Lauritz Guldal Einarsen har tidligere studert kjønnsstudier ved Radboud i Nijmegen i Nederland.

Vi oppnår ikke likestilling ved å overse ulikhet

– At en overvekt av både innledere, intervjuere og talere er menn er da vitterlig et problem, skriver Lauritz Guldal Einarsen.

Publisert Sist oppdatert

Har du fulgt med en lørdagskveld i Storsalen, har du nok tenkt tanken selv: det er betydelig flere menn enn damer som går opp på talerstolen, både som innledere og spørsmålsstillere. Med jevne mellomrom blir det tatt opp under og i etterkant av møtene, og nå har Vilde Larsen i Samfundetstyret sett seg lei på kritikken og fokuset. Dråpen som fikk begeret til å renne over var da innlederne på et Samfundsmøte med Larsens ord ble «hyllet for å være kvinner».

Å rette den verbale lyskasteren mot en innleders kjønn med begrepet kvinnelig innleder sementerer kjønnsnormer. For det første befester det «mann» som umarkert kategori, for det andre forsterker det forventningen om at kvinner ikke egner seg som innledere. Kjønnsnøytralisering av språket er en god måte å motvirke den normative makten språket har. En kategorisk avvisning av dét å påpeke at noen bryter ut av kjønnsroller blir likevel for enkelt. Kjønning kan også være en måte å anerkjenne at noen har overkommet hindre, og det kan bidra til å belyse at et problem ennå ikke er løst.

Dessverre drar Larsen strikken alt for langt, og presenterer kjønnskvotering som en form for overdreven kjønning ved å kritisere de to fenomenene i samme åndedrett. Kjønnskvotering av kvinner handler ikke om å velge kvinner bare fordi de er kvinner, men å unngå at menn blir valgt bare fordi de er menn. Det fungerer som en motvekt mot våre egne holdninger, som også finnes i Samfundetstyret som visstnok «velger innledere etter kvalitet, ikke etter kjønn». Betyr det at menn er mest kvalifiserte til å uttale seg, siden det er dem styret ser ut til å foretrekke?

Det aller meste av diskriminering skjer ikke fordi folk ser seg i speilet om morgenen og sier til seg selv «i dag skal jeg være en drittsekk!”, det skjer fordi vi alle til en viss grad er produkt av vår kultur og har underbevisste fordommer. En beslutning som føles nøytral er det derfor ikke, og for eksempel kvotering kan være et verktøy for å veie opp for eksisterende holdningsskjevhet. Å tro at Samfundetstyret er et unntak fra dette er ubegrunnet og naivt.

Det som sjokkerer meg mest at en representant for styret får seg til å si, er likevel at et stort fokus på de manglende kvinnene i Storsalen og aktivt arbeid for å utligne ubalansen ikke har noen hensikt. At en overvekt av både innledere, intervjuere og talere er menn er da vitterlig et problem. Hva overvekten skyldes er ikke engang sentralt i denne diskusjonen, fordi de som får taletid har makt og påvirkning, uavhengig av hvordan de kom i den posisjonen.

Uansett hvor mye vi prøver vil vi aldri klare å kvitte oss med vår subjektivitet. Folk med ulikt utgangspunkt ser samme sak på forskjellige måter, og vi trenger alle perspektivene for å få et helhetlig bilde av virkeligheten. Særlig er det viktig å få fram stemmene til representanter for marginaliserte grupper. Har vi bare menn på talerstolen blir den mannlige virkeligheten og det mannlige perspektivet «sannheten».

Hvis Larsen ikke opplever at hun blir diskriminert som kvinne, så er det flott. Eller, det er ikke så veldig flott hvis det fører til at hun bruker sitt eget eksempel for å kneble andre kvinner som lider under mangel på likestilling ved å påstå at det er et fortidens problem, og at likestillingstiltak er noe kvinner skal skamme seg over å bli assosiert med. Hun råder oss til slutt mot å ignorere historien vår. Jeg tillater meg da å minne om at dét likestillingsarbeidet som har ført til at vi, som Larsen sier, har kommet så langt som vi har i dag, i sin tid har møtt hard motstand, også fra kvinner.

Powered by Labrador CMS