Breddeår – et hinder for faglig kvalitet

Hvis Trondheim skal bli Nordens beste studieby må fagtilbudet og kvaliteten på samfunns- og humanvitenskapene styrkes.

Tekst: Erik T. Valestrand og Sigurd Martin Nordli Oppegaard

I nyhetskommentaren En akademisk fedmeepidemi skriver kulturredaktør Mathias Kristiansen: «Når det er under halvparten av studiepoengene dine som trenger å være innenfor faget ditt for å få en bachelorgrad er det ikke rart at pulsen på bacheloren blei flat for ei god stund siden». Det har han helt rett i. En allerede lite verdifull bachelorgrad blir enda mindre verdt, rett og slett fordi man ikke får nok faglig tyngde. Man blir ikke excellent på under to år!

At Trondheim ønsker å bli Nordens beste studieby innebærer å ta opp kampen med byer som København, Helsinki, Lund og Uppsala. I avtalen mellom byens utdanningsinstitusjoner, kommunen, næringslivsorganisasjoner og studentsamskipnaden står det at «[u]tdanningsinstitusjoner med høy faglig kvalitet er en grunnleggende forutsetning for byens posisjon som studieby». For å nå visjonen er det valgt ut syv satsningsområder.

Blant disse satsingsområdene nevnes det imidlertid ikke noe om å bedre kvaliteten på utdanningen som tilbys i byen. Fokus ligger heller på å det Trondheim allerede er bra på: Studentfrivillighet, velferd og helse, botilbud og samarbeid mellom studenter og arbeidslivet. Vi mener at et høyere akademisk nivå på utdanningene på Dragvoll er helt nødvendig for at Trondheim skal nå dette målet. Breddeårsordningen – slik den er praktisert ved NTNU – lar seg vanskelig forene med tilstrekkelig og nødvendig faglig fordypning.

NTNU trenger flere emner innenfor hvert studieprogram og muligheter for dypere faglig forståelse. Skal NTNU bli et fremragende universitet, må de gi studentene muligheten til å bli fremragende innenfor sitt fagfelt. Det skjer ikke ved å fokusere på bredde, men ved å tilby flere, bedre og mer dyptgående fag.

Dagens NTNU-studenter som skal ta master ved andre universiteter i inn- og utland stiller faglig svakere enn sine nye medstudenter fra andre norske og internasjonale universiteter. Bachelorgrader i samfunnsvitenskap og humaniora fra andre universiteter i Norge har også ordninger for å gi studentene bredde, men skiller seg fra ordningen på NTNU på to måter. For det første er det færre poeng som er satt av til dette. På UiO for eksempel, består graden av kun mellom 30 og 40 studiepoeng med valgfrie emner. For det andre tilbyr de andre universiterer flere fag fra den valgte disiplinen enn det NTNU gjør, spesialiseringsfag som flere steder kan velges istedenfor deler av breddeåret. Det gjør at studentene ved NTNU rett og slett stiller faglig svakere enn våre medstudenter fra andre norske universiteter.

En god studentby er en by der det tilbys utdanning på et høyt internasjonalt nivå, og det innenfor alle fagretninger, ikke bare de lønnsomme. Nordens beste studentby må ha et helhetlig godt studietilbud, med dybde og mulighet for spesialisering. Da kan man ikke bruke et helt år på å ta fag fra en annen disiplin enn den man egentlig studerer, slik man i dag må på mange av NTNUs samfunns- og humanvitenskapelige utdanningsprogram. Dette går videre ut over miljøet på programmet, som blir svært fragmentert idet studentene etter førsteåret sprer seg ut på et utall fag.

På veien mot tittelen som Nordens beste studieby, må Trondheim med NTNU i spissen fokusere på det som utgjør kjernen av studentlivet: Studiene. Studentfrivillighet, omdømme og et godt botilbud er en viktig del av en god studieby, men viktigst av alt er kvaliteten på utdanningen. Det må være på plass før Trondheim kan kalle seg Nordens beste studieby.

Powered by Labrador CMS