Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Føniksfotografen image

Føniksfotografen

Fotograf Nancy Borowick mistet foreldrene til kreften, men reiste seg og så livet i et nytt perspektiv.

Jeg så ofte opp mot himmelen og spurte universet når vi skulle få en pause.

Den pausen fikk den anerkjente fotografen Nancy Borowick ved å gjøre det hun kan best. Med kameraet dokumenterte og fanget hun humoren, lyset og kjærligheten idet livet svant for foreldrene.

Ung, men klok.

Det er en regntung tirsdag på Norsk Fotofagskole. Nancy har akkurat flydd inn fra Guam, en liten øy i Stillehavet som også har blitt hennes nye hjem. Hun har kommet til byen for å holde foredrag under Trondheim Dokumentarfestival.

[ image ]
Foto: Nancy Borowick

Latteren og den høye amerikanske aksenten høres gjennom gangene fra forelesningssalen.

Hun framstår umiddelbart som en selvsikker, uredd, og varm kvinne der hun står klar til å ha et foredrag for nærmere 100 fotostudenter. Til tross for at hun er veldig frampå, pratsom, og høylytt, oppleves hun som ærlig, morsom, og sjarmerende. Det tar ikke mange minuttene før hun får hele salen til å le. Flere av studentene virker overrasket over å oppleve så mye energi og positivitet på en grå og trist morgen.

[ image ]
Foto: Nancy Borowick

Minutter ut i foredraget har Nancy allerede fanget publikum. «Jeg digger den dama der», høres det fra radene bakerst i rommet. Lyset fra projektoren treffer et ungt, men erfarent sinn.

– Oh, jeg er i spotlyset. Vil dere jeg skal danse for dere?

Hun gjør en piruett og ler.

«Tattletale».

Nancy er født og oppvokst i staten New York. Som barn var hun alltid opptatt av å fortelle sannheten og ble av lærerne omtalt som en «tattletale». Senere kom denne egenskapen til sin rett, og hun kunne gjøre en karriere av behovet for å vise virkeligheten slik den er.

– Jeg var den som alltid snakket med fremmede, som ville høre deres historier, og fortelle dem mine.

[ image ]
Foto: Nancy Borowick

Da både moren og faren hennes ble diagnostisert med kreft valgte familien lykken framfor å drukne i egen sorg.

– Familie har alltid vært veldig viktig for meg, og jeg har følt meg heldig for det nære forholdet vi hadde. Da moren min fikk brystkreft var jeg tolv. På den tiden forstod jeg ikke helt hva det innebar. Hun oppførte seg ikke som en som var syk, så allerede da var hun sterk.

Livet gikk videre og omtrent 17 år senere var det et sjokk for familien å finne ut at også faren fikk påvist kreft. Både moren Laurel og faren Howie hadde nå nådd stadium fire av kreftforløpet. Kreften hadde dermed spredd seg til andre organer, og det så dystert ut.

[ image ]
Foto: Nancy Borowick
Nancy bestemte seg for at hun ville tilbringe mer tid sammen med foreldrene. Det som føltes som eneste utvei for å overleve havet av følelser hun satt med, var å dokumentere foreldrenes siste kapittel. Hun ønsket å fange styrken foreldrene viste i denne utfordrende tiden.

– Uten kameraet aner jeg ikke hvordan jeg hadde overlevd. Å se verden gjennom linsen distanserte meg litt fra det hele.

Kameraet som terapi.

– Det var en gang jeg var på sykehuset med faren min. Han skulle få intravenøs i armen. Jeg innså at jeg hadde tatt så mange bilder av dette at jeg ikke trengte flere, så jeg la ned kameraet for å være der for han. Før jeg visste ordet av det våknet jeg i en sykehusseng. Hadde jeg akkurat besvimt?

Nancy lå i sykehussengen og prøvde å finne ut hva som hadde skjedd. Nancy hadde sett sin syke far med det blotte øyet, og ikke gjennom kameralinsen. Kroppen reagerte på scenene som utspilte seg.

[ image ]
Foto: Nancy Borowick

– Jeg hadde ikke det stykket med glass, metall, og plastikk foran meg som beskyttet meg. Det var da jeg innså hvilken rolle kameraet spilte.

Flyktet du noen gang fra følelsene?

Spørsmålet kommer brått, men Nancy er ikke redd for å svare.

– Definitivt. Kreft forstår jeg ikke. Foto forstår jeg.

Nancys mørkebrune øyne lyser opp.

Noen ganger glemte Nancy at det var foreldrene hun tok bilder av, og fokuset ble derfor på selve oppdraget. Kameraet ble Nancys måte å distansere seg fra den vanskelig virkeligheten på.

– Alle opplevelser gir nye perspektiv, forteller Nancy.

[ image ]
Foto: Nancy Borowick

Samtidig har hun alltid vært interessert i at folk skal bli behandlet rettferdig, og mener det kommer av at foreldrene var advokater. Dette har igjen bidratt til at hun tidlig ble interessert i meningsfulle saker og spennende mennesker.

– Jeg har ikke lenger tålmodighet til folk som ikke er ærlige eller genuine. Ofte hopper jeg veldig fort til «hvordan kan jeg bli bedre kjent med deg for å ta et bedre bilde»?

Hun smiler lurt, og folder hendene. Tenkende. Nancy utstråler en unik energi der hun sitter.

Tiltro til universet.

Nancy lyttet til magefølelsen og giftet seg med begge foreldrene til stede. En måned etter bryllupet var faren død. Dette var nøyaktig 40 år etter Nancys farmor døde av brystkreft. Året etter, 6. desember 2014, dør også moren.

– Etter dette begynte jeg å tro at alt skjer av en grunn.

Det regner ikke lenger utenfor. Solen slipper så vidt igjennom det lette skylaget.

[ image ]
Foto: Nancy Borowick

Nancys far fortalte at han trodde han ville dø ung. Han viste stor takknemlighet for hver dag han fikk. I likhet med Nancy mistet også han foreldrene i ung alder.

– For å vise sin takknemlighet overfor livet holdt pappa svære fester da han rundet 30, 40,og 50 år.

Av en venn som også hadde mistet moren fikk Nancy høre en merkelig historie. Venninnen begynte å finne dimes på bakken hver gang hun tenkte på moren. En dime er en nokså sjelden mynt å finne, i og med at den er verdt såpass mye i Amerika. Hun bestemte seg for at dette var moren sin måte å kommunisere på.

[ image ]
Foto: Nancy Borowick

– Plutselig begynte jeg også å finne disse overalt. Hver gang jeg tenkte på foreldrene mine dukket de opp. I kamerabagen, på bakken, i vesken, overalt.

For Nancy skjer alt av en grunn, så derfor var dette svært betydningsfullt. Alt som skal skje, skjer jo, forteller hun.

Solnedgang.

– Det er deilig å se på den nydelige solnedgangen her i Trondheim. Pappa sa at jeg måtte se etter han i den.

Nancy ser ut i luften, men fester blikket igjen.

[ image ]
Foto: Nancy Borowick

Foreldrene visste at de skulle dø, men de bestemte seg for å leve. Det krever mye styrke, mot og forståelse for å klare det, forteller Nancy. Samtidig blir hun svært inspirert av andre med vanskelige og sterke historier å fortelle. Det setter hennes egne erfaringer i perspektiv.

– Ja, jeg mistet begge mine foreldre før jeg var 30, men jeg vant i lotto.

Nancy forteller hvor lykkelig de nær tretti årene med moren og faren var, og påpeker at flere faktisk ikke får oppleve et eneste godt år med sine nærmeste.

– Så, jeg vant. Perspektiv.

Nancy smiler, igjen. Hjertelig og ekte.