NORGE RUNDT: Marius har hittil holdt foredrag blandt annet i Hardanger, Tromsø og Kongsvinger.

Knivstikk, og det som kommer etterpå

Han ble angrepet av en nær venn og en annen kamerat ble drept. Marius Løken reiser i dag Norge rundt og forteller hvordan han kom seg på beina igje

Publisert Sist oppdatert

– Folk ser jo arret jeg har på halsen. For Ola Nordmann er det, etter et par øl, veldig lav terskel for å spørre om hva arret er. Spør du meg pent om hva det er for noe, så svarer jeg hyggelig. Hvis du derimot sier at det er et stygt sugemerke, så kan det være at jeg tar tak i deg og forteller at det er et 15 cm langt knivstikk. Jeg er jo ikke noen profesjonell fyr. Så det er derfor jeg har valgt å ta kontroll. Å fortelle historien selv sånn at ingen andre forteller den.

Fakta

MARIUS LØKEN

• Offer for angrep under det mye omtalte Halloweendrapet i 2011.

• Ble angrepet og knivstukket 25 ganger av en venn i psykose. En annen venn, Andreas Nilstad, ble drept i det samme angrepet.

• Holder nå foredrag om hendelsen og tiden etterpå til blant annet politihøgskoler og psykologiklasser.

• Skal gi ut bok om opplevelsene sine.

Arret i ansiktet er nesten borte, men det på halsen har en sterk rødfarge som man fort legger merke til.

Men Marius Løken virker ikke svak. Den rakryggede, bredskuldrede og veltrente gutten sitter med hodet hevet. På armen har han en tatovering av vennen han så dø.

FORTELLINGSLYST. Bare noen minutter tidligere står Marius Løken foran en fullstappet forelesningssal på Dragvoll. Foredraget, som bare er ett i en lang rekke foredrag, skal omhandle hvordan man overkommer et traume, og klarer å leve med en så grusom hendelse. Ivrige psykologistudenter sitter spent og hører etter når Marius tar ordet. I to timer snakker han i grundig detalj om det som skjedde den natten for snart fire år siden.

For de fleste er ikke dette en ny historie. Halloween-drapet, som det ble kjent som, fikk en enorm oppmerksomhet i media. Det hadde tydelig innvirkning på Løken.

– Jeg var så forbanna på det de skrev. De skulle blåse det opp så veldig mye. Det er én ting som har vært greit med all media-oppmerksomheten, og det er at folk skjønner at det var en dramatisk hendelse. Jeg trenger ikke nødvendigvis å fortelle hele historien. Da kan jeg heller korrigere på den. Det er det eneste positive med det, forteller Løken etter at foredraget er ferdig.

DRAPET. Det var natten til 30. oktober 2011 at drapet skjedde. En av Marius sine venner kom i en psykose, og angrep Marius og vennen Andreas med en kjøkkenkniv. Andreas, som lå og sov før det skjedde, ble angrepet uten mulighet til å forsvare seg. Marius prøvde først å stoppe angriperen ved å prate med ham, men etter å bli stukket i brystet gjentatte ganger fant han ut at flukt var eneste utvei. Med 25 knivstikk i kroppen, 15 av de livstruende, kom han seg ut av leilighetskomplekset han da bodde i og bort til en taxi som hadde stoppet på rødt lys. Med en vanvittig fart klarte taxisjåføren å få Marius til et sykehus i tide. Han overlevde så vidt. Ti dager senere våknet han opp av kunstig koma, med bandasjer og rør over hele kroppen. Andreas hadde allerede blitt gravlagt. — Jeg savner kompisen min hver eneste dag. Bak i hodet et sted så er det nesten som jeg deler ting med ham. Da ser jeg ned på armen, hvor jeg har tatoveringen av ham, og spør om han har fått med seg det som har skjedd rundt meg. Det er litt sånne små øyeblikk jeg har i hverdagen. Det er nok det aller vanskeligste, forteller Løken.

HUMOR I ALVORET. Solen skinner inn på gangen i Dragvoll. Marius har fått på seg en jakke og funnet et bord å sitte ved. Gangen føles tom og stille i forhold til foredraget. Under foredraget var det ikke bare Marius sin stemme og nysgjerrige spørsmål som fylte rommet, men også latter. Han har valgt å bruke en del humor under foredragene sine.

– Er det vanskelig å bruke humor når man snakker om en så forferdelig hendelse?

– Nei. Det er helt naturlig for meg. Den galgenhumoren begynte jeg med allerede på sykehuset. Hvis folk ba meg hente en kniv til matlaging sa jeg bare «Ja, jeg skjønner at du spør meg». Det er et så tungt tema, og jeg må takle det ut fra hvordan jeg er som person. Og jeg er jo en liten skøyer i utgangspunktet. Det er så gravalvorlig det jeg forteller om, så det er viktig å bruke humor.

For hendelsen hadde store konsekvenser for Marius. Etter drapet levde han med store traumer. Han gikk ned i vekt og hadde vanskelig for å stole på andre. I tillegg opplevde han at han ofte kunne reagere med aggresjon.

– Når man ser på folk som har hatt det vondt i oppveksten, så har de ofte en litt aggressiv framtoning, og det skjønner jeg veldig godt. Har man mye å stri med så koker det litt. Man klarer ikke å rasjonalisere ting oppe i hjernen, forteller han.

TRENING OG OPPBYGGING. Marius forteller at noe av det som hjalp han mest med å komme tilbake til det vanlige livet igjen var trening. Etter Halloween-drapet falt han ut av de gode treningsvanene han hadde hatt fra han var ung.

— Jeg begynte å trene styrke utenom fotballen da jeg var 16. Det var for å kunne stille opp mot de store mannfolka under kamp. Så har jeg genetisk veldig brede skuldre. Alle er jo bygget forskjellig. Noen får store biceps, andre får mye muskler på magen ettersom de har lav fettprosent, mens jeg fikk brede skuldre, forteller Marius først, før stemmen blir mer alvorlig.

— Da jeg ble skada ble alt det tatt bort. Som om ikke traumet skulle vært nok, så kjente jeg meg nesten ikke igjen, verken kroppslig eller i ansiktet. Arret i fjeset var jo kjempestort. Da handlet det for meg om å komme tilbake til der jeg var før.

Det handlet om å få tilbake selvtilliten. Jeg hadde kjempedårlig holdning og gjorde ingenting av aktivitet. Bare satt i sofaen og spiste drittmat. Etter jeg fikk form på kroppen igjen var det lettere å få arrene til å virke som noe barskt, ikke stakkarslig. Jeg tok kontroll over situasjonen, tok kontroll over min egen kropp igjen.

EN STØRRE INDRE SIRKEL. Midt i samtalen ser plutselig Marius opp og får øye på noen han kjenner. Han vinker til vennen, og forteller meg at det er en han tidligere gikk på skole med.

— Hvordan har hendelsen forandret synet ditt på vennene dine?

– Jeg er blitt mer bevisst på dem. Før tenkte jeg lettere på det. Det var greit å kjenne han i kassa på butikken, eller å kjenne bartendere. Kanskje heller bekjentskap enn vennskap. Men selv de vennskapene som var ganske overfladiske ble viktige for meg å opprettholde. Det gjorde at ringen med nære venner ble mye større. Jeg så hvor viktig det var å ha mange ulike venner.

Marius understreker hvor viktig det var med et stort sosialt nettverk i den tunge tida. Det å ha personer han kunne lene seg på hvis han hadde det dårlig, og folk han kunne henge med i de gode tidene. Det er også noe han setter pris på i dag.

— Jeg vet at hvis jeg har det kjipt så har jeg alltid noen jeg kan være med, noen jeg kan se film eller ta en skitur med. Da kjenner jeg meg ikke alene.

UTEN HAT. Marius sliter ikke like mye lenger. Han klarer å stole på folk igjen, og marerittene er ikke lenger der i like stor grad som tidligere. Men minnene er der. Minner om den døde vennen Andreas, og minner om den voldelige natten. Gutten som den gang angrep Marius med kniv er i dag innlagt på psykiatrisk sykehus. Til tross for alt det forferdelige han har gjort, forklarer Marius at han ikke hater angrepsmannen.

— Hvordan klarer man å ikke hate noen som har gjort noe så forferdelig mot deg?

— Jeg isolerer to ting. Jeg tar ikke på meg ansvaret for å tilgi et drap, men jeg kan være stor nok til å sette skadene han har påført meg, både i form av traumer og de synlige skadene, på en konto over et tidligere veldig godt vennskap. Det er min måte å ikke hate på, det å tilgi skader som er påført meg. Hat fortærer deg. Det vil jeg faktisk si.

Dette portrettet ble opprinnelig publisert i Under Dusken #14.

Powered by Labrador CMS