En avslappet president

Kristine Bjartnes venter fortsatt på en krise, og gleder seg til å spionere på deltakerne som kommer med tog.

Publisert Sist oppdatert

Det er kun en drøy uke til ISFiT starter når jeg møter Kristine Bjartnes på Solsiden. Siden valget våren 2015 har festivalen vokst fra en person med en idé, til en gjeng med over 460 mennesker med samme mål: å sette diskriminering på dagsorden. Jeg forventer halvveis å møte et nervevrak med alvorlig søvnmangel. En stakkar som ikke har vært ute av ISFiT-kontoret på flere døgn. Det ser ikke ut til å stemme.

Fakta

Kristine Sommerset Bjartnes

  • Alder: 24 år
  • Fra: Oslo
  • Aktuell med: President for ISFiT 2017med temaet «Diskriminering».
  • Studerer: Master i likestilling ogmangfold ved NTNU.

ISFiT-presidenten har på seg knallrød leppestift og en stor fuskepelsjakke, og ser i det hele tatt veldig opplagt ut til å være sjefen for et enormt prosjekt helt i innspurtsfasen.

– Det er hektisk nå, men morsomt. Det er morsomt når det er hektisk, oppsummerer Kristine smilende.

Hun kan fortelle at festivalplanleggingen har gått overraskende bra så langt. Så bra at hun og resten av ISFiT-ledelsen lurer litt på når krisen egentlig kommer.

Ikke at hun trenger noen krise for å ha nok å henge fingrene i framover. Festivalen Kristine har planlagt og bygget fra bunnen siden våren 2015 er rett rundt hjørnet. Bare det å tre inn i 2017, året ISFiT går av stabelen, var spesielt for henne. Når jeg møter henne er det bare dager til vi går inn i februar, selve måneden festivalen skjer i.

– Det var veldig spesielt denne uken her, å si at «neste uke er det ISFiT». What, er det mulig, tenkte jeg bare.

Ingen planer om å slappe av

Man kunne kanskje tenkt seg at presidentens aller mest hektiske dager var over når festivalen kom i gang, men avslapping ligger ikke i kortene for Kristine med det første. Likevel gleder hun seg til å ta inn over seg alt hun har brukt så mye tid på å planlegge. Og til å holde en grei mengde taler, da.

– Jeg har lyst til å få med meg hele kulturprogrammet. Jeg vil ikke gå glipp av noe.

En entusiastisk Kristine utdyper at hun er stolt over arbeidet som er gjort, og at hun skal forsøke å nyte hele festivalen, ikke bare stresse. Hun vil se alle de frivillige i arbeid, se hvordan deltakerne opplever festivalen, og ikke minst, snakke med så mange som mulig av dem.

Gjennom det hun beskriver som evig mange opptak, rekrutteringsrunder, dager på stand og uendelig mye kaffetrakting, har festivalen gått fra én til rundt 460 frivillige. Da er det kanskje ikke så rart at man vil se litt på dem. Hun ser dem ikke så ofte samlet selv.

– På juleballet vårt holdt jeg en tale for alle sammen, i Storsalen. Da måtte jeg bare …

Hun stopper opp, trekker hånden fra munnen og ned mot magen, og illustrerer et dypt pust ut.

– Jeg blir veldig rørt i sånne situasjoner.

ISFIT valgte studiet

Til tross for fulle dager med festivaljobbing, får Kristine tid til å studere. Hun tar en mastergrad i likestilling og mangfold. Det var ikke helt etter planen.

– Da jeg fullførte bachelorgraden i statsvitenskap tenkte jeg egentlig bare å ta random fag til jeg var ferdig med festivalen. Jeg antar med en gang at ISFiTs tema «diskriminering» kom av Kristines studieretning, men faktisk kom ISFiT før studievalget.

Hun fnøs av bannerne på Dragvoll som skiltet med «årsstudium i likestilling og mangfold».

– Jeg tenkte at det skulle jeg i hvert fall ikke studere, sykt typisk med en ISFiT-president som har valgt temaet diskriminering å ta det årsstudiumet, liksom, sier hun og himler med øynene over hvor klisjé det egentlig hadde vært.

Så hun plukket tilfeldige emner fra NTNUs emnekatalog isteden. Fagene hun satt igjen med, viste seg å utgjøre nettopp årsstudiumet hun prøvde å unngå.

Hun traff blink. Fagene var så interessante at hun ikke kunne legge det fra seg.

– Vipps, så begynte jeg på master. Her går det unna. Det er jo helt fantastisk. Jeg valgte ISFiT-tema etter egne interesser, og nå kan jeg kanskje fortsette å jobbe med det videre.

Gi mer faen

Jeg peprer Kristine med spørsmål om hele festivalprosessen, hva hun har lært, og hva hun har gruet og gledet seg til. Det blir mange lange tenkepauser, hun legger hodet bakover mot veggen og rynker brynene. Én ting blir tydelig for meg: Når du er ISFiT-president har du fint lite tid til å tenke over at du er ISFiT-president.

– Jeg tror jeg må bruke litt tid etter ISFiT til å prosessere hele greia. En viktig del av arbeidet til slutt er å tenke gjennom hvor jeg begynte og hvor jeg er nå.

Det viktigste hun har fått med seg fra arbeidet kommer hun likevel på. Hun skyter plutselig opp hånda:

– Gi litt mer faen! Det har jeg lært.

I startfasen ble hun preget av forventningene hun hadde, både til seg selv, andre og sluttproduktet. Alt måtte være så bra. Hun skulle levere feilfrie produkter. Etter hvert innså hun at å sette seg hårete mål er vel og bra, men at verden ikke går under dersom en mail blir forsinka, eller et program har en trykkfeil. Hun har blitt flinkere til å lene seg tilbake og stole på at alle andre gjør jobben sin godt.

– Jeg har blitt litt hønemor. Vi har så mange bra folk, og jeg blir egentlig stolt uansett hva folk gjør. Jeg vet hvor mye de jobber.

Mer Netflix og øl

Etter litt betenkningstid kommer Kristine fram til at noe av det viktigste hun har fått med seg fra festivalen, er at hun har blitt mer bevisst på hva hun trives med. Hun har blitt nødt til å gjøre mange prioriteringer i løpet av de siste årene, og ISFiT har ofte måttet komme først. Da har hun ikke alltid vært like fornøyd med hvilke prioriteringer hun gjorde. Et stort verv og enorm arbeidsmengde er ikke nødvendigvis alt for ISFiT-presidenten.

– Det er ikke akkurat sånn at jeg hopper til neste store verv etter dette fordi det er det eneste som gjør meg lykkelig.

Å jobbe med mennesker hun kommer overens med, det har hun lært at er alfa og omega. Man må ha gode venner og familie rundt seg. Da kan man klare nesten alt, ifølge Kristine. Hennes største bekymring i festivalens startfase var at det skulle bli konflikt og dårlig stemning i gruppa. Det gikk bra. Nå ser hun på de hun jobber med som en stor vennegjeng, som en rar familie. De får ikke mye tid til å henge bare som venner, riktignok. En gjeng som driver festival kan ikke bare sette seg ned og ta en øl og prate skit. Det gleder Kristine seg til å endre på, selv om tanken på at festivalen skal være over nesten ser ut til å overraske henne litt. Det er jo ikke så lenge til, det heller.

– Jeg gleder meg til mer fritid. Se på Netflix, lese bok, besøke venner og familie i Oslo. Og til å nyte alle bekjentskapene fra ISFiT. Nyte Studentersamfundet. Det gleder jeg meg til.

Diskriminering til folket

Før det blir Netflix og chill på Kristine skal en hel festival om diskriminering avvikles. Målet har vært å fenge flere enn de tidligere festivalene, og sende deltakerne hjem med ny kunnskap og gode verktøy. Hun har vært bekymret for at ISFiT blir med fine ord. Temaet ser allerede ut til å ha fenget mange. Årets festival er i stor grad formet av de frivillige, og hvordan de alle har tolket diskriminering på litt forskjellige måter. Slik har de endt opp med en festival som rommer temaer fra urbefolkning til seksualitet.

– Det er det som er så gøy. Alle har plukket ut det de synes var mest interessant å jobbe med, og sånn har det blitt så mangfoldig, nesten av seg selv.

Kristine mener et ekstra ansvar ligger på oss som er priviligerte nok til å ikke oppleve diskriminering så nært på kroppen som andre. Det har vært lærerikt, men også tungt. Mange vil fortelle historiene sine. Nettopp derfor mener hun måten ISFiT velger å formidle på er så viktig.

– Det er alvor, liksom. I det ene øyeblikket trenger man kanskje å høre om hvordan FN jobber med menneskerettigheter, i et annet kan det være like lærerikt å se standup om psykiske lidelser.

Trainspotting

Mobilen plinger på bordet ved siden av kaffekoppen til Kristine.

– Var det min? Den lager så mange rare lyder, den mobilen.

Hun ser raskt på den, skrur av lyden og legger den ned igjen. Jeg mistenker at hun er vant til høyt trykk på mobilen, for den distraherer henne ikke det minste, selv om hun alltid ser hva som skjer når den lager rare lyder. Ikke alle kan føre en samtale mens de vurderer om det som skjer på mobilen kan vente en halvtime til, men det har definitivt ISFiT-presidenten lært seg.

Nå skal hun straks videre for å levere bunaden sin på rens, en av mange små ting som må fikses i løpet av de få dagene Kristine har igjen i presidentskapet. Når det hele braker løs er det riktignok ikke fester, banketter eller seminarer hun gleder seg aller mest til. Kvelden den 9. februar skal hun nemlig stå på en bro på Trondheim S og se på deltakerne. ISFiT-deltakere fyller hele to vogner på et tog fra Oslo.

– Da skal jeg bare stå oppå den broa der, bare se dem strømme ut på plattformen. Da skal jeg kjenne at «Der. Nå. Nå starter ISFiT».

Powered by Labrador CMS