Plattformspill på lavest mulig tempo

ANMELDELSE: Yoshi's Woolly World er et koselig og bedagelig spill som nytes best i små mengder.

Publisert Sist oppdatert

Er det noe Nintendo har, er, og alltid vil være kjent for, så er det solide plattformerspill. DuckTales, Donkey Kong Country og Kirby-serien har jevnt over gjort det veldig bra på stuekonsollene til den japanske spillgiganten. Mario og hans kompani er selvsagt også faste travere, men følgesvennen Yoshi har oftere vært et verktøy enn en hovedperson.

Fakta

  • Utviklet av spillutvikleren Good-Feel, tidligere kjent for Wario Land: Shake it, Kirby’s Epic Yarn og Mario & Luigi: Dream Team.
  • Yoshis Woolly World sentrerer rundt dinosauren Yoshi, og et visuelt konsept som går ut på at alt er laget fullstendig ut av garn eller sytøy.

Det finnes likevel et par unntak: Det svært kjente Super Mario World 2: Yoshi’s Island er en favoritt blant mange nittitallsbarn, men derfra går det litt nedover. Yoshi’s Island DS var et godt spill, men ingen stor innovasjon, og Yoshi’s New Island fikk aldri spesielt god mottakelse. Likevel pirret Yoshi’s Woolly World nysgjerrigheten til publikum da det ble offentliggjort for halvannet år siden. Her fikk vi se kjente elementer fra tidligere Yoshi- og Mario-spill vevd sammen på ulike måter slik at det plutselig så ut som et ganske kult plattformspill.

Den gang da var det et tungt fokus på selve garnestetikken i spillet, og med veldig god grunn. Når man først går i gang må man bruke ett minutt eller to for å ta til seg verdenen man har kommet inn i. Absolutt alt ser ut som det er laget av garn, stoff, og andre ting jeg ikke kan navnet på. Det er som en kunst- og håndverkbutikk har kommet til live. Jeg lar meg fascinere om og om igjen av hvordan utviklerne i Good Feel skaper ild, vann, røyk og fossefall ved hjelp av ulike typer farget garn, stoff, knapper og nåler. Spillet oser kreativitet fra første stund.

Men som de eldre sier, «det er innsiden som teller». Det fantastiske med spillmekanikken i Yoshi’s Woolly World er utviklerne alltid har hatt utseendet i tankene, og det utnyttes veldig godt. Dette får spillet til å virke veldig gjennomført og helhetlig. Yoshi kan spise de fleste fiendene i spillet, og der man i tidligere Yoshi-spill pakket dem inn i egg du kunne kaste, blir de her gjort om til garnnøster. Disse kan kastes på andre fiender for å stanse dem, aktivere elementer eller bygge ut nye områder i spillet.

Enkelte deler av banen kan også nøstes opp for å oppdage skjulte områder, mens løse filler kan presses sammen for å avdekke noe skjult bak. I tillegg forekommer det også mange herlige små detaljer som gir spillet ekstra sjarm. Bakken gir litt etter når Yoshi går på den, som om den skulle vært laget av ekte garn.

Historiemessig står spillet like svakt som i tidligere spill. Protagonisten vår har ganske mikroskopisk motivasjon til å gå framover. Kamek, Bowsers trollkrek, forvandler alle Yoshi-ene (ja, det finnes flere av dem) om til garn og stapper dem i en sekk før han flyr avgårde. Din Yoshi (den grønne) tar opp jakten og løper etter Kamek, nivå for nivå. Hver spillverden har åtte nivåer, pluss et bonusnivå du kan låse opp ved å samle blomster. Disse er som regel veldig godt laget, og er et fint utbytte for skattejakten.

I hvert nivå finnes det også tjue stempelmerker du kan samle, garnnøster som lar deg redde en ny Yoshi du kan spille som, og fargeperler som lar deg kjøpe midlertidige “powerups” til Yoshi.

Det negative med dette er at du fort merker at innsamlingsaspektet blir et hovedfokus i spillet. Dette kan være en glede for noen, men ikke nødvendigvis alle.

Yoshi beveger seg også generelt tregere enn sine motparter i Mario-spillene, og du har ingen tidsbegrensning til å fullføre nivåene. Det har både positive og negative sider. Du kan utforske nivået i ditt eget tempo, men det kan være kjempeirriterende å bruke opptil 10-15 minutter på å samle inn skjulte blomster for så å miste all den fremgangen når du dør og sendes tilbake til forrige lagringspunkt.

Ekstra liv og slikt har forresten blitt fullstendig fjernet. Når du dør blir du teleportert tilbake til forrige lagringspunkt eller til begynnelsen av nivået, og det er det. Mangelen på tidsbegrensning, ingen ekstra liv, “powerups”, og en valgfri “Mellow Mode” der Yoshi har vinger, får en til å spørre seg selv om dette i det hele tatt er et utfordrende spill.

Svaret er «tja».

Ofte er utfordringen størst ved å samle alle tingene gjemt i brettet uten å dø, fremfor å fullføre brett som er fokus i mer konvensjonelle platformspill. Misforstå meg rett: det finnes en god del utfordrende baner i Yoshis Woolly World, og kreativiteten er stor i nivådesign. Her er det lite gjenbruk og mange kule garnkonsepter som kun tas i bruk en gang. Likevel fører tregheten og roligheten til at jeg kun klarer å spille et par brett, og maks én verden, om dagen før jeg går lei.

Jeg irriterer meg litt vel ofte over avstanden mellom lagringspunktene når jeg forsøker å samle inn alle samlegjenstandene. For meg blir dette et plattformspill i feriemodus. Det er litt for rolig og avslappet for min smak. Dette, samt at det utnyttes en del 3D-effekter i denne 2.5D-plattformspillet (hva nå enn denne ekstra halve dimensjonen gjør), får meg til å undre om spillet hadde gjort seg bedre på en håndholdt konsoll. Banene har passe perfekte lengde for det, og jeg kan ikke tenke meg til at garndesignet er altfor krevende for 3DS-ens hardware.

Yoshis Woolly World skal fortsatt ha sitt for å få en stressa, Splatoon-skjelvende 21-årings puls til å gå ifra 100 til 0 på svært kort tid. Det visuelle og spilltekniske er nydelig, og gitarplukkingen i bakgrunnen er prikken over I-en på en svært behagelig platformeropplevelse. I likhet med et godt mobilspill nytes dette best i små mengder.

Powered by Labrador CMS