Det golde landet

I etterkant av den arabiske våren brøt et fredelig og folkelig opprør i Syria. Opprøret utviklet seg snart til en blodig borgerkrig. Det storpolitiske spillet bak er uoversiktlig.

Publisert Sist oppdatert

– Kan man være trist over et barns død i havet, men ikke over tusenvis av barn som er drept av terrorister i Syria? uttalte Bashar al-Assad til russisk media.

Assad tok til våpen mot sitt eget folk. Landet har siden opplevd sekterisk vold, bruk av giftgass og flyangrep mot sivilie. Mens Assads styrker fortsatte overgepene mot sivilbefolkningen, gjorde den terrororganisasjonen ISIL enorme fremskritt på kort tid i 2014.

En diplomatisk løsning virker å være milevis unna. Syria tømmes for kloke hoder. En universitetsutdannet elite flykter fra et land i kaos, og vil ikke være der når landet en gang bygges opp igjen. Eksperter snakker om en tapt generasjon dersom situasjonen får eskalere. Europa mistet en hel generasjon etter første verdenskrig, og krisen som oppsto i kjølvannet av den første til den neste.

Mystiske russere og splittelse

–Den sekteriske og geopolitiske dimensjonen skaper et fullstendig kaos. Rett og slett.

Fagartikler, bokhyller, to dataskjermer og barnetegninger utgjør kontoret til Jo Jakobsen, førsteamansuensis ved Instituttet for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

De pågående konfliktene i Midt-Østen er ikke lenger regionale, det er en storpolitisk konflikt der hvert steg blir observert med argusøyne av stormaktene. Av disse konfliktene, er flyktningskrisen kun det siste problemet en lang rekke - og nettopp derfor er det viktig å forstå den politiske bakgrunnen.

Russlands opprettelse av en militærbase og nyankomne militærrådgivere har sendt signaler til den vestlige verden om at russerne gjør som de vil.

– Russernes ønske er å reetablere seg som en stormakt, forteller Jakobsen.

Ved å gå inn med styrker og militære rådgivere gir det russerene kredibilitet, fortsetter han.

– USA ønsker ingen slik russisk innblanding, de er skeptiske både til en kortsiktig russisk støtte til Assad-regimet, og en eventuell langvarig russisk tilstedeværelse i Syria. Samtidig er heller ikke Israel begiestret for en slik utvikling, forteller Jakobsen.

Bashar al-Assad er en nær alliert og venn av Russland. Russerne har sine grunntanker og prinsipper om hvordan et land bør styres, og de historiske sporene etter en russisk tilstedeværelse i regionen går langt tilbake. Årsaken til den pågående flyktningkrisen er dyptliggende og problematiske relasjoner mellom to store «blokker».

Et sekterisk helvete

Årsaken til den pågående flyktningkrisen er dyptliggende og problematiske relasjoner mellom to store «blokker».

– Det er et sekterisk blodbad, som etter Irak-krigen og dens ringvirknger har eskalert i omfang. Den sekteriske dimensjonen av konflikten i området er ytterst viktig å forstå, påpeker Jakobsen.

Etter Saddam Hussain hang fra galgen i 2006 har motsetningene mellom sunnier og sjiamuslimer økt i omfang. Etter oppløsning av Hussains regime fikk irakiske sjimuslimer støtte fra Iran. I Syria utgjør majoriteten sunnismen, mens Assad selv tilhører alewi-retningen - en gren av sjia-islam. Iran og Saudi-Arabia er erkefiender av sekteriske grunner, som igjen fører med seg økonomiske og politiske spenninger dem i mellom. Saudi Arabia er den dominerende «sunnistaten», mens Iran ser på seg selv som sjia-muslimenes beskyttere.

Iran og Russland signerte i januar i år en militær samarbeidsavtale, og Saudi Arabia yter som kjent støtte fra USA.

– I Syria pågår det en såkalt «proxy war», der to stater kjemper mot hverandres allierte, forer de med våpen eller utforderer territoriale innflytelse hos motparten. Saudi-støttede grupper og Iran-støttede grupper, som for eksempel Hisbollah, utkjemper slag på syrisk jord, forteller Jakobsen.

Det mørkner over Dragvoll, og de lukkede gardinene på kontoret til Jakobsen skaper en dunkel stemning som passer godt til en høyinteressant og storpolitisk samtale. Med Iran og Russland i ryggen har Assad to sterke kort, mens grupper alliert med Saudi-Arabia vet at sterke amerikanske interesser påvirker maktbildet.

– I Yemen ser du eksempel på en saudisk militærintervensjon med USA i ryggen. Målet til USA og Saudi-Arabia er å sunni-regimer i regionen. Saudi-Arabia leder an i en koalisjon bestående av blant gulfmonarkiene Emiratene, Qatar, Kuwait, Bahrain. Koalisjonen støtter den avsatte president Hadi, og retter seg mot den shiamuslimske Houthi-grupperingen, som har kontroll over hovedstaden og store deler av det man kaller Nord-Jemen

En ny kald krig?

Tilbake i Syria ser Assads styrker ikke ut til å trappe ned, den islamske stat (IS) er fortsatt en trussel i øst, og i nord har de kurdiske styrkene fått kontroll over et område. Situasjonen er mildt sagt kaotisk.

Når Russland velger å gå inn med regimevennlige militære rådgivere og teknikere, kompliserer det hele situasjonen.

— Hva skjer hvis USA går inn med bakkestyrker og støtter de opposisjonelle, spør Jakobsen retorisk.

Den arabiske våren ble observert av Vesten på en passiv måte, få vet egentlig hvor bevisste eller årvåkne USA, Storbritannia og Frankrike var på en potensiell katastrofal utvikling i Syria. Å fjerne Assad kunne øke problemet og lage røre i en geopolitisk maktbalanse mellom Saudi-Arabia og Iran, har rapportene siden konkludert med - og Jakobsen sier seg enig.

– Det har (fra begynnelsen av, dvs. 2011) utviklet seg til en eksistensiell kamp. Assad vet at han ikke kan få kontroll over hele Syria, kurderne har en slags autonom kontroll i nord, de opposisjonelle gruppene kontrollerer sitt området og i nordøst mot Irak har IS kontroll over området der et kalifat stables på bena.

Jakobsen forteller hvordan de forskjellige grupperingene vil konsolidere sine grenser dersom konflikten avtar en gang i fremtiden. Hvis det blir tilfellet vil en militær «beskyttelse» fra de store maktfaktorene i regionen være nødvendig - altså status quo.

Et nytt Syria.

Iran vil støtte en sjia-stat, Saudi-Arabia vil støtte en sunni-stat, Assad-regimet vil kontrollere sine nåværende områder mot Middelhavet. Kurderne vil få tøff motstand fra Tyrkia for sin etterlengtet «løsrivelse», mens IS i øst vil fortsette å bli nedkjempet av en felles koordinert motstand. Ingen tjener på å la en slik ekstremistisk gruppering rokke ved maktbalansen. Samtidig vil ikke Israel tillate at Syria mottar våpen og ny teknologi fra Russland og evenutelt USA – dersom et samarbeidet mot IS blir en realitet, slik flere medier hevdet fredag kveld.

Drømmen er at dialog og en forsonende politikk vil føre til en løsning. Å ignorere en russisk tilstedeværelse i Syria i en potensiell vestlig-ledet internasjonal militærintervensjon i favør de opposisjonelle vil åpenbart være katastrofalt.

Det er i denne suppen av geopolitiske spenninger, religiøs splittelse og borgerkrig vi finner de syriske flyktningene som strømmer mot Europas grenser. Det er en region som inneholder så mange aspekter at den vanskeliggjør vår begripelsesevne. Anliggenhetene til verdens stormakter er dypt involvert i selve problemet at verdenssamfunnet er nødt til å gripe inn når millioner av våre medmennesker rammes.

Powered by Labrador CMS