KOMMENTAR: Kunnskapsministerens sjansespill

Kunnskapsministeren er nådeløs når han setter tempoet for omstruktureringen av høyere utdanning. Det gjør han rett i om han vil ha det gjort.

Publisert Sist oppdatert

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har bestemt at høyskoler og universiteter skal slå seg sammen slik at vi sitter igjen med halvparten så mange høyskoler som i dag. Han har lagt opp til at det skal skje i et forrykende tempo, høyskolene har kun fått et knapt år på å finne ut av hvem de vil slå seg sammen med. Allerede 1. februar går fristen ut for å komme med innspill til en varslet stortingsmelding som kommer til påsken. De som ikke har egne forslag til samarbeidspartnere risikerer tvangssammenslåing. Visjonen er at vi får sterkere regionale fagmiljøer når midlene fordeles på færre, og større institusjoner. Det er ikke lenger kortsiktig distriktspolitikk som skal legge føringen for høyere utdanning.

Tempoet er et sjansespill, og planen har flere usikkerhetsmomenter. Det virker ikke som om kostnadene og kompleksiteten ved å forene kulturer, IT-systemer, samskipnader og personalsystemer blir tatt hensyn til. I tillegg er det bare satt av 200 millioner kroner til den forespeilede sammenslåingsprosessen, noe som egentlig betyr at det må gjennomføres i de økonomiske rammene som institusjonene har i dag. Hensikten med hele reformen er høyere forskning- og utdanningskvalitet. Allikevel er det fare for at omstruktureringen vil redusere kvaliteten i lang tid framover, om man tvinger fram rotete løsninger i en forhastet, dyr prosess. Tiden vil vise om tempoet er forsvarlig. Men det er mer bekymringsverdig om reformen ikke blir gjennomført i det hele tatt.

Det er en bra ting at Isaksen tvinger fram omstruktureringen. Oljealderen går mot slutten, og eldrebølgen nærmer seg faretruende. Vi er nødt til å omstille oss, både hvordan vi organiserer samfunnet, og hvordan vi forholder oss til omverdenen. De korte fristene bør sees i sammenheng med at regjeringen har begrenset tidsrom for handling, og at reformforsøket kan vakle om man ikke får sementert den innen det er for sent. Det er lite som tyder på at de rødgrønne ville vært så villige som Isaksen til å gjennomføre denne distriktsfiendtlige, men nødvendige omstillingen. Og om man tror på meningsmålingene, vil ikke neste stortingsvalg gå i de blå-blås favør.

NTNU spiller en sentral rolle i omstruktueringen. Hva universitetet velger får ringvirkninger for resten av landet. Som en stor institusjon har man gode forutsetninger for å legge under seg mindre høyskoler, som både NTNU og høyskolene kan tjene på. Et usikkerhetsmoment er at premissene for en vellykket sammenslåing er grundige forberedelser, men man kan ikke si at Isaksen har lagt opp til dette. Han ser for seg en vesentlig endring i utdanningslandskapet allerede i løpet av et par års tid, og stemningen rundt utredningen har vært panikkartet på grunn av den korte tiden man har til rådighet. Dette er bekymringsverdig.

Jeg har derimot stor tro på at bra at NTNU gjør det beste ut av situasjonen. De har tre alternativer: alenegang, en lokal sammenslåing med HiST, eller en satelittløsning med høyskolene i Narvik, Gjøvik, Ålesund og HiST. De potensielle fordelene ved å gå for en storsammenslåing er stor. Høyskolene som NTNU kan kuppe har fremragende tekniske fagmiljøer, selv i internasjonal sammenheng. Man får også en gyllen mulighet til å luke ut dagens svakheter ved universitetet, de små og sårbare fagmiljøene finnes også på NTNU. Fordelene ved en storfusjon er store, så jeg oppfordrer alle berørte til å bite tennene sammen. Dette får vi til.

Powered by Labrador CMS