Arifs Paradise

Hadde det vært fysisk mulig å rappe taket av Storsalen og Studentersamfundet, ville det ikke være en overraskelse for noen hvis det var Arif som fikk det til.

Publisert Sist oppdatert

Storsalen på Samfundet er stappfull. Folk skriker og hyler etter Arif. Noen har til og med tatt seg bryet med å lage plakater med tekster fra låtene hans på. Det er altså litt forskjell fra da Arif, tidligere Phil T. Rich, sto på samme scene og vant Urørt-finalen i 2013.

Om en skulle tro publikum er det en verdensstjerne på linje med Wiz Khalifa og A$ap Rocky som straks skal gjeste scenen. Flere huker tak i vaktene før konserten og krever å få vite når hovedpersonen går på. Nevnte vakter må flere ganger opp over gjerdet for å roe ned publikum før showstart. Det er med andre ord et over gjennomsnittlig gira publikum som tar i mot nykommeren Philip Emilio, og den litt mer kjente Unge Ferrari, litt over midnatt.

Et stikkord for kvelden er «samhold». Og lufthorn. Mye lufthorn. DJen som spiller med artistene har tydligvis akkurat oppdaget at det finnes en egen lufthornknapp på miksebordet. Den blir brukt flittig og alt for mye i løpet av det snaue en og en halv time lange settet. Det trengs ikke for å sette stemning, den er allerede mer enn god nok for de helt foran i lokalet.Philip Emilio gjør en bra åpning av showet, og når Unge Ferrari kommer inn etter første låt er det virkelig feststemning i salen. De fremfører låtene sammen og Unge Ferrari instruerer også lysfolka i å gjøre jobben sin. Flere ganger.

Om noen noengang skulle klare å rappe taket av Samfundet, måtte det nesten bli Arif. For når han åpner settet sitt med "Sulten", til allsang fra publikum, er det vanskelig å tro hvordan han skal klare å toppe dette. Rappen sitter, dansetrinna sitter, alt klaffer, og det er gøy å se på. «Trondheim, jeg er hjemme nå ass» roper han utover salen, til ville tilstander fra publikum. Det er kanskje nettopp derfor han viser den selvtilliten som ikke har vært så tydelig under andre opptredner. Samfundet og Storsalen er på mange måter «hans» scene. Det var her det startet. Det er denne selvtilliten som er drivkraften og «kilden» til konserten. Det er derfor litt synd at han ikke er særlig mye alene på scenen. Til tider er det nesten litt for folksomt der, både med supportband og en ganske overivrig turnefotograf som også vil være med på moroa.

Det er ingen tvil om Arifs artistkvaliteter. UKA har her gjort en solid bookingjobb for å sparke i gang et svært norskdominert musikkprogram. Om det var noen tvil om hvorvidt såpass «ukjente» artister som Arif og Unge Ferrari ville klare å trekke folk til Storsalen, er det hvertfall helt borte nå. Jeg hadde gledelig betalt for å se denne konserten flere ganger.

Ring meg a, Arif.

Powered by Labrador CMS