Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Merkelige Møllenberg image

Merkelige Møllenberg

Katter, knivstikking, og kaos: Et innblikk i en bydel.

De fleste studenter har et forhold til Møllenberg, enten de har bodd eller bor der, vært på vors i nærheten, eller bare vandret gjennom bydelen en sen kveld. Etter å ha pratet med mange om Møllenberg, virker det som det eksisterer et slags konsensus: bydelen skiller seg ut.

Selv flyttet jeg til Møllenberg for et drøyt år siden. De første månedene sov jeg med ørepropper. Man må herdes før man kan sove gjennom rosenborgsanger og de distinkte primalskrikene kun folk med over to i promille kan framstille. Dessuten var jeg på konstant utkikk etter en skadet måke jeg var sikker på befant seg i nærheten. Det viste seg bare å være naboen over gata som hadde fått ny kjæreste.

Så hva er egentlig greia med denne bydelen? Er den i det hele tatt så spesiell, eller er det bare en llusjon? Jeg tok på meg oppdraget med å komme til bunns i mysteriet Møllenberg.

Katt på villspor

Barnefamilier er kanskje ikke det første du forbinder med Møllenberg, men det er faktisk ganske mange av dem her, kan Heidi Sandnes bekrefte. Sandnesfamilien har bodd på Møllenberg i åtte år, og består av Heidi og Joakim, og deres to døtre Sofie og Selja på henholdsvis 10 og 7 år.

Jeg møter familien på fire i leiligheten deres midt i bydelen. Mens jeg reflekterer over at jeg ikke ante at det fantes så fine leiligheter på Møllenberg, eundrer fotografen familiens arvede røde fløyelssofa, før vi begge oppdager matskålen på kjøkkengulvet.

– Katten flyttetinn på eget initiativ. Hun var nok forlatt av noen i området. En dag smatt hun inn, og ville ikke ut igjen, forteller Heidi.

Katten var verken chippet eller etterlyst, og slik ble den en del av Sandnesfamilien.

– Hun er ganske skeptisk til fremmede, så hun passer fint som bykatt, konkluderer Joakim.

Familien trives godt i bydelen, men har likevel opplevd enkelte rare episoder.

– En dag løp det en elg forbi kjøkkenvinduet mens jeg satt og drakk kaffe. Jeg rakk ikke å tenke så mye mer enn «hmm…», sier Joakim.

Hvor elgen kom fra er usikkert, men den ble iallefall skutt nede i gata. Katten passer nok tross alt bedre inn i bybildet.

[ image ]
Foto: Amalie Hoff Ludvigsen
Byfamilie: Familien Sandnes er vant til de noe merkelige hendelsene på Møllenberg, og legger ikke merke til støy lenger.

Byvante barn

Familien trives godt på Møllenberg, men de legger merke til studentene, spesielt i fadderuka. Her er det flere som kjenner til støyproblematikken.

– Det er bråkete, sier 7-årige Selja.

– Når jeg skal legge meg på våren hører jeg masse hyl. Men vi har blitt vant til det, istemmer familiens eldste datter, Sofie.

Joakim forteller at familien bodde i sentrum før de flyttet hit. Bystøy er ikke noe nytt for barna.

Foruten en stjålet veske og en litt ubehagelig periode med knivstikking i området, har det ikke skjedd mye ubehagelig, mener de. Knivstikkingsbanden ble forøvrig tatt, legger Joakim til.

– Det er veldig hyggelig å bo her med barn. Vi møter ofte andre barnefamilier ute i parken nedenfor her. Også er det kort til alt, det er veldig praktisk, sier Heidi.

Festlige studenter

Politiets twitterkonto melder ofte om merkelige møllenberghendelser: alt fra studenter som sitter fast i gjerder, til folk som har «reddet 12 hoggormer». De må jo ha en formening om bydelen. Allerede ved første telefonsamtale får jeg dårlige nyheter: politiet vil ikke henge ut bydeler.

Jeg tør ikke å spørre om knivstikkingene barnefamilien nevnte – dette virker som en ganske streng policy fra deres side. Jeg får likevel snakke med seksjonsleder Torkjel Rendal ved sentrum politistasjon i Trondheim.

Han bekrefter at politiet ikke legger spesielt merke til Møllenberg, og at de ikke har områdeansvarlige. Jeg biter nok en gang i meg kommentarer om knivstikkingsbanden, og tar heller opp noen av politiets twittermeldinger: Kan de seriøst mene at det ikke skjer rare ting her?

– Man kan ikke svartmale Møllenberg som hasj-bydel.

– Studenter vil bo sentrumsnært, helst på taket av Studentersamfundet. Det skjer jo morsomme ting der det er studenter, sier han når jeg nevner studenten som satt fast i gjerdet.

Politiet nekter altså for at Møllenberg er spesielt. Men de tropper jo tross alt bare opp dersom det skjer noe kriminelt, eller når noen melder fra. Eller når ingen andre gidder å hjelpe dusten som sitter fast i et gjerde.

Jeg trenger åpenbart en ekspertkilde, for spriket mellom det jeg har hørt fra venner, bekjente og familien Sandnes og det jeg får fra politiet er for stort. Jeg bestemmer meg for å jakte sosiologer.

[ image ]
Foto: Nora Rydne
Bobler og sosiologi: De fleste sosiologene har bodd på Møllenberg selv.

Sosiologi og champagne

Det er rolig fredagsstemning på sosiologisk poliklinikk. Sjef og sosiologiprofessor Aksel Tjora og en doktorgradsstudent sitter ved en pult under en bokhylle med hver sin pc. En masterstudent sitter på et bord midt i lokalet, der jeg har slått meg ned. Han lurer på om jeg har noen innspill til Fantasy Football-laget hans. Jeg beskylder ham for å prokrastinere. Han påpeker at det er fredag, på tide å ta helg. Lokalet blir mer og mer aktivt, noen virrer rundt og leter etter en annen, noen skal ut og handle. Anne Hirrich dukker endelig opp og dirigerer meg i retning sofakroken.

– Ja, så det var Møllenberg du ville snakke om, sier Anne og drar opp en flaske musserende.

Jeg ser litt spørrende på henne, før jeg får forklart at jeg har kommet tidsnok til poliklinikkens ukentlige fredagsskål, en slags oppsummering av arbeidsuken.

– Hvem vil ha?, roper hun ut i rommet, før hun tilbyr meg et glass. Plutselig er vi omringet av sosiologer og sosiologistudenter. På sosiologisk poliklinikk har de visst en 10 for 1-deal på sosiologer. Jeg gir fort opp penn og papir og legger lydopptakeren mellom to champagneglass og en skål potetgull, før møllenbergdiskusjonen er i full sving.

Studentghettoen

Det viser seg at flertallet i sofakroken enten har bodd på Møllenberg selv, eller bor der nå. Aksel Tjora forteller at han bodde på Møllenberg i mange år, helt fram til 2005. Han var også redaktør for Møllenbergposten, en lokalavis som ble levert til alle beboere gratis.

– Den må ha vært veldig lokal, det er jo et lite sted, skyter Anne Hirrich inn.

– Nei, det bor jo flere tusen på Møllenberg. Større enn mange norske lokalsamfunn, svarer Tjora. Flere stemmer i: «Stor bydel».

Tjora forteller at det var mye liv på Møllenberg også i Møllenbergpostens tid. Han mener det kan skyldes at bydelen er tettbebygd, og at mange ikke har egne uteplasser eller terrasser.

– Man kunne dra sofaen ut på gata en fredagskveld. Sånne ting finner man nesten ingen andre steder. Det er veldig kult. Det er fortsatt mye liv i gatene.

De ti sosiologene som har presset seg sammen rundt det lille salongbordet er enige: mengden studenter har litt å si. Men også hvordan de lever er viktig. Flere nevner at små kollektiv og mangel på privat uteareal er det som tvinger studentene ut. At det blir stille om sommeren er kanskje det største beviset på at studentene er en stor kilde til liv, bråk, og kanskje til hvorfor det skjer mye rart.

Uventede vinduskrypere

Sosiologistudentene lager en teori om at møllenbergkollektivene er utpreget små, at det er derfor det er ekstra mye liv i gatene. Når diskusjonen dreier seg inn på om det er mer lettvegg på Møllenberg eller ikke, bryter Tjora inn:

– Det handler nok litt om bygningsmassen. Det er kort vei fra leilighet til gateplan, det gjør noe med bymiljøet og gatemiljøet.

Han påpeker at mange andre bydeler med tett studentmasse, som Moholt, har bygget høye blokker. Det vil aldri bli noe gatemiljø på Moholt, ifølge Tjora.

– Men folk kommer heller ikke til å krype inn vinduet ditt, kommer det tørt fra en student og tidligere møllenbergbeboer.

– Nei, men det er det som er så fint med Møllenberg. Du skal slippe å fryse, du kan krype inn et vindu, svarer Tjora.

– Kjempekoselig, istemmer en, før gruppa bryter ut i latter.

Jeg merker at jeg er glad for å bo i 2. etasje.

Møllenbergstøyet

Vi har etablert at studenter og byggemassen kan skape mye liv i gatene. Men eksisterer det en spesiell støykultur på Møllenberg? Tjora mener at samme mekanismer som oppstår på fest, kan oppstå i bydeler.

– Når du skrur opp musikken snakker alle høyere. Så skrur du den opp mer og da snakker alle enda høyere.

Gruppa ler og nikker gjenkjennende.

Tjora utdyper: Om et bomiljø er bråkete, vil folk tilpasse seg ved å bråke mer. Det blir legitimt å bråke til alle døgnets tider hvis flere andre gjør det.

Jeg kjøper denne forklaringen. Jeg føler iallefall at gruppene som raver forbi vinduet mitt mens de skriker og synger for full hals klokka 02.30 på en tirsdag ikke mener de gjør noe galt. Jeg bidrar vel heller ikke stort til nattefreden selv, når jeg skriker at de skal holde kjeft fra soveromsvinduet. Jepp, jeg er den personen.

Pistoldesperado og bittelitt knivstikking

Hva med kriminalitet, er det mer av det i denne bydelen? Jeg mener å ha lest oppsiktsvekkende mye om Møllenberg i avisene. Her er sosiologene voldsomt uenige. Flere mener det kan være noe i det. Tjora påpeker at åpne bakgårder kan være et fint sted for folk å «henge». Det er ikke like enkelt i strøk med gjerder og tujahekker. Etter mye spekulasjon ser en sosiologistudent og eks-møllenbergbeboer seg lei av svartmaling av bydelen, og starter en appell.

– Jeg synes ikke det er kjempemye kriminalitet. Det er klart, da jeg bodde på Nedre Singsaker var det litt mindre sirener og litt mindre… ting som skjedde. Klart, det var en gal pistolmann på Lademoen, og ja, det har vært litt knivstikking og sånn, men ikke spesie...

Lenger kommer hun ikke før hun blir overdøvet av latter.

Hun må le litt selv også, før hun får understreket at det hun mener er at hun aldri har følt seg utrygg på Møllenberg, og at kriminalitet ikke er noe man legger merke til med mindre man leser avisa, eller sitter og følger med på legevakta på St. Olavs.

Hun har et poeng. Selv har jeg egentlig bare vært nervøs når naboen i underetasjen prøver å treffe de høye tonene i Adele-sanger mens hun dusjer.

– Er det noe knark her?

Samtalen sporer av i diskusjon rundt knivstikkegjenger. Én påpeker at kompisen hans ble knivstukket uprovosert på Møllenberg. Heldigvis kunne han kampsport. En annen har en mindre spektakulær historie om oppskårede dekk. Hirrich forteller en henrivende historie om den gangen juletreet hennes, med lyslenke og det hele, ble stjålet.

Det blir aldri helt enighet i om knivstikking og juletretyveri er unikt for Møllenberg, før noen bringer narkotika på banen.

– Folk har nok et bilde av at hvis man skal ha tak i, ja, si hasj. Da kan man ta seg en tur på Møllenberg. Det ses på som et av de stedene man lett kan få tak i narkotika, sier en av masterstudentene.

Mange er uenige, og det bryter ut litt separate diskusjoner her og der.

Jeg lurer på hvordan man går fram. Er det bare å rope etter hasj i gatene?

– Er det noe knark her, roper Tjora illustrerende, før gruppa bryter ut i latter mens flere roper ut sitt go-to langerkall.

– Men ærlig talt, man kan ikke svartmale Møllenberg som hasj-bydel, sier én.

– Enig, det er en stor bydel, man vil alltid finne hasj i store bydeler, bekrefter en annen.

Sosiologene nikker i enighet, og Tjora foreslår at de skal legge møllenbergdiskusjonen død og gå videre på fredagens agenda. En av studentene har likevel en siste ting å legge til.

– Kattene! Det er veldig mange katter på Møllenberg!

Mysteriet løst?

Først og fremst ser det ut til at de fleste er ganske glade i Møllenberg, til tross for litt knivstikking og desperadovirksomhet. Det må man bare regne med når man bor i sentrumsnære bydeler. Det samme gjelder kanskje høyt støynivå, men jeg står fast ved at det ikke er mulig å finne høyere frekvens av RBK-sanger noe annet sted i byen.

Muligens finner man heller ikke høyere tetthet av bykatter noe annet sted. Det er et pluss. Jeg driter i politiet, og stoler på magefølelse og samtaler med andre møllenborgere: Møllenberg er spesielt hyggelig.