Edru på elektronisk eks-russefest

Elektrosamfundet ble opplevelsen av å dra på orienteringstreff, etter å ikke ha blitt invitert på rulling med russebussen.

Publisert Sist oppdatert

Som 24-åring har jeg aldri vært på eks-russefest, ei har jeg vært på dette fenomenet som kalles for Elektrosamfundet. Hvorfor vet jeg ikke, men sånn er det altså. Denne kvelden skulle jeg endelig få oppleve en kveld som, uten fleskete sidestykker, handlet om DJs og producers med beats og synth i bagasjen, iblandet «stamps on the ground» i nostalgi over en svunnen russetid. Helt klinkende edru. Kanskje ikke det helt store (pøssy-)prosjektet.

Fakta

Hva er Elektrosamfundet

Elektrosamfundet er det årlige arrangementet på studentersamfundet som prøver å samle en spennende bukett av fengende elektronisk musikk.

Denne dagen markerer også semesterets siste åpningsdag på Studentersamfundet, og en legendarisk eks-russefest blir beleilig alltid lagt til denne dagen.

Rundhallen - 21:50

Stemningen når jeg kommer inn på Studentersamfundet er sterkt preget av russebukser, neontights og markeringstusj i trynet. Fuktige eks-russ har tydeligvis hatt et jevnt konsum gjennom dagen. Endelig kan den skitne eks-russebuksa kombineres med den skitne eks-ukegensern..

Klubben - 21:59

Først ut er Rytmeklubben, som kanskje er Trondheims kuleste DJ-kollektiv?! Dette er gjengen som har fått mye oppmerksomhet gjennom klubbkonsept både i Oslo og Trondheim.

Bodegaen - 22:10

Før dette turer jeg ned i bodegaen for å se det som skal være en av Bergens store DJ-er, Thomas Urv, som har slått et slag for plate- og cd-spillere framfor laptop. Men her er det ingen, bare to performancekunstnere iført kun strømpebuksa, og som prøver å involvere russen som er på date. Etter en snurr på stanga sjikkelakker jeg meg skuffet opp igjen til Klubben der The Rythm Club spiller. Nå er det endelig i gang. «BANG BANG BANG» sier høyttalerne. Rytmeklubben gjør seg godt på scenen og følger opp kjennetegnet som nettopp ligger i å være en rytmeklubb – god stemning og redbull og vodka.

Remixene sitter som skudd, og frasen «baby you’re all that i want when you’re lying here in my arms» fra DJ Sammys Heaven, remixet av Rytmeklubben, er eks-russen godt kjent med fra sitt livs party på Tryvann i 2009. Rytmeklubbens remixer er preget av en stor tro på utforskning av for eksempel regndråper, bongotrommer og assossiasjoner til Nintendos konsoller fra 90-tallet. Det handler hele tiden om å vise engasjement til det å utforske spennende rytmer som gir musikken større dimensjon. Det som høres ut som Gandalvs ørner og dype stortrommer fra en filmtrailer gir Rytmeklubben et godt utgangspunkt for å kunne skille seg ut denne kvelden.

Storsalen - 22:35:

Kream i Storsalen sliter litt med å få det delte folkehavet til å følge ordentlig med. Allikevel, her er det et flott lydbilde. Glowstickene henger fast i ulike kropper – de var inkludert i billetten faktisk! Kream sin remix av Madcons låt: «Don’t worry» slår hardt inn i slitne kropper. Her er det hits på hits som kjøres ut fra bergensduoen. Tove Los stemme i remixen «Talking body» er lyd som lett finner sin plass i Storsalen.

Klubben - 22:50

Jeg går tilbake til Rytmeklubben der Kaja Gunnufsen remix av låta «Faen ta» spilles. Og remixen funker som bare det. Hennes tilstedeværelse gir Rytmeklubben noe ekstra, som er vanskelig å sette fingeren på, men som kanskje best beskrives som en melankolsk følelse. Nå begynner det virkelig å ligne noe. Bra lysshow gjør at også de neste låtene glir godt inn i hverandre.

Storsalen - 23:17

Et noe glissent dansegulv har plutselig forvandlet seg til et levende folkehav. Riktige DJ-håndbevegelser er tydelig på plass, da han ene gir ut jockey-sæden til publikum i kjent Kygo-stil. Folkemassen består av tilfeldige grupperinger på åtte-ti stykker og en «rave»-gjeng midt i salen. Plutselig dropper beaten og der var vi igjen i gang. Er det noe liv? Joda. Allikevel er jeg urolig for hva jeg går glipp av nede i kjelleren.

Strossa - 23:29

Her er det ålreit. Noen jenter har funnet fram dansehumøret i enden av Strossa foran DJ Trekant. De spiller låten «Gasolina» fra Daddy Yankee når jeg kommer inn, noe som er godkjent for min del. Men det er likevel for tomt til at jeg gidder være her så lenge.

Klubben - 23:40

Rytmeklubben DJ høres ut som rytmeklubben. Etter en liten runde på klubben sitt dansegulv er det klart for kveldens store attraksjon.

Knaus - 23:59

Er dessverre stengt.

Storsalen - 00:01

Jeg møter skuet av Ary som utfører låten «Human again» når jeg entrer Carl Louis-konserten. Ary ser ut til å ha vært på et rytmekurs, hun vet hvordan å fange låtene i kroppen sin. Dessverre er det veldig mye annen lyd i salen som blander seg inn i Carl Louis’ og Arys harmoni, og til min store skuffelse så hører jeg lite av hva den utenomjordiske stemmen prøver å uttrykke. For i Storsalen er dynamikken blant publikum godt vevet inn i det kaotiske lydbildet jeg kanskje har hintet til. Noe som høres ut som en livlig prat om svunnen russetid. Lyd man kanskje kan kjenne igjen, fra tiden før viktige fotballkamper er i gang. Låta får ikke storsalen i transe.

«Sykt digg å være hjemme igjen,» roper Ary ut til publikum, for deretter å spille den storslagne «Telescope». Låten passer godt inn i et lydbilde preget av kjærlighet til Røyksopps varme lyd av orgel, og seig suggerende bass.

Nå er det vokalisten Pav sin tur å uttrykke følelser gjennom Carl Louis sitt gjenkjennelige lydbilde. Helt white sensation i tøyet og naturligvis gira på liv gjør han sitt forsøk på å samle Storsalen med låten «Apogee». Men det jeg stiller spørsmål til, er om Carl Louis kanskje skulle gitt litt rom til å falle inn i rytmene hans uten at vokalist Pav kommer rett etter Ary. Kanskje burde Carl Louis bruke mer tid på å bygge opp dansetranse gjennom å la være å tilføre vokalist i et noe bråkete Storsalen.

Bussholdeplassen - 00:55

Funkin Matt og Strangelove hørte jeg i etterkant var kult. Alt i alt sitter jeg igjen med et minne om en ålreit fest, der den virkelig store opplevelsen uteblir for min del. Grunnen er at jeg på hver konsert har en tanke om at noe kulere skjer på den andre scenen. Kanskje fordi jeg var edru, eller kanskje på grunn av mitt personlige minne av en middelmådig russetid.

Powered by Labrador CMS