Ydmyk nostalgiker

For å oppsøke ungdomstidens følelsesmessige virvar, må Jonas Alaska først forstå seg selv.

Publisert Sist oppdatert

Duskregnet forvandles til tunge regndråper som på en finurlig måte faller lydløst ned på den triste, grå asfalten idet musikeren Jonas Alaska rusler gjennomvåt og kald over veien. Kassegitaren og tematikken fra det forrige albumet er borte. Når han nå utforsker de opprivende og altoppslukende følelsene en forvirrende oppvekst drar med seg, er det nødvendig å forstå at hans reise fra lille Åmli via Trøndelag og Liverpool har formet en beskjeden, ærlig og genuin person.

Fakta

Jonas Alaska (Aslaksen)

• Født 3. april 1988 i værens tegn.

• Musiker og låtskriver fra Åmli i Aust-Agder.

• Aktuell med albumet Younger.

• Vunnet, samt vært nominert til flere Spellemannspriser.

• Utdannet ved Lipa (Paul McCartney-skolen)

• Tidligere kritikerroste album: Jonas Alaska & If Only As a Ghost.

— Jeg har jo blitt omtalt som en gammel mann i en ung kropp. Det er greit nok det, men det er på tide å vise en yngre siden av meg. En side jeg allerede mener står ganske sterkt, forteller Åmligutten forsiktig.

«Når jeg er lykkelig vet jeg at det ikke varer lenge»

Fakta

6 kjappe

Favorittfilm: Fucking Åmål — Selvfølgelig

Øl: Arendalspilsen

Guilty pleasure: Friends — Egentlig bare en pleasure? Hehe.

TV-show: The Jinx & Olive Citteridge

Musikkprofil: David Bowie — Råeste jeg vet

Totemdyr: Elg

Fucking Åmli. Tematikken til det nye albumet er inspirert av den svenske kultfilmen Fucking Åmål, som sammen med Åmliguttens egne minner og erfaringer fra ungdomstiden bidrar til å skape en følelsesmessig sammensatt fortelling.

— Fant du din plass i Åmli?

— Ja, jeg gjorde det. Oppveksten min var god og den bidro til å forme meg. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hvordan, men når jeg begynte å skate fant jeg virkelig min plass. Dag inn og dag ut. Brettet var det eneste som sto i hodet på meg, forteller han.

Som 16-åring var det på tide å forlate Åmli til fordel for videregående i Risør og hybellivet i Tvedestrand. I musikkvideoene til «I’m Sorry» og «Summer» ser vi klipp fra klassiske tenåringsfester. Med skategjengen ved sørlandskysten fikk han sitt første møte med øl og festligheter.

— Jeg ville ikke være den dølle og kjipe fyren lenger.

Alaska smiler lurt.

— For å være ærlig, så var det en god opplevelse. Jeg tenkte «shit, dette må jeg gjøre igjen».

— Hvordan var det med jentene?

Alaska ler, mens blikket flakker.

— Der var jeg dårlig.

— Hvorfor?

— Kanskje var jeg litt umoden, men for meg var ikke jenter et tema. Jeg turte ikke. Rett og slett.

— Den tidlige tenåringsperioden var oppslukende, selv uten tenåringsforelskelser?

Han ler godt igjen og tar en slurk av kaffen som har kommet.

— Jeg var jo opptatt av jenter, men hadde jeg fått noe respons tror jeg også jeg hadde feiga helt ut.

Alaskas plan var å gjøre albumet opprivende og kaotisk. Slik blir det ofte når tenåringshormonene svinger. Den tematikken og historien til Agnes fra Fucking Åmål gjorde jobben med Younger interessant.

— Jeg er svært nostalgisk, så det påvirker meg.

Beina er plassert på bordet og han virker mer avslappet.

— Var du sær?

— Nei, men jeg har alltid vært en fyr som er opptatt av å skape ting, helt fra jeg var liten. Disse trekkene utvikles jo kontinuerlig hvis man virkelig brenner for det, og da kan det jo hende jeg har virket litt fraværende.

Hans dialekt klinger godt i en blanding av sørlandsskarring og Aust-Agders bredere talemål. En jovial og folkelig tone som illustrerer godt hvem Jonas Alaska er.

Ved Merseys bredder. Etter ett år ved kunstlinjen på Trøndertun ble Lipa, Liverpool Institute of Performing Arts, hans neste steg. Alaska slang inn et søknadsbrev.

— Jeg skrev søknaden til Lipa med sprittusj.

Alaska ler høyt, ekte og hjertelig.

Så kom beskjeden om opptaket.

— No way, det er ikke sant. Jeg skulle jo til Oslo, gjennomføre siviltjenesten og «make it there».

Alaskas øyner titter undrende ut i rommet. Han retter seg litt opp i sofaen.

— De første ukene var krevende. Jeg mistrives alltid de første ukene på nye plasser. Ofte sliter jeg med å finne venner og føle meg hjemme.

Heldigvis traff Alaska raskt Mikhael Paskalev og Merete Pascual, kjent under artistnavnet Billie Van.

— Det sa klikk med en gang.

— Var det viktig?

— Ja, er du gal. Hvis ikke hadde jeg gitt meg. Garantert.

Vendepunktet. Nå bor Alaska i hovedstaden sammen med kjæresten Merete, som han møtte på Lipa. Han er anerkjent som en av Norges fremste unge artister. Alt har tilsynelatende gått hans vei.

— Jeg har det veldig bra om dagen. Våren tiltrekker meg, så det gjør ting enklere. Samtidig er fokuset hele tiden på nye tekster. Det tar mye krefter.

Sommeren før året ved folkehøgskolen Trøndertun i Melhus hadde Alaska mekket en sang. Responsen han fikk bidro til videre satsing på musikken.

— Var det da du forsto at «faen, jeg har jo talent»?

— Uka etter skrev jeg en hel haug med nye ting. Det åpnet døren for meg. Såpass ærlig må jeg være. «Fanken. Nå går det», tenkte jeg. Lykkelig balansegang. — Den enkle lykken finner man ved å være kreativ. Ved å tenke to ganger på et problem for så å løse det, lærte Alaska om hvordan en enklere utgave av den etterlengtede lykken kunne bidra til å lysne hverdagen. Alaska smiler.

— Når er du lykkelig?

Han bruker tid på svare. Blikket vendes mot det grå været, før han svarer kort og forsiktig.

— Når jeg har en ny sang klar. Det rydder huet og gir meg kontroll.

Ofte er han nervøs i forbindelse med opptredener.

— Etter en konsert er jeg lettet utover kvelden og natten. Den neste dagen er det jo glemt, men sånn er det med andre aspekter av livet også, forteller Alaska lavmælt, og fortsetter kortfattet.

— Når jeg er lykkelig vet jeg at det ikke varer lenge.

— Gjør ikke det deg frustrert?

— Nei, som artist så må man ofte stå og forsvare seg selv. Det er en del av greia.

—Hva gjør deg sint da?

— En håpløshet over å ikke nå igjennom. Skjønner du hva jeg mener? Når folk er så bastante og urokkelige i væremåten. Kanskje jeg gir fra meg de samme vibbene, og får det til å virke som om jeg sitter på alle svarene. Det er vanskelig.

Familien har betydd mye. Når Alaska fikk prisen for «Årets nykommer» under Spellemann 2011 forsto få hva Thomas Aslaksen, broren til Jonas, egentlig hadde betydd for karrieren hans.

«Jeg har jo blitt omtalt som en gammel mann i en ung kropp»

— Thomas introduserte musikken min for Even Ormestad, produsent og nåværende bassist i bandet, og Thom Hell, produsent og kjent norsk musiker. Han pushet meg fram og jeg er veldig takknemlig, forteller Alaska med et ansiktsuttrykk som få andre enn hans nærmeste kanskje kan forstå.

— Thomas spiller ikke trommer i bandet mitt fordi han er broren min, han spiller der fordi han bidrar til å skape den sounden jeg ønsker.

— Når kom musikken inn i livet ditt?

— Mamma lærte meg alle «basics» på gitar og hun har opptrådt masse med sang.

Jonas skarrer litt ekstra på r-en og smiler.

— Pappa synger også og er veldig god til å skrive, forteller han videre.

— Men da jeg fikk høre David Bowie da jeg var rundt 13 år var jeg solgt. Han er den råeste. Ute er været i ferd med å løye, mens lyset treffer de store vinduene og hans særegne ansikt. Til tross for det kalde og nitriste regnværet, er øynene til Alaska vennlige.

— Jeg kan se det på blikket til personer jeg møter, om de er vennlige og eier sympati.

Det kan virke som et lite troverdig utspill, men han sier det med en overbevisende og stoisk ro. Alaska er et menneske med en unik væremåte som appellerer til flere enn sine nærmeste. Allikevel krever det nok sitt å komme ordentlig tett på Åmligutten. Han framstår ydmyk og reflektert, og erfaringene om usikre møter med nye plasser og fremmede situasjoner bidrar til å fremme et bilde om en sympatisk, uhøytidelig og ærlig personlighet. Artisten Jonas Alaska har nok kommet for å bli, dersom han tillater seg selv det.

Powered by Labrador CMS