Fredsdua fra Libya

Aktivist Hajer Sharief (23) kræsjer møter og henger med Kofi Annan. Likevel er hun ikke høy på pæra.

Publisert Sist oppdatert

Jeg sitter på en fontene og venter på å få komme inn i bygget der jeg skal møte Hajer Sharief. Ingen tar telefonen, så jeg leser gjennom notatene mine. Vi er jevngamle, Hajer og jeg, slår det meg, mens jeg stirrer på en helside fylt med punkter om hva hun har jobbet med de siste årene. Mine egne oppnåelser i løpet av et 23 år langt liv vil trolig ikke dekke stort mer enn en post-it. Det er lett å føle seg kommunegrå i forhold.

Fakta

HAJER SHARIEF

  • 23 år gammel student og fredsaktivist fra Libya
  • Med-grunnlegger av organisasjonen Together we build it
  • Jobber med å gi kvinner og ungdom politisk spillerom, og å få deres perspektiver inkludert i fredsprosesser
  • Del av Kofi Annan Foundations’ ungdomsgruppe Extremely together
  • FN-resolusjon 1325 handler om kvinner, fred og sikkerhet. Den skal blant annet sikre at kvinner får en rolle i fredsforhandlinger
  • Resolusjon 2250 handler om ungdom, fred og sikkerhet. Den oppfordrer til økt deltakelse fra ungdom på alle politiske nivåer

Hajer er aktivist. Hun jobber med fredsbyggende arbeid i hjemlandet Libya, og for at kvinner og ungdom skal bli inkludert i dette. Arbeidet førte henne ut på den internasjonale arena, blant annet til FN og Kofi Annan Foundation. Nå tildeles hun studentenes fredspris.

Fakta

STUDENTENES FREDSPRIS

  • Grunnlagt i 1999
  • Deles ut annenhvert år under ISFiT
  • Vinneren velges av en uavhengig komité bestående av komitéleder Inga Riseth fra SAIH, representanter fra Røde Kors, PRIO, Svenssonstiftelsen og AUF, samt fire studentrepresentanter.
  • Komitéen ser på Hajer Sharief som et håp i en situasjon som kan virke håpløs
  • Komitéen beskriver vinneren som målbevisst, realistisk og dyktig, samt at hun evner å kommunisere på tvers av generasjoner som er mindre åpen

Studentenes fredspriskomité mener hun er en sterk ung stemme, som med sitt fokus på dialog evner å bli hørt.

Kofi Annans kaffevaner

Inne på et over middels varmt kontor møter jeg en liten haug ISFiT-folk. Jakker og kamerautstyr ligger strødd, og samtlige bordflater er dekket av kaffekopper og glass. Hajer kommer inn, hun har hentet seg en ny kopp kaffe.

– Tror du Kofi Annan liker kaffe, spør en ISFiT-funksjonær fra en lav lenestol.

– Han må jo nesten det, svarer Hajer, og ler når hun blir informert om at Trondheim har en kaffesjappe ved navn «Coffee Annan».

Hajer kan ikke svare på akkurat hvor glad Annan er i kaffe selv om hun er den i rommet med klart best forutsetninger for å kartlegge hans preferanser innen varm drikke. Til å være 23 år gammel har hun rukket å jobbe med et imponerende antall tidligere og nåværende FN-generalsekretærer.

Hun forteller om hvorfor Kofi Annan er en formidabel lærer. Hvordan han alltid utfordrer henne, tvinger henne til å se saker hun trodde hun visste alt om fra andre vinkler.

– Det betyr ikke at han ikke er enig med deg, men samtidig kan du ikke alltid ha fullstendig rett. Du må være kritisk til ditt eget arbeid like mye som du er kritisk til andres.

Revolusjonen avbrøt studiene

Hajers arbeid er knyttet til fredsbygging. Det begynte med det nasjonale prosjektet “Together we build it” i hjemlandet Libya. Nå jobber hun også internasjonalt med å gi kvinner og ungdom en økt rolle i politikken. Det har vært en lang vei dit.

Det kommer ikke som noen overraskelse at Hajer var skoleflink. Med gode karakterer fra videregående skole var det klart at hun skulle gå videre til å studere medisin. Hun rakk ikke å komme langt i studiene før borgerkrigen brøt ut, og sykehusene trengte alle frivillige de kunne få. Hun kom tett på urettferdigheten krig fører med seg. Det ga henne en vekker.

– Man tenker alltid på krigsoffer som unge menn som har deltatt i krigen, holdt et våpen, kjempet mot noen andre. Men den første pasienten jeg hadde var en gammel mann, kanskje rundt 70.

Hun forteller at man ikke kan planlegge bomber så godt som det framstilles i media. For det vil alltid være uforutsette konsekvenser. Hajer smiler blekt når hun forteller videre.

– Han hadde bare gått for å handle mat til familien. Han var på feil sted til feil tid. Det foregikk et flyangrep, og mannen fikk en metallbit fra en bombe i hodet. Han lå i koma i tre måneder før han døde.

Fra medisinstudent til aktivist

Gapet mellom hva hun så på bakken og hva som ble skildret i media endret perspektivet til Hajer. Hun gikk fra å være ung medisinstudent til ung aktivist. Under Gaddafis regime var politisk og sosial deltakelse begrenset. Det var ikke tillatt å opprette ideelle organisasjoner med politiske mål. Humanitære grupper, derimot, var tillatt. Hajer sluttet seg til en gruppe som samlet inn mat og pledd til folk i nød.

Som frivillig på sykehuset innså hun at strukturene til denne gruppen kanskje kunne brukes til noe annet enn humanitær hjelp. Hun ville jobbe med samfunnet i seg selv. Slik ble «Together we build it» til.

– Vi visste egentlig ikke hva vi drev med. Vi hadde en visjon, men vi visste ikke hvordan vi skulle få det til i praksis.

Hun ler av hvordan de startet med et budsjett på under 300 dollar, og bygget seg sakte men sikkert opp til en organisasjon som hadde et budsjett på, vel, mer enn det.

– For alle oss som var med helt fra begynnelsen har det vært en skikkelig reise. Det tok så lang tid.

Aktivisme i blodet

Det tok ikke bare tid å bygge opp organisasjonen. Særlig én hendelse har preget Hajer i arbeidet som aktivist, men også, ifølge henne selv, gitt henne drivkraften til å fortsette. Hun forteller om en god venn og medaktivist. En hun mener måtte ha hatt aktivisme i blodet, for han var så godt oppdatert på alt, selv om han bare var 16 år gammel. I 2014 bodde han i Benghazi, da en væpnet konflikt foregikk der. Han ringte Hajer og foreslo å skrive en artikkel om fred og sikkerhet fra et kvinne- og ungdomsperspektiv.

– Jeg spøkte med ham, og spurte om han seriøst ville snakke med meg om dette, nå som vi går inn i en væpnet konflikt. Han svarte at sivilt arbeid aldri stopper.

Hajer stopper litt opp for å le, og innrømmer at hun ble ganske flau av å få denne beskjeden fra en som var yngre enn henne. Noen dager etter telefonsamtalen deres våkner hun til nyheten om at han er drept - myrdet av en væpnet gruppe. Månedene etter er et svart hull i Hajers hukommelse.

Jeg legger merke til den blå maskaraen hennes mens hun forteller, og blir plutselig oppmerksom på at hun ikke bryter øyekontakt en eneste gang. Det er tydelig at denne hendelsen er viktig, den fikk henne til å innse noe.

– At en gruppe var villige til å gå så langt gjorde først at jeg mistet håpet. Men så innså jeg at hvis en gruppe mennesker med våpen går etter en aktivist, da har vi et våpen selv. Vi har kanskje realistisk sett ikke samme makt, men vi er en trussel, og hvis vi er en trussel for dem, da utgjør vi en forskjell. Den åpenbaringen, den tanken, det er det som får meg til å fortsette med arbeidet.

Alle som overlever krig har et ansvar

Det er lett å glemme hvor ung hun er når hun snakker. Hun nøler ikke, ser ikke bort. Hvis hun sier noe feil, eller vil formulere noe annerledes, gjør hun det uten å unnskylde seg, hun er saklig og profesjonell. Men Hajer mener bestemt at det ikke er noe spesielt med henne som gjør at hun har lykkes så godt med arbeidet sitt. Det er hennes ansvar.

– Jeg mener det er et ansvar som faller på alle som har opplevd, og overlevd, krig. Før, da jeg var yngre, ble jeg alltid overrasket når jeg så at bryllup fant sted, eller barn gikk på skolen, i krigsherjede land som Irak eller Afghanistan. Jeg tenkte at dette er en krigssone, alle bør gjemme seg i husene sine, holde seg trygge. Men etter at man har levd gjennom det selv innser du at «nei. Livet bør gå videre».

Hajer stopper opp, før hun reflekterer videre over hva aktivisme egentlig er.

– Mange tror at aktivister, det er de som gjør en forskjell, de som snakker om menneskerettigheter og taler demokratiets sak. Når du lever i den situasjonen innser du at nei, alle som ikke er voldelige, de er aktivister. På sin egen måte. Å ha lærere som fortsatt drar til skolen for å undervise når det foregår væpnet konflikt i regionen, det er aktivisme. Til tross for at de kanskje ikke kaller seg aktivister, ikke snakker høyt om menneskerettigheter og demokrati, så gjemmer de seg ikke i husene sine, men tenker på ansvaret de har for barna. Det er aktivisme.

Å ha lærere som fortsatt drar til skolen for å undervise når det foregår væpnet konflikt i regionen, det er aktivisme

Møtekræsjing og fredsforhandling

Hajer kan likevel peke på én ting som har hjulpet henne fram i arbeidet sitt: et ego som tåler mye. Hun forteller at å kreve deltagelse på møter er viktig for å bli hørt. Å drive med «møtekræsjing» er ikke for alle.

– Mange aktivister synes nok det er litt rart, eller har et ego som ikke tillater dem å ringe og si «åh, jeg vil være med i det møtet». Hvis jeg finner et møte som handler om et tema som har noe med oss å gjøre, da inviterer jeg bare meg selv. Vi får ofte «nei», og beskjed om at det ikke er nok sitteplasser. Da sier vi bare at vi kan stå.

Hun smiler og trekker på skuldrene, og understreker at i mange tilfeller kan de som holder møtene egentlig ikke si nei, spesielt i større institusjoner som FN eller EU. Målet er å få økt forståelse for hvor viktig deltakelse fra kvinner og ungdom i fredsbyggende arbeid er. Gjennom dialog med lokale kvinner og ungdom blir hun stadig minnet på hvor viktig ulike perspektiv på et problem er for å oppnå fred.

– Dessverre ser vi at fredsforhandlinger foregår rundt et lite bord med begrensede plasser. Jeg vet ikke hvorfor det alltid skal skje rundt dette lille bordet, for jo flere innspill du får i slike forhandlinger, jo bedre blir de.

Hajer ser på det som en selvfølge at kvinner og ungdom skal få delta i beslutningsprosesser. Uten deltakelse fra denne delen av befolkningen, vil fred være vanskeligere å oppnå.

– Det å få kvinner involvert i saker som handler om fred og sikkerhet handler om å få med seg alle perspektiver. Det handler om å se hele bildet.

Hvis en gruppe mennesker med våpen går etter en aktivist, da har vi et våpen selv. Vi har kanskje realistisk sett ikke samme makt, men vi er en trussel, og hvis vi er en trussel for dem, da utgjør vi en forskjell

Powered by Labrador CMS