Å lande en Lama

Verken «Ole», skjult nummer eller mulig hacking hindret Dalai Lama i å komme tilbake til ISFiT.

Publisert Sist oppdatert

Niende februar, klokken er 13.25. Tibets åndelige leder, den fjortende reinkarnasjonen av Dalai Lama, blir støttet opp på scenen av ISFiT—president Marius Jones og konferansier Fredrik Græsvik. Da, den for anledningen luekledde, 79-åringen blir støttet av scenen igjen, omtrent to timer senere, markerer det slutten på en prosess som har pågått i nesten et år.

Inspirerende.

I løpet av de knappe to timene Dalai Lama var på scenen rakk han både å sjarmere studenter og å kommandere korrespondenter. Men selv om han hadde mye å si var han langt ifra den eneste kandidaten.

– Vi inviterte sykt mange mennesker. Vi var blant annet i kontakt med Michelle Obama. Vi vurderte også Angelina Jolie, til og med Putin, så vi hadde et veldig bredt utvalg av folk vi vurderte, forteller nestleder Kari Hurum i debattmøtegjengen i ISFiT.

– Vi inviterte Dalai Lama fordi han kunne holde et menneskekjært, inspirerende og også filosofisk møte. Dessuten har han vært her før, så han visste hva ISFiT handler om, legger leder Tonje Nerby til.

En Grande invitasjon.

Den første kontakten ble tatt i mai 2014.

– Det passet rett og slett veldig bra å levere en invitasjon da han var i Norge i mai 2014, forteller Nerby.

Hun fikk Venstre-leder Trine Skei Grande til å overlevere en invitasjon til Dalai Lama.

– Jeg sendte Skei Grande en melding og lurte på om hun kunne invitere han på vegne av ISFiT da hun møtte han, forteller Nerby.

– Trine er jo tidligere ISFiT-dame, skyter Hurum inn.

— Ja, det visste jeg jo ikke da. Jeg satte i gang med å fortelle om hvor bra og viktig ISFiT var og hun svarte at det visste hun jo, siden hun hadde vært med å starte festivalen, forteller Nerby leende.

Dalai Lama svarte kontant ja. Likevel kunne ikke debattmøtegjengen slippe jubelen løs helt enda.

– Det var på en måte ikke en booking likevel. Vi måtte gjennom den formelle prosessen. Det kan late til at det ikke bare er han som bestemmer hvor han skal dra. Så da måtte vi sende invitasjonen gjennom de riktige kanalene, forteller Nerby.

Ukjent nummer.

De riktige kanalene ble i dette tilfellet funnet ved hjelp av Sametinget. Sametinget jobbet også med å invitere Dalai Lama til Norge, og hadde kommet litt lenger i prosessen.

– Vi fikk vite hvem de hadde snakket med slik at vi sendte invitasjoner til de riktige folkene. Da fikk vi også vite at vi burde søke ganske raskt, forteller Nerby.

Og Tibetkontoret svarte kjapt. Veldig kjapt.

– Det var utrolig mye jobb før det, så da vi endelig fikk sendt avgårde invitasjonen tenkte vi at vi kunne puste ut og slappe av litt, for vi trodde jo de ville bruke lang tid på å svare, forteller Nerby.

Dagen etter tok Tibetkontoret kontakt. Hun var på jobb i hjemmesykepleien da telefonen ringte. Der sto det ukjent nummer, så hun la på. Telefonen fortsatte å ringe og hun fortsatte å legge på. Litt senere fikk hun en telefon fra en i gjengen. Tibetkontoret i London hadde sendt en mail hvor de informerte om at de gjerne ville hun skulle svare, slik at de kunne si offisielt ja.

– Jeg sendte en mail og spurte om de kunne ringe meg litt senere da jeg var ferdig på jobb. De må ha misforstått, for de ringte meg med en gang. Det var lenge siden jeg hadde snakket engelsk, så jeg var veldig nervøs. Det var også litt vanskelig å forstå engelsken til representanten, men det gikk bra, forteller Nerby.

Prosessen.

Etter at Dalai Lama offisielt hadde akseptert invitasjonen begynte arbeidet på ordentlig. Først skulle reiseruten bli bestemt. Hver måned er han 20 dager hjemme og ti på reise. Det er de forskjellige Tibetkontorene rundt omkring i verden som har ansvaret for «sine» områder når han kommer dit.

– Dette var en reise i Nord-Europa med en svipptur innom USA. Først prøvde vi å få til noe sammen med Sametinget, men det ble litt vanskelig å komme seg dit. Det var tidspunkt hvor jeg satt å ringte rundt å forhørte meg om den raskeste reiseruten fra Trondheim til Karasjok, sier Tonje Nerby.

Å sette en dato.

Den korteste veien nordover var lang.

– Det var mange timer, sykt mange timer. For de ville nemlig kjøre nordover, så det ble vanskelig, forteller Nerby.

Sametinget forsvant dermed fra prosessen for denne gang.

– Det fortalte oss at et ja ikke nødvendigvis betydde ja. Så i sommer jobbet vi veldig mye med å sette en dato. På et tidspunkt skulle han være her fire dager på slutten av festivalen, så skulle han plutselig komme midt i festivalen. Det ble mye frem og tilbake. Festivalen måtte til en viss grad tilpasses dette besøket, forteller Nerby.

Den endelige datoen ble spikret rundt en uke før immatrikuleringen i fjor høst. Endelig kunne de annonsere bookingen.

Kravene.

Siden Dalai Lama-besøket ville ta såpass mye av tiden til de i debattmøtegjengen, og de hadde andre arbeidsoppgaver i tillegg, ble en egen Dalai Lama-gruppe opprettet. Den besto, i tillegg til Hurum og Nerby, av Fridtjof Klareng Dale, Silje Bjordal, Mikael Ørjasæter og Ingvild Haukeland. De fire hadde ansvaret for henholdsvis sikkerhet, økonomi, arena og hotell.

Et par dager før annonseringen kom lista. Et fire siders dokument kalt «Guidelines for His Holiness the Dalai Lama’s visit».

– Det var veldig liten skrift, og veldig mye å forholde seg til. Det var krav til sikkerhet, krav til hotell, krav til scenen. Det var krav til det meste, forteller Hurum.

Likevel var ingen av kravene spesielt ekstravagante.

– Han er ingen diva på tur. Det var ingen raider han kom med, presiserer Hurum.

Flere av kravene handlet om sikkerheten rundt besøket.

– Vi har sett på de fleste suitene i Trondheim. Der måtte vi måle for eksempel hvor langt det var til nærmeste bøttekott. Og hvor langt det var til heisen. Så vi har sagt nei til en del hotellsjefer fordi det var for kort avstand fra suiten til bøttekottet, forteller Hurum.

Dette ble spesielt utfordrende fordi de ikke kunne avsløre hvem som skulle bo i suiten de undersøkte.

– Det var et hotell som virkelig ikke tok oss seriøst, fordi jeg kommer der, ikke iført business-klær, og informerte om at det kom en viktig gjest en gang i februar. Da jeg heller ikke kunne si hvem vi var endte det med at hotellsjefen til slutt ble irritert og spurte om vi skulle se på hovedsuiten bare for å feste, forteller Hurum lattermildt.

Selv om dokumentet med krav virket skummelt i starten ble det etter hvert en kjærkommen veileder.

– Det ga oss et veldig godt utgangspunkt for å finne ut hvilke ansvarsområder vi trengte i forbindelse med besøket. Det er viktig å huske at vi var amatører, så vi hadde aldri klart å komme på alt som måtte bli tatt hensyn til selv.

«Per».

Den tidligere fredsprisvinneren har sine motstandere, så det var veldig viktig å holde detaljene rundt arrangementet så hemmelige som mulig. Dalai Lama fikk kodenavnet «Per».

– Vi brukte ikke navnet hans i epost før de siste 2-3 ukene før besøket, forteller arena-ansvarlig, Mikael Ørjasæter.

Festivalen mottok verken press eller trusler, men noen hevder at de opplevde enkelte merkelige situasjoner.

– Noen mente at de mistet kontakt med epostkontoen sin rett etter de hadde skrevet navnet hans, forteller sikkerhetsansvarlig Fridtjof Klareng Dale, men understreker at han tror det kun var paranoia.

– Det var nok gøy å tenke tanken: «shit, nå har jeg blitt hacket».

Lamadrama.

Da Dalai Lama besøkte Norge i fjor mai ble han møtt av protester. Denne gangen hadde det, fordi demonstrantene ikke visste hvor arrangementet skulle være, blitt levert inn tre søknader om å demonstrere. De ble trukket tilbake bare dager før han kom.

– Veggen inn til konferansesalen er ikke så veldig tykk, så det ville ha forstyrret veldig hvis demonstranter hadde stått utenfor med megafoner. Heldigvis ble søknaden trukket tilbake, uten at noen av oss egentlig vet hvorfor, forteller Ørjasæter.

Det kan spekuleres i om grunnen kan være at festivalen er drevet av og for studenter, og det derfor ville gitt dårlig PR å ødelegge arrangementet. Spesielt baksiden av hotellet var en grunn til bekymring. Tomten mellom Pirbadet og hotellet hadde flere forskjellige eiere, i tillegg måtte brannvesen, politi og kommune kontaktes før de eventuelt fikk reservert den. Dette løste seg raskt da kom i kontakt med de rette menneskene.

– Det var nok mye som kunne ha blitt ordnet lettere enn hvordan vi gjorde det. Vi tok nok noen omveier, sier Ørjasæter.

Et annet aspekt var det prinsippielle.

– Det var et poeng var at vi ikke kunne krenke demonstrantenes ytringsfrihet. Spesielt på åpne og offentlige plasser. De måtte gjerne demonstrere, vi ønsket bare ikke at det skulle ødelegge vårt møte, forteller sikkerhetsansvarlig, Fridtjof Dale.

«Ole» forsinket «Per».

Demonstrasjonene utgikk og arrangementet gikk knirkefritt. Perfekt, faktisk, skal vi tro de ansvarlige.

– Jeg vet ikke hvor mange forskjellige aktører som jobbet samtidig den dagen. Men vi debattmøtegjengen var delt opp i fire forskjellige team. Team Per hadde ansvaret for Dalai Lama, team venue hadde ansvaret for alt det tekniske, team sikkerhet hadde ansvaret for sikkerheten og team hotell hadde ansvaret for mottakelse og kommunikasjon med de buddhistiske organisasjonene, forteller Nerby.

I tillegg var arrangementgjengen mannsterke til stede. Sikkerheten skulle også koordineres, så sikkerhetsansvarlig Dale løp rundt med PST og securitas på hvert sitt øre.

– Det var mange baller i luften, og det er sykt at de landet der de skulle, forteller Nerby.

Selv hadde hun det ganske greit. Hun hadde ansvaret for hovedpersonen selv. – Jeg satt stort sett bare å spiste kake med Dalai Lama, jeg. Ikke hadde jeg intercom heller, så jeg slapp å høre alt stresset.

Og stress ble det. Flyet til Dalai Lama ble en halv time forsinket på grunn av stormen «Ole». Arbeidsdagen hans varer kun til halv fire, uansett hva, så forsinkelser ville gått utover møtetiden. Publikum måtte også være inn i lokalet til riktig tid, fordi lobbyen måtte være helt tom da Dalai Lama skulle gå igjennom den. Noe som viste seg å ikke bli et problem i det hele tatt.

– Det sykeste med den dagen er at det gikk knirkefritt. Det gikk helt perfekt. Den største krisen jeg var innblandet i var da vi skulle spise lunsj og han ombestemte seg i siste sekund fra å skulle spise alene til å skulle spise med arrangørene, ellers gikk det fint, forteller Nerby.

Falsk vekter.

Litt spenning ble det likevel.

– Vi fikk beskjed fra politiet om at det var observert en person med et falskt securitas-skilt i sentrum som gikk i retning hotellet. Da var det plutselig veldig mange som var på alerten. Da var det ti minutter hvor vi fryktet at «nå skjer det noe», men det skjedde jo ingenting. Så kom det en beskjed om at saken var løst. Vi har ikke fått vite hva som skjedde, men det ble ikke noe dramatikk her, forteller Fridtjof Klareng Dale.

En hendelse under selve møtet fikk også fart på vaktene.

– Da Dalai Lama plutselig nøs. Det var ganske gøy, for da fikk vi plutselig se hvor mange vakter som faktisk var til stede, forteller Dale.

Nyset var så høyt og skarpt inn i mikrofonen at folk skvatt til.

– Da så vi sikkerhetsvaktene bevege seg synkront i mønster i noen sekunder før de innså at det var et nys. Det var litt morsomt, for det kom så plutselig, sier Dale.

Møtet gikk som det skulle og Dalai Lama ble geleidet tilbake til suiten sin like før halv fire. Ikledd strikkelue og våtter med ISFiT-logoen. Møtet var en suksess. Både Nerby og Hurum er påpasselig med å påpeke at dette aldri hadde gått uten innsatsen til alle de andre frivillige i festivalen.

– Det var mange flere enn oss i debattmøtegjengen som jobbet med dette, og vi hadde aldri klart å gjennomføre dette arrangementet uten dem, skryter Nerby.

Prosessen var heller ikke bare en dans på roser.

– Under en slik prosess lærer man at man klarer ganske mye mer enn man tror. Det har vært perioder jeg har vært så sliten at jeg har grått meg i søvn. Likevel så sluttet jeg ikke, for det vi har gjort har vært så fett. Akkurat det er en ny opplevelse for meg, forteller Kari Hurum.

– Jeg hadde ikke så mye peiling på hva det innebærte å være debattmøtesjef da jeg tok på meg vervet. Og det innebærte litt mer enn hva jeg trodde. Men jeg skal innrømme at hvis jeg hadde fått tilbudet om å gjøre det igjen, måtte jeg ha tenkt meg om veldig, veldig godt, sier Tonje Nerby.

Men hun legger til. – Jeg ville ikke ha vært erfaringen foruten.

Powered by Labrador CMS