Will Ferrell er åpen om sin inspirasjon fra Lil' Wayne når han forsøker å gli inn i gangbanger-miljøet.

- We do this, we do this hard!

Anmeldelse: Get Hard vinner på konseptet, men forspiller mye lættis-potensial underveis.

Publisert Sist oppdatert

Være det seg spill, tv, litteratur eller film: Det er en kjent sak at forventninger er vanskelig å holde styr på. Som kritiker skal man helst klatre opp på domstolen som en nøytral og upartisk kilde, upåvirket av all den hurramegrundt som forutgår en stor lansering.

Er man som meg, det vil si svært glad i filmene til Will Ferrell og Adam McKay (Anchor Man, Step Brothers), er det vanskelig å komme utenom fordommene - både de positive og de negative. Spesielt siden deres nyeste film, Get Hard, drives inn i den kollektive underbevisstheten av et velolja markedsføringsapparat kun en ekte Hollywood-film verdig.

Kort sagt: Jeg har latt meg rive med.

Kortere sagt: Jeg er skuffa.

Lille gangster

Get Hard er historien om den framgangsrike investoren James King (Will Ferrell), en mann som har alt. King tjener penger som gress, er gift med sjefens brennheite datter (Allison Brie) og forfremmes til partner i firmaet sitt - alt er bare fryd, materiell velstand og gammen. Get Hard er også historien om Kings bilvasker, den hardtarbeidende Darnell Lewis (Kevin Hart), som sliter så smått med sin forutsigbare v-halstilværelse i forstaden.

Når King så blir beskyldt for tallsjonglering på skattebetalernes regning, og den lite gatesmarte investoren forskutteres ti år i et av Californias mest voldelige fengsler, er det til bilvaskeren han vender seg. Og hos Darnell er dyre råd gode.

Eller, hvor gode de er kan diskuteres, for dette skal tross alt være gøy. Dealen er i hvert fall at King for den nette sum av 30 høvdinger skal få en grundig opplæring av Darnell i hvordan man overlever et høysikkerhetsfengsel. Som den tallbaserte rasisten King er, antar han nemlig at Darnell er kjent med fengselskulturen fra før av, gitt den statistiske sannsynligheten for en svart mann i hans sosioøkonomiske sjikte.

Darnells rulleblad er imidlertid like rent som kjøkkenet på Lyche, og spillet er i gang. Som Darnell selv sier når kona konfronterer ham: «I just need to be every stereotype he wants me to be»

Ikke rasist, rasebevisst

Det er vitser som dette som har nøret opp under rasismeanklagene fra konservativt hold i USA, uten at jeg ser noe tyngde i det. Joda, Get Hard spiller i overkant mye på rase, men sparker også i andre retninger. Problemet med vitsene er ikke raseelementet i seg selv, som jo er et evinnelig tema i komedien, men at de er floskler og klisjeer fra steder vi alle har vært tidligere.

Det er med andre ord ikke vitsene som gjør Get Hard morsom, men situasjonene som oppstår i kjølvann av Kings og Darnells utallige forsøk på å bli ekte gangstere. I en av dem ser vi for eksempel King tilnærme seg en gjeng vektløftere i parken. I et puslete, nærmest gråtkvalt forsøk på å lage bråk, tvinger han fram sjikanerende tilrop av beste sort, før han rømmer inn på en lekeplass med fire vektløftere hakk i hæl. Funny!

Et annet eksempel på Get Hard-gull er scenen hvor Darnell skal overtale kona om sitt hypermaskuline gangsteralibi. Han blir revet med i skuespillet, brummer «bitch, don’t walk away from me», men blir satt behørig på plass av et klask som sender ham straka vegen tilbake i sofaen, livredd og vilt gestikulerende.

For er det noe vi har lært av feminismen, er det at også menn kan slite med kjønnsstereotypene som så uanstrengt herjer i våre samfunnskulisser, eller hur?

Uansett: Det er når Will Ferrell er Will Ferrell og Kevin Hart er Kevin Hart at Get Hard blir filmen den bør være - et overflødighetshorn av sprudlende komedie med to av verdens morsomste menn i hovedrollen.

Da er det synd at flertallet av vitsene faller fullstendig flatt på sine egne premisser.

Powered by Labrador CMS