Den kompetente skolen

Skolesystemet fungerte verken for Sivert eller Maria. Ekspertene mener et fokus på kunnskap framfor kompetanse kan være løsningen for de som faller utenfor.

Publisert Sist oppdatert

– Jeg møtte opp på skolen så mye jeg kunne og var med på prøver, men til slutt kunne jeg sitte en hel tentamen uten å få et eneste ord ned på papiret. Jeg hadde det i hodet. Jeg fikk det bare ikke ut, fikk ikke strukturert det. Og så ble det veldig vanskelig å sove og spise, og jeg begynte å besvime på skolen. Til slutt hadde jeg så høyt fravær at jeg strøk i mange fag. Jeg hadde ikke noen god studieteknikk og hadde ikke så høy selvtillit.

Fakta

Frafall i skolen

  • 30 prosent av elever fullfører ikke videregående på fem år.
  • Dette koster minst fem milliarder per årskull.
  • Ensomhet er den oftest nevnte årsaken til at elever dropper ut.

Det forteller 25 år gamle Maria Regine Johanessen. I dag sitter hun på Dragvoll og studerer. På bordet foran seg har hun en bunke med psykologibøker. Faget er noe hun er veldig interessert i, og nå som hun er på tredjeåret kan hun med sikkerhet si at arbeidet går bra. Men veien dit var lengre enn det er for de fleste.

– Jeg prøvde igjen året etterpå, men det gikk ikke så mye bedre da heller. Deretter brukte jeg noen år på å få struktur på meg selv og på å komme meg på beina. Jeg kom meg tilbake og tok opp de fagene jeg manglet, forteller psykologistudenten

Studieteknikk

Selv om det var på videregående at problemene hopet seg opp, holder Maria muligheten åpen for at noen av årsakene til at hun falt ut av videregående kan spores tilbake til grunnskolen. Men det var ikke det at hun hadde vanskelig for skole. Tvert imot, hun kunne allerede mye av det som sto på skoleplanen.

– Jeg hadde lett for skole hele barneskolen. I starten var det veldig spennende, og jeg fikk lov til å gå rundt og være hjelpelærer. Det ble fort sånn når vi gjorde ting som jeg var kjent med fra før av.

I dag er hun medlem av Mensa, en gruppe for de to prosent av befolkningen med høyest IQ. Det var nemlig ikke intelligensen det hadde vært noe feil med.

– Det tar tid å lære seg god studieteknikk. Så hvis du er vant med å ikke bli utfordret og å ikke måtte strekke deg for å løse oppgaver på en litt annerledes eller kreativ måte etter at du er ferdig med de opprinnelige oppgavene, så venner du deg ikke til å jobbe for å lære stoff. Da er det vanskelig å opprettholde motivasjonen, og det kan slå hardt tilbake på deg når du blir eldre og trenger å ha gode vaner og struktur i tillegg til å kunne lære fort.

En målrettet skole

Gunn Imsen er professor i pedagogikk og har jobbet ved NTNU i over 40 år. Hennes forskningsfelt er blant annet undervisning, læring og motivasjon i grunnskolen. Hun har selv vært lærer i ungdomsskolen, og er bekymret for det sterke fokuset på effektivitet og måloppnåelse som nå råder i skolen.

– At så mange slutter i videregående skole uten å fullføre, har blant annet vist seg å henge sammen med synkende skolemotivasjon allerede i grunnskolen. Dagens ungdom lever i en digital medieverden, de liker å være aktive, kreative og ha medbestemmelse, og ser ikke alltid poenget med å haste seg fram til riktige svar på skolens oppgaver, forteller hun.

– Det legges i dag stor vekt på grunnleggende ferdigheter. Det er ikke noe galt i det, men begrepet kunnskap eksisterer ikke lenger i læreplanene, det heter kompetanser. Kunnskap er noe du har i hodet ditt, men kompetanse er noe du skal kunne vise. Det er bare «synlig læring» som teller. Lærerne styrer elevenes læring mye sterkere nå enn ved tusenårsskiftet. Det er ikke bare et demokratisk problem, det fører også til at elevene ser mindre mening med alt skolearbeidet, forteller hun.

Les også: Ensomme elever tenker mest på å droppe ut.

Imsen peker på at læreplanen for Kunnskapsløftet, LK06, gir lite handlingsrom for lærerne dersom de vil lage undervisning som går på tvers av fag og som kanskje er mer tilpasset elevenes livsverden. De hadde mange flere muligheter tidligere.

– Spesielt var læreplanen fra 1987, M87, godt likt av lærerne. Skolens innhold og arbeidsmåter var passe mye styrt, og det var passe mye frihet. 80– og 90–tallet var en periode med veldig mye spennende utvikling i skolen, blant annet fordi lærerne hadde stort handlingsrom når de planla undervisningen. Dette handlingsrommet er nå skrumpet inn. Det henger sammen med at vi har fått en type målstyring som i større grad legger opp til kontroll. Ikke bare av elevenes prestasjoner, men også av lærernes undervisningsformer. I Oslo, for eksempel, arbeides det med regler for hvordan en skoletime skal legges opp. Disse skal alle lærere følge. Da kan man ikke lenger snakke om handlingsrom, sier Imsen.

– Det er synd, fordi den digitale revolusjonen byr på en uendelighet av spennende, tverrfaglige opplegg for elevene, fortsetter hun.

Nye muligheter

Fokuset på kompetanser og kompetansemål kom som en del av læreplanen for Kunnskapsløftet i 2006. Tidligere ble det lagt større vekt på elevaktivitet, tverrfaglighet og prosjektarbeid. Imsen mener vi har mistet noe i denne prosessen.

– Den store utfordringen er å legge til rette for et fleksibelt læringsmiljø som inkluderer både flinke og svake elever, og som gir elevene meningsfylte læringsoppgaver. Myndighetene har satt i gang utviklingsprosjekter for å skape en mer praktisk orientert ungdomsskole. Det er bra, men dette blir vanskelig med Kunnskapsløftets kompetansemål, som går ut på at elevene skal vise at de har lært det skolen har bestemt. Ikke nok med det, kommunene kontrollerer at elevene lærer det de skal gjennom ulike typer tester. Følgelig tør ikke lærerne å gjøre noe annet enn å kjøre en gammeldags kateterpedagogikk som sikrer at de når målene sine. Vi må spørre om dagens ungdom blir motivert av det. Jeg tror ikke det læreplansystemet vi har i dag er gunstig for morgendagens elever, avslutter hun.

En annen type motivasjon

En av de som mistet motivasjonen ved inngangen til videregående er Sivert Skogvold Rygg. Han droppet ut og begynte på folkehøgskole i stedet. Der fikk han reist om i verden og besøkt u-land.

– Da jeg startet på folkehøgskole fant jeg ut at jeg hadde motivasjonen, skolen var bare feil format, forteller Sivert.

Hans videregående skolegang startet på linjen for medier og kommunikasjon, men han fant fort ut at det var noe som ikke passet ham så mye som han hadde forventet. Det å skifte linje skulle fort vise seg å være en vanskelig prosess.

– Jeg så fort at medier og kommunikasjon ikke var helt det jeg trodde det skulle være, og den gjengen jeg hadde vokst opp med gikk på studiespesialisering. Men da hadde jeg en veldig dårlig rådgiver som sa at det ikke gikk. Bare noen uker etterpå var det noen andre i klassen min som byttet over. De hadde bare gått direkte til rektor og spurt han, men når jeg prøvde det samme var det for sent.

Neste år prøvde han å vende tilbake på studiespesialiseringsløpet, men det ble ikke noe lettere der. Lærerstaben og rådgiveren var dårlige i hans øyne, og motivasjonen ble bare enda mer knust.

– Jeg var bare mindre og mindre på skolen. Den siste måneden var jeg nesten ikke der.

Sivert er ikke sikker på om det var noe som kunne bli gjort for å holde han på skolebenken. Samtidig han er sikker på at skolesystemet vi har i dag ikke gagner alle elevene.

– Det er veldig mye hele tida på videregående, og det blir et veldig stort press. Så det blir mye arbeid uansett, enten det er at man bare skal henge med eller at man skal få gode karakterer. Det er mange som bukker under for presset. Jeg tror de kunne tjent på å ha litt mindre fokus på karakterer, og mer fokus på det å lære noe.

Dyrt Frafall

Trond Buland er forsker ved Program for lærerutdanning (PLU) og har jobbet i flere år med årsaker til at ungdom dropper ut av skolen, og hva som kan gjøres for å forhindre at det skjer igjen. Kontoret hans er fylt med bøker og diverse plakater, og i hånden hviler en kaffefylt kopp med et bilde av Mummitrollet på seg. Når han snakker om tematikken er det med en voldsom entusiasme. Han legger trykk på at det er et viktig samfunnsproblem som man hadde gagnet mye av å få stoppet.

– Frafallet fra videregående koster minst fem milliarder per årskull. I tillegg er det mange av de igjen som ender opp på trygd, som også er en økonomisk belastning for samfunnet.

Ikke bare er det viktig for samfunnet, det er også viktig for enkeltmennesket. Forskning viser at mennesker i arbeid er langt mer lykkelige enn de som ikke er det, og da ikke kun på grunn av lønningene, men også fordi man bidrar til samfunnet.

Men det er ikke flust av jobber som en 16-åring uten vitnemål kan gripe seg fast i.

– For enkelte går det greit. De får seg jobb og det er ikke noe problem, men i noen tilfeller må vi hjelpe folk å få jobb. Alle tilfeller er ikke håpløse.

Et felles ansvar

For mange er det selvbildet som er det store problemet. En rapport fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved Høgskolen i Oslo og Akershus viser at en av tre jenter i ungdomsskolen har dårlig selvbilde. Buland forteller at dette kan være svært destruktivt for skolegangen.

– Du har en gruppe elever som går ut av ungdomsskolen med ekstremt dårlig selvbilde. Ofte har vi spurt elever om hva de er flinke til, og da har de svart med at de ikke er flinke til noe som helst. Sjansen for å lykkes da er ikke stor. Du kan møte lærere som gir deg tro på deg selv, men sjansen er ganske liten.

Han ser spesielt på én ting som svært viktig for å få kontroll på problemet om de som ikke fullfører utdanningen: rådgivning. Ikke bare at rådgiverne skal bli flinkere, men at de skal bli en større del av utdanningen som helhet.

– Hovedpoenget er at rådgiving er alt for viktig til bare å være rådgivers ansvar. Det er ofte bare en rådgiver på skolen, og vedkommende har minimalt med tid til hver enkelt elev. Man må i større grad få bygd dette inn i skolen som helhet. Det må være skolens ansvar å hjelpe unge å gjøre egne valg.

Støttenettverk

Det å se individers behov ser også Buland på som et viktig prinsipp, og synes det er vanskelig å peke på en spesiell grunn til at elever dropper ut.

– Hvert frafall er nesten unikt, men vi ser selvsagt noen likheter. Vi ser for eksempel at elever opplever at de har gjort feil valg. Vi ser at en del elever opplever for lite tilpasset undervisning, spesielt lite praktisk retta undervisning. Psykiske årsaker er også i bildet, mange sliter av ulike grunner. Vennskap og skolen som sosial arena er også veldig viktig. Folk som har lite venner sier ofte at de vurderer å slutte. Elever som opplever at de blir sett av læreren dropper mindre ut. Du trenger støttende foreldre. I det hele tatt er det å ha et støttenettverk viktig, sier Buland.

Mer tid

På lesesalen på Dragvoll er Maria Regine Johanessen sikker på at det å droppe ut ikke alltid er feil. Noen ganger er det viktigst å bli fornøyd med seg selv, å kunne løse sine egne problemer.

– Det er jo ikke alle som tar skolen på den tiden det er tenkt at man skal ta skolen på. Noen trenger litt mer tid en andre, og det er helt greit. Hvis det er sånn at det blir vanskelig å fungere fra dag til dag, så må man ikke være redd for å bruke tid på å ta de viktigste prioriteringene først. Man skal være med seg selv resten av livet, og da har ikke ett, to, eller fire år så mye å si i det store og hele.

Powered by Labrador CMS