Å oppleve terroreffekten

Student Malene Eikrem opplevde 14. februar terrorhendelsen i København på nært hold. - Det var ubehagelig og skummelt for de fleste.

Publisert Sist oppdatert

Bakgrunn: les artikkelen om terror i København.

Charlie Hebdo-angrepet føltes på mange måter nært, kun fordi det skjedde i Vest-Europa. Et forsøk på noe lignende i byen jeg bor i bare noen uker senere kom derfor som en solid oppvekker. Man kan nok påstå at et angrep med Lars Vilks som hovedmål ikke kommer som noen overraskelse og kunne skjedd hvor som helst i Skandinavia, og en slik hendelse i Norge ville kanskje føltes enda nærere for meg som nordmann, på tross av fysisk distanse. Men det skjedde i Danmark og det var dansker som ble både såret og drept. Trusler med basis i ytringsfriheten er ikke noe nytt for København og det danske samfunnet generelt, men et anslag i hovedstaden kom likevel som et sjokk. Noe av skytingen skjedde sent en lørdagsnatt i sentrum hvor mange er ute på byen. Det var ubehagelig og skummelt for de fleste.

Men likevel, hverdagen går brutalt videre. Da jeg satt og jobbet på stamkafeen i Frederiksberg neste dag virket alt både for meg og de rundt meg som en normal søndag. Denne returen til det normale kan tyde på et resilient og sterkt samfunn. Likevel kommer diskusjonen rundt det som skjedde naturlig nok til å pågå i lang tid fremover og vinklingen på denne kommer til å bli interessant. København sentrum mandagskveld med mennesker, blomster og lys ga meg et lite deja vu til sommermåneden for fire år siden da jeg følte meg først og fremst mektig stolt, men også selvfølgelig forferdelig trist, over å tilhøre folket mitt. Ser vi en endring i reaksjonsmønsteret i møte med terror? Kan vi snakke om en terroreffekt, som en motsetning til terrorintensjonen? Spredning av frykt er hovedintensjonen til ethvert terrorangrep, men ofte virker det for meg som at reaksjonene heller tar form som en samlende og forsterkende effekt av de verdiene som blir angrepet og forsøkt svekket. Eksempler på dette kan være ”Je suis Charlie” effekten, eller hvordan det norske folket stod sammen og reagerte på 22 juli med roser, i stedet for splittelse eller for eksempel bevæpning av politiet.

Uten at jeg er noen terrorekspert på noen måte, kan det virke som at hendelsene som har åpnet 2015 kan passe med det som blir beskrevet som en ny trend, der de større terrororganisasjonene i verden oppfordrer enkeltindivider til å utføre mindre men hyppigere angrep på ”hjemmebane” i vestlige land. Denne trenden krever lite organisasjon og er derfor vanskeligere å spore og bekjempe. Om dette stemmer vil terrorfenomenet bli enda mer komplekst og uforutsigbart enn det allerede er, og derfor også bli en av de største utfordringene vi står ovenfor fremover. ”Terroreffekten” vil være essensiell i møte med denne fremtiden.

Powered by Labrador CMS