å ikke ble betraktet som en nordmann lenger. Der var blant andre Moheyeldeen Mohammad, en av lederne i dagens radikale gruppe Profetens Ummah.

— Mohammad kom til meg etter mitt innlegg og fortalte at han skjønte hvordan jeg følte det. Han bodde i Larvik, 20 minutter fra der jeg bodde, og kunne kjøre meg til moskeen i Oslo for fredagsbønn. Han var den nærmeste som jeg følte brydde seg om meg på lenge. Vi begynte å henge sammen nesten hver dag. På mange måter var han det mest fantastiske mennesket jeg hadde møtt.

De sto sammen og pakket varer for eldre i butikken, dro på gamlehjem og snakket med de som ikke hadde noen, og var alltid veldig høflige mot folk.

— Samtidig så jeg at han hadde den ekstreme siden. På Facebook skrev han daglig at han hyllet Osama bin Laden, og at Vesten kom til å falle. Jeg skjønte at han hadde denne siden også, men det valgte jeg å ignorere.

Assidiq ble en del av en større gruppe, der det var flere fra dagens Profetens Ummah, som har uttrykt støtte til terroristene i IS.

— De snakket om hvordan Vesten undertrykker muslimer, og at man må slå tilbake. Vi ville si fra til myndighetene at det ikke er greit å bli forskjellsbe- handlet og ikke sett på som jevnbyrdige nordmenn. For meg var det aktivisme, men for dem var det åpenbart mye mer.

Presset av PST

I sommerferien samme år som han konverterte, dro Assidiq til Egypt for å studere arabisk. Tilbake på jobb ble han kontaktet av en mann som sa han var professor i arabisk ved Universitetet i Oslo.

— Han viste meg identifikasjon på at han var fra PST, og sa at jeg hadde noen interessante venner på Facebook.

Det første møtet varte ikke lenge. Assidiq forklarte seg om hva han syntes om blant andre Moheyeldeen Mohammad, og delte historiene fra butikken og høfligheten på gata. Det var hans første møte med myndighetene, og han torde ikke si annet enn ja til å treffes igjen.

— I det andre møtet så lurte han på om jeg kunne finne ut noe mer for dem. Jeg sa at jeg selvfølgelig sier i fra om jeg opplever noen som farlige, men spionrollen var ikke noe for meg.

Assidiq ble bedt om å ikke fortelle om disse møtene som fortsatte i flere uker. Alltid uanmeldte i arbeidstiden, og alltid måtte han lyve til sjefen sin om hvorfor han må dra fra jobben.

Han fortalte moren sin om møtene, hvorpå hun dro ned til politistasjonen og skjelte dem ut.

— På kvelden ringte agenten til meg og sa hvor viktig jeg var for dem. Paradoksalt nok så brukte han på mange måter de samme virkemidlene som ekstremistene brukte.

– For meg var det aktivisme, men for dem var det åpenbart mye mer.

Dratt i to retninger

Syv måneder etter konverteringen kom Dagbladet ut med en Muhammed-karikatur, der profeten var tegnet som en gris som står på koranen. Dette gjorde en del muslimer sinte og såret, inkludert Assidiq og Moheyeldeen Mohammad. De ble med på en demonstrasjon mot karikaturtegningene.

— Jeg ville vise at muslimer kan være uenig uten å trampe rundt og skrike. Arrangørene satte pris på at jeg klarte å roe ned folk. Flere ville være med på demonstrajonen da det viste seg å være mer seriøst, og ikke bare pøbelstreker.

Rundt tyve stykker samlet seg til formøter, og de frammøtte var en blanding av tidligere gjengkriminelle, religiøse ekstremister og moderate aktivister som Assidiq selv.

— På det første møtet var det en fransk konvertitt som sa han ikke hadde tro på noen demonstrasjon. Han ville brenne biler utenfor Dagbladets lokale, storme lokalet og klippe hodet av daværende redaktør.

Assidiq ville ikke demonstrere med vold, men følte seg likevel trygg i en gruppe der han fikk god støtte i en tid der andre ikke viste det.

— Jeg ble dratt i to retninger. På en måte følte jeg meg hjemme i gruppen, men på en annen måte var det folk der som tenkte veldig annerledes enn meg. Jeg ringte PST og sa at denne franskmannen var ‘’klin gærn’’ og måtte passes på.

Slag i magen

På møtene ble de enige om at Assidiq og Mohammad skulle holde innlegg under demonstrasjonen, og det som ble framført ble godkjent på forhånd.

— Mitt innlegg handlet om at vi skal ha ytringsfrihet, og ikke ha noen blasfemiparagraf. Men fordi man har lov til å si noe så betyr det jo ikke at man må gjøre det.

Mohammad hadde andre planer da han skulle holde sin appell, og sa alt de var enige om å ikke si.

— Han sa at hvis ikke Norge trakk ut sine styrker fra Afghanistan og media ikke sluttet å håne muslimer, så ville det bli et 9/11 på norsk jord. Det kjentes som et slag i magen.

Nå hadde de stått sammen på en offentlig demonstrasjon, og han sto nå ovenfor et viktig valg. Enten måtte han legge fra seg de verdiene han var oppvokst med, at alle er like mye verdt og at man ikke skal bruke vold for å oppnå politiske mål, eller så måtte han stå for sine verdier og forlate den radikale gruppen.

På døra med balltre

Assidiq tok valget samme dag, og gikk til familien sin. Han fikk en del henvendelser etter demonstrasjonen fra ungdom som ville ha nummeret til Mohammad, og som så opp til han. Dette skremte Assidiq.

— Jeg forsto straks hva som hadde blitt skapt, og hvilken slagkraft dette hadde. Få dager etter demonstrasjonen gikk jeg til VG og sa at de ideene gruppen sto for var ikke forenelig med det de norske verdiene var tuftet på.

Slike uttalelser skapte mye trykk, og han var ganske tydelig med hva jeg mente, noe som endte med trusler fra hans gamle miljø.

— En av dem kom på døra mi med balltre og sa han bare ville prate. Det trodde jeg ikke så mye på, så jeg ringte politiet som kom og fjernet han.

Jobber mot ekstremisme

Assidiq har i tiden etter han trakk seg ut av det radikale miljøet jobbet for å forebygge ekstremisme.

— I starten ville jeg gjøre opp for det jeg følte jeg hadde vært med å skapt i det radikale miljøet. Ungdom som er i samme situasjon som jeg var, kan jeg nå på en annen måte enn det for eksempel politiet kan.

Assidiq arbeider blant annet for at sårbar ungdom som sliter på skolen eller på andre områder ikke blir dratt inn i slike miljøer. De får bekymringsmeldinger fra moskeer og muslimske miljøer, og tar kontakt med familien til den det gjelder og har et møte dem.

— Disse ungdommene sier ofte at det er første gangen de føler de blir sett og hørt. Jeg omtaler de i Profetens Ummah som verdens beste ungdomsarbeidere, fordi de vet hvorden det er å slite og føle seg utenfor, også tilbyr de en gruppe som gir dem identitet og tilhørlighet.