Alvorstung spøkefugl
Helt siden barndommen har Ronny fått beskjed om at man ikke skal spøke med livet. Så han gjorde karriere av det.
Jeg har tullet med det meste siden jeg var en liten gutt, forteller Ronny Torsteinsen.
Han omtaler seg selv som en veldig lite alvorlig fyr. En spirrevipp. Men han har ikke alltid vært en gladgutt. Ungdomsårene var preget av narkotikamisbruk, løgn, og ensomhet. Nå har han laget standup-show om sin trøblete fortid.
Ensomheten. Da han skulle begynne på ungdoms-skolen, flyttet Ronny fra Trondheim til Stjørdal. Selv om det ikke hadde noe med miljøet på hans nye boplass å gjøre, var det da problemene begynte.
— Jeg var på en fest med noen eldre folk, og ting kom bare på bordet. Ingen spurte om man hadde prøvd stoff før. Det var like vanlig som å drikke alkohol, forteller han om sitt første møte med narkotika.
For ham var det den gang helt naturlig å prøve det. Det første han tok var kokain, og derfra utviklet det seg til piller og pulver. Han skjønte hvor stort problem han hadde når det gikk fra å være noe han gjorde i forbindelse med fest til noe han gjorde alene bak låste dører. Han er veldig åpen om den vanskelige fortiden sin, både av og på scenen.
— Livet var preget av mye ensomhet, selv når jeg hadde mange folk rundt meg. Man tar liksom avstand fra alle, fordi ingen forstår deg.
Utveien. Det ble umulig å holde på en jobb. Selv det å betale regningene ble for mye. Million-arven han fikk som 18-åring ble brukt opp på to år. På et tids-punkt satt Ronny alene i en strømløs leilighet med utkastelsesordre. Vendepunktet kom når han fikk vite at han skulle få en sønn.
— Jeg hadde alltid sett etter en utvei, men tidligere hadde jeg ingenting i livet mitt som ga meg motivasjon til å slutte. Det å slutte var absolutt ikke lett, men avgjørelsen om at jeg skulle gjøre det ble plutselig veldig enkel.
Det er nå seks år siden. Selv etter å ha blitt nykter, passet ikke A4-livet for Ronny. Han tror det kan være mye av grunnen til at han begynte med narkotika.
— Det var jo på mange måter selvmedisinering, og det er alltid en grunn til at man begynner med sånt. Jeg ruset meg for å klare å være sammen med folk. Jeg klarte ikke å være glad i folk, fordi jeg ikke likte meg selv.
Etter å ha prøvd ut det han kaller «det vanlige livet» som både selger og mekaniker, foreslo moren hans at han heller kunne prøve seg på standup. Da fant han endelig sin plass.
— Jeg fikk bekreftelse på at jeg passer inn i denne verden, og alt løste seg egentlig.
Unnskyldningen. Showet Sorry, mamma! handler om den vonde fortiden. Det er livet som narkoman fortalt fra Ronnys synspunkt, men det er også fortell-ingen om en mor med en narkoman sønn.
— Det er min måte å si unnskyld til mamma for det som har skjedd. Hun valgte aldri å ha en narkoman sønn. Han har alltid syntes det har vært greit å spøke om sin vanskelige fortid, men forestillingen har også alvorlige innslag.
— Det er lett å snakke om når man kan gjemme seg bak humoren. Det er mye vanskeligere når man skal være så åpen i en alvorlig tone.
Åpenheten er hans eget valg, selv om han innrømmer at det har vært en påkjenning at så mange vet så mye om ham. Men forestillingen har også vært bra for hans forhold til familien.
— Det har startet en samtale mellom meg og familien om alt som har skjedd. Men jeg vet at ingenting ville vært annerledes mellom oss selv om jeg ikke hadde laget showet. Mamma har sagt at jeg ikke hadde trengt å si unnskyld til henne på denne måten, fordi alt allerede var tilgitt og glemt.