Mer enn krakylske kvinner

NYHETSKOMMENTAR: Diskriminering som begrep er ikke lenger forbeholdt Kvinnegruppa Ottar og Norges handikapforbund. Det skal vi være glade for.

Publisert Sist oppdatert

Vår allmenne oppfatning har lenge vært at de som roper «diskriminering» er småekstreme grupper med uproporsjonalt stor megafon. Men diskrimineringsspørsmål hører ikke lenger kun til de små politiske grupperingene. Det er ikke lenger et sært diskusjonstema. Diskriminering er i aller høyeste grad et samfunnsspørsmål som nok en gang opptar «folk flest».

Uroen som har dormet siden 70-tallet har for alvor blitt vekket til live på denne siden av årtusenskiftet. Politidrapene på unge afroamerikanske menn i New York og Ferguson har gjenreist borgerrettighetskampen i USA. Voldtektsbølgen i India satte i gang en diskusjon om kvinnesyn og rettigheter. Personer med muslimsk bakgrunn ble mistenkeliggjort etter angrepene i Paris og København. Europeiske jøder frykter igjen for sine liv.

Her hjemme har spørsmål om kjønnspoeng og kvotering åpnet debatten om positiv diskriminering. Homofile nektes vigsel i kirken. Administrerende direktør Anita Krohn Traaseth i Innovasjon Norge skrev et blogginnlegg om negative holdninger hun har møtt som kvinnelig leder i arbeidslivet. Innlegget kom på hælene av tankesmien Agendas video om syn på kvinnelige ledere som kalde kjerringer. Verkebyllen er pirket på. Ut kommer sinnet mange mindre grupperinger har båret på i årevis.

ISFiT 2017 skal handle om diskriminering. Den nyvalgte lederen Kristine Bjartnes har mye å ta tak i, og det er ikke et enkelt tema hun har valgt. Problemene knyttet til diskriminering er like varierte som svarene er komplekse. Listen over diskrimineringsgrunnlag er deprimerende lang: Kjønn, kjønnsidentitet, graviditet, etnisitet, kulturell bakgrunn, alder, funksjonshemming, religion, legning, og psykisk sykdom. Jeg har sikkert glemt noen. Selv er jeg en funksjonshemmet kvinne, men jeg er bleik og heterofil, så det kunne vært verre. Hadde jeg vært bipolar, lesbisk og mørk hadde jeg virkelig truffet «jackpot» i diskrimineringslotteriet. Flaks?

Sannheten er at den «perfekte» normalen begynner å bli en svinnende liten gruppe i befolkningen. Så liten at de snart er en egen minoritet. Ikke at jeg oppfordrer til noen enorm sympati for hvite, vestlige, middelaldrende, he- terofile menn. De klarer seg fint, om man skal dømme ut i fra statistikkene.

Diskriminering gjennomsyrer samfunnet på alle nivå. Noe er systemisk, noe dreier seg om holdninger. Det handler om alt fra fargene på Legoklossene du kjøper til niesen din, til å bli skutt på åpen gate av politiet, kun fordi du har «feil» hudfarge og går med hettejakke. Det handler om jentene som spiller videospill og møtes med drapstrusler i internettfora, og det handler om transpersoner som blir trakassert på gaten. Det handler om oss, og alle livets sider. Uansett om du har hull i CV-en som følge av sykdom, eller er redd for å feire Hanukka med familien.

Mitt håp er at ISFiT, student-trondheims idealistiske alibi, skal dra diskriminering som tema ned på jorda der det hører hjemme. De fleste av oss vil i løpet av livet oppleve en form for diskriminering på kroppen. La oss ha en pragmatisk diskusjon som ikke rangerer spørsmålene i viktighetsgrad, men som tar kompleksiteten på alvor. De fleste klarer å ha to tanker i hodet samtidig.

Les også vår nyhetssak om at NTNU og HiST ved hjelp av egne jentegrupper vil bedre kjønnsbalansen på enkelte studier.

Powered by Labrador CMS