Om Moholtkjellerne

Visjonen om et felles lavterskeltilbud er en farlig utopi.

Tekst: Martin Gundersen, Redaktør for Under Dusken

Den 12. mai vil Moholtkjellernes framtid i stor grad avgjøres. Hvorvidt det blir nye år med fulle teknologer i blant mursteinsbyggene, eller om hele tilbudet legges ned er nå uvisst. De 17 lokalene har siden 60-tallet vært et yndet møtested for spesielt første- og andreårstudentene ved Gløshaugen.

Til denne utgaven av Under Dusken sier leder av Velferdstinget Maiken Størkesen at «spørsmålet (er) om man skal bruke alle studentenes penger på ett tilbud til et fåtall av studentene». Sit har allerede signalisert at de ikke ønsker å ta hele regningen for oppussinsgildet som kreves for å gjenåpne. Det er også usikkert om linjeforeningene vil kunne ta resten av regninga. Siden oljenedturen som begynte i 2014 har markedet for bedriftspresentasjoner gått dårligere. Disse bedriftskronene har vært en betydelig inntektskilde for linjeforeningene, i hvert fall på Gløshaugen.

Det blir derfor kanskje studentpolitikerne som må avgjøre om de ønsker å legge politisk vilje, og kanskje også velferdspolitiske midler på bordet, for å sikret et velferdstilbud for et priviligert mindretall.

Med fusjonen har maktforholdene innad på NTNU endret seg i retning bort fra Gløshaugen. Nå må studentpolitikerne vurdere det helhetlige velferdstilbudet for de omlag 39 000 studenter under NTNU-paraplyen, av dem er det kun over 9 000 studenter (tall fra 2009) som har Gløshaugen som hovedcampus.

Det er derfor mer sannsynlig enn tidligere at våre studentpolitikere vil se etter et mer helhetlig tilbud. Nye lokaler laget under Campus NTNU-prosjektet kan virke forlokkende. De er likevel langt fram i tid, og vi er ikke sikret at en lignende frivillighetsånd vil slå rot i det nye fellesskapsprosjektet. Selv om den nye løsningen havner i samme gate som studentbaren Sukkerhuset på Kalvskinnet med egen skjenkebevilgning, er det langt mer usikkert om det blir gitt til veie nok lokaler.

Det er langt mer sannsynlig er det at en slik løsning vil bety en nedskalering av dagens tilbud. I en ressursdiskusjon vil studentene høyst sannsynlige trekke det korteste stået. Det er tvilsomt om studentene vil kunne anskaffe lokaler tilsvarende dagens 17 frivilligdriftede lokaler på Moholt.

Å finansiere et velferdstilbud som kun er rettet mot en priviligert minoritet kan dermed gi mer velferd enn nye lokaler. Derfor er visjonen om et felles lavterskeltilbud en farlig utopi.

Powered by Labrador CMS