Ingen bakoversveis
På en skala fra «middag hos bestemor» til «japansk gameshow» kom ikke WTF!-dag høyere enn «paintball med jobben» i sjokkverdi, men fungerte greit som gratis moro.
WTF!-dag i Høyskoleparken er UKAs mest kryptisk markedsførte arrangement. Lite ble sagt på forhånd utenom at det skulle bli ryddeyoga og brettspill i menneskestørrelse. Blesteteksten avsluttet med å love oss «noe av det sprøeste og mest absurde menneskesinnet kan sette i gang».
Dette «sprøeste og mest absurde» viste seg å være akkurat det som ble nevnt pluss noen av NTNUIs mer spesielle aktiviteter. Med WTFs navn og markedsføring var det litt rart at man ikke ble dyttet mer ut av komfortsonen. Arrangementet bød heldigvis på nok til å underholde i én til to timers tid, selv om det neppe blir en snakkis.
Sverd, sjonglering og slakkline
WTF!-dag begynte klokken to på søndag i Høyskoleparken. Arrangementet var gratis og nonprofit: Man kom og dro som man ville, og ikke engang brus ble solgt. Innen et kvarter så parken ut som en tegning fra Hvor er Willy: Ett sted sloss man med plastsverd, et annet sted gikk en på slakkline, og overalt ble baller i ymse størrelser og kjempeterninger kastet gjennom luften.
Sjongleringskurset til NTNUI sjonglering var ett av stedene der man kastet baller. Ettersom dette var n-te gang jeg uten hell har prøvd å lære sjonglering, kan jeg trygt si at instruksjonen var av ypperste kvalitet. Like bortenfor sjongleringen spilte man Kubb med menneskelige kubber. I stedet for pinner, kastet man baller på hverandre. Strengt tatt var det som kanonball uten løping, men moro lell. Ludo ble dessverre ikke mer spennende av å forstørres, men arrangørene skal ha for forsøket. NTNUI Rumpeldunk var også tilstede. Her var pågangen fra publikum litt lav, kanskje ettersom de med årene er blitt et vant innslag på universitetsområdet.
Laiv- og improvisert-scenekamp-gruppen Den nordlige fantasiunion fortjener kudos: Vanligvis er gruppen i parken hver tredje søndag og lager «lekeslåssing» som ser kult ut. De var egentlig ikke del av arrangementet, men lagde på stående fot et kortkurs i improvisert scenekamp da de oppdaget hvem de delte parken med. Dette understreket det beste med dagen: Parken hadde en eim av spontanitet.
Kunne vært mer vågal
Skal WTF bli en gjenganger, må man si «hæ?» litt oftere: Aktivitetene var aldri mer sjokkerende enn søttende-mai-leker. Det eneste unntaket fra dette var ryddeyogaen, der Peter Johannes, kjent fra NRKs reportasje om ryddeyoga, lærte små grupper å plukke søppel med bred beinstilling og store, flytende bevegelser. I starten var det en god del flaue smil, sikkert fordi den jevne deltaker nok var mer bevisst sin egen fasade enn kropp. Men etter hvert ble både bevegelsene og smilene sikrere. Deltakerne bytter trolig ikke livsstil av opplevelsen, men kommer nok til å huske den lenge.
Når jeg spør andre deltakere om hvorfor de har tatt seg turen, svarer alle at de kom for å gjøre noe utenom det vanlige. De gikk neppe skuffet hjem, men jeg tviler på at de kommer til å gjøre alt de kan for å holde av WTF-dagen om to år.
Alt i alt er WTF!-dag grei moro, men ikke «noe av det sprøeste og mest absurde menneskesinnet kan sette i gang».