Homo Idealisticus

Aldri i verden om han skulle sette sin fot på et universitet. Så ble ISFiT-president Marius Jones interessert i krig og fred og sånn.

Publisert Sist oppdatert

På «immen» var jeg solgt. Det var det første jeg så av frivilligheten i Trondheim. Jeg begynte å studere sosialantropologi, og det handlet jo om å utforske verden, ikke sant. Plutselig oppdaget jeg ISFiT, med slagordet «Verden kommer til Trondheim». To minutter ut i åpningsseremonien hadde jeg bestemt meg, forklarer Marius Jones.

Fakta

MARIUS JONES

• President for den InternasjonaleStudentfestivalen i Trondheim 2015.Har tidligere vært med i ISFiT 2011som workshopleder og ISFiT 2013 somdialogfasilitator.

•Studerer samfunnsøkonomi på NTNU.Masteroppgaven handler om handlingsregelen.Selv mener han temaet er bådeaktuelt og viktig for Norge.

• Har studert sosialantropologi, men blealdri ferdig med bacheloroppgaven ompalestinske bryllupsriter. På utveksling iPalestina i 2011/12 lærte han seg arabisk,som han nå har glemt.

• Født i 1989 og oppvokst i Lørenskog, idet han selv omtaler som en kjernefamilie.Jones-navnet kommer fra faren, som erinnvandrer fra England.

•Gikk to år på befalskole etter videregå-ende, fordi han ikke ønsket å ta høyereutdanning.

•Skal fra høsten av jobbe med risikostyringog antikorrupsjon i konsulentfirmaet Deloitte i Oslo.

Siden har det ballet på seg. ISFiT 2011 ble ISFiT 2013. Innimellom utveksling til Palestina og studiebytte fra sosialantropologi til samfunnsøkonomi, hang Marius Jones stadig på festivalkontoret bak Hovedbygningen på Gløshaugen. I dag er han president for ISFiT 2015, festivalen som markedsfører seg som «verdens største internasjonale studentfestival».

Fakta

FIRE KORTE

• Honnør til Geneva Call som jobberfor å få paramilitære grupper eller detvi kaller terrorister til å følge krigensfolkerett.

•Refs til alle verdens skatteparadiser.En forferdelig næring.

• Beundrer mamma, som har en veldigsterk rettferdighetssans og ser det godei alle.

• Skryt til ISFiTs frivillige, fordi de stårpå for å realisere festivalen.

— Det har helt fra starten av vært en veldig sentral del av studietiden min, så jeg har blitt veldig glad i selve ISFiT-konseptet.

Iført festivalfolkets egen folkedrakt, slapp hettegenser med logo og motto, byr presidenten på svart traktekaffe. Det er en blå januarmorgen, og Marius er ennå den eneste på kontoret. Utenfor vinduet småløper etternølerne mot kvart over ti-forelesning.

UREALISTISKE REALISTER

Den Internasjonale studentfestival i Trondheim, ISFiT, samler annethvert år 450 studenter fra hele verden for å diskutere de store politiske spørsmålene. Med på kjøpet kommer kulturopplevelser og nettverkbygging av global karakter. Målet er å gi unge mennesker en bedre framtid.

— Det handler om å skape en verden som ikke er lik den vi har i dag, og da må man være en pådriver for endring. Kaffen er i ferd med å bli kald. Marius prater om organisasjonen i et forrykende tempo.

ISFiT her og ISFiT der, like pinlig artikulert som en Nato-sjef fra Oslo vest. Det er en monolog om å skape noe som er større enn seg selv, om festivalens glade budskap, om årets tema, som er korrupsjon. Eller rettere sagt: Antikorrupsjon. Den fornuftige økonomistudenten i Marius må smile fra øre til øre.

Naiv, det er han slettes ikke. Men idealist, kanskje?

— Ja, jeg er nok det.

— Går det an å forandre verden?

— Ja, herregud. Det er overraskende mange som tror at vi ikke kan det. Det eneste vi vet om verden i morgen, er at den ikke er lik verden i dag. Det er opp til oss hvilken vei samfunnet tar. Jeg har en veldig stor tro på det.

Kaffen er kald. Den idealistiske driven, som han selv kaller det, har satt inn femtegiret.

«Folk som kaller seg realister, og med det mener at man ikke kan påvirke verden, er urealistiske. Jeg tiltrekkes av folk som har lyst til å få til noe, og som har tro på at de får det til».

Men slik har det ikke alltid vært. Det lå ikke i kortene at en dresskledt Marius skulle figurere like korrekt gestikulerende som Stoltenberg i videoer på sosiale medier, eller selvsikkert dele ut fredspriser som om det skulle vært «på vegne av alle norske studenter».

— Den idealistiske tankegangen kom veldig til sin rett da jeg kom til Trondheim og ble med i ISFiT.

SKITTLEI

Lørenskog videregående, 2008. Et knippe NTNU-studenter var på besøk for å rekruttere til høyere utdanning. Ideen om kjærestegaranti og fadderuke begeistret kvisete skoleungdom. Tung lesesalluft og boligkrise var ikke nevnt med et ord. Studentene våget seg utpå: Det var vel ingen her som ikke skulle studere, spurte de triumferende ut i klasserommet.

— Og da tror jeg at jeg var den eneste i rommet som rakk opp hånda. Jeg var så skittlei av skolen. Det er rart å tenke tilbake på det nå, men jeg hadde overhodet ikke lyst.

Han var midtstopper på fotballaget, ville bli brannmann. Kasta heller snøballer på jentene enn å sitte på første rad. Tenåringen Marius brydde seg lite om lamaer, og facebookoppdateringene handla aldri om gjennomsiktighet i internasjonal handel.

— På ungdomskolen ble jeg pøbel, faktisk. Det fortsatte på videregående med at jeg ikke skulle studere i det hele tatt. Det var nok derfor det ble forsvaret.

Og forsvaret ble det, toårig befalskole. Men resultatet var stikk motsatt. Jones ble interessert i sosialantropologi og internasjonale spørsmål gjennom innblikket i forsvarets utenlandsoperasjoner. Kompisene skrøt av Trondheim som studieby. Han som aldri i livet skulle studere, gikk til universitetet.

— Det var en stund foreldrene mine måtte tvinge meg gjennom videregående, og det er jeg veldig glad for at de gjorde. Tingene jeg gjør nå, er veldig riktige. Sosialantropologi, samfunnsøkonomi, studenttilværelsen: Det er bra det endte opp sånn!

BRYLLUP OG SOFA

Marius ble aldri ferdig med sosialantropologien. På utveksling i Palestina blomstret interessen for økonomi, og bachelorgraden i sosant ble byttet ut med samføk. Likevel, presidenten prater nesten, men bare nesten, like entusiastisk om palestinske overgangsriter som bruttonasjonalprodukt og regresjonsanalyser.

— Jeg begynte faktisk på feltarbeid i Palestina med en oppgave om bryllupsritualer. I Palestina er det er ikke noe som heter konfirmasjon, og når man snakker om en voksen, er det nesten det samme som å snakke om en gift person. Oppgaven skulle handle om hvordan bryllupet egentlig er overgangsritet til å bli voksen, og ikke konfirmasjonen i Palestina.

Som forsker i felt gjorde Jones intervjuene til bacheloren på arabisk. I dag begrenser ordforrådet seg til å bestille nattmat på Samfundet.

— Jeg synes det er vanskelig å forstå en samtale mellom to som snakker arabisk. Men jeg skjønner litt, og det er hyggelig når jeg er på Sesam!

Viktigere enn hamburgere og bryllup, var israelske sofaer. De endret nemlig Marius’ syn på verden.

— Da jeg bodde i Palestina, «couchsurfet» jeg mye i Israel i helgene og bodde hos israelere. Det var utrolig spennende å oppleve hvor forskjellig folk ser på en konflikt. Det gjorde mye med hvordan jeg tenker på rollen Vesten spiller i verden, og om framstillingen av Israels opprettelse, slik jeg fikk det beskrevet i historietimen. Der ble palestinerne knapt nevnt.

SINNSYKE OPPTURER

Marius Jones skriver dagbok minst én gang i uka. For hånd, naturligvis. Når tankene hans skal bearbeides, må det gjøres skikkelig.

— Jeg er veldig glad om jeg får en kveld til å skrive dagbok, drikke en kopp te, lese en god bok. Det er skikkelig fint.

Han bruker pekefingeren til å tegne to akser i lufta. X-aksen for tid og y-aksen for sinnsstemning. Hånda beveger seg framover i tid, først sakte, humpende bortover, så i rasende fart. Opp og ned, opp og ned, som skummende, hvite bølgetopper, så dype, dype bølgedaler.

— Det første er den normale studiehverdag med jevne svingninger opp og ned, om det finnes noe slikt i Trondheim. Den raske kurven er ledervervet. Det er sinnsyke oppturer, og noe som er skikkelig tøft.

Da må Marius trene, ta en telefon til kjæresten, skrive i dagboka. Minne seg selv på hvorfor i huleste han driver med det det han driver med.

«Det er dager det er vanskelig å se lyset i enden av tunnelen, det er det absolutt».

— Jeg synes definitivt det er veldig slitsomt. Men jeg plukker meg opp igjen ganske fort. Det er da må jeg dra på trening.

ETTER ISFiT

Nå har Marius fått seg jobb. I konsulentbyrået Deloitte, i hovedstaden, innen risikostyring

– Og antikorrupsjon. Han må bare bli ferdig med ISFiT, og skrive en masteroppgave om handlingsregelen.

— Det er skummelt, hele den voksengreia. Det kommer brått på, egentlig. Jeg er veldig spent på hvordan jeg tar det, om jeg finner et nytt engasjement, eller om det blir en del av jobben. Nå gleder jeg meg veldig til å begynne i jobben, da.

Fem studieår med tre studentfestivaler er over. Aldri mer enda et nytt facebookbilde med ISFiT-tema, enda en presseuttalelse om Dalai Lama. Aldri mer skal han kalle seg president.

— Hvordan blir hverdagen etter ISFiT? — Det er et godt spørsmål. Jeg synes det er kjempevanskelig å svare på de spørsmålene der. Hvor man er om fem år, liksom.

Marius Jones drar på det, vrir seg i kontorstolen. Tenker lenge før han svarer.

— Livet og det å være ISFiT-leder har etter hvert blitt det samme. Så det blir jo et annet liv uten ISFiT.

Powered by Labrador CMS