Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Konstabel Vestmo image

Konstabel Vestmo

Han har vært i ungdomskanalen P3 siden begynnelsen. Nå lengter en voksen Birger Vestmo tilbake til tiden da han så film uten briller.

Prinsen kino, sal to, en onsdag formiddag: Det er nesten ingen her nå. Ingen lyd fra høyttalerne, ingen bilder på det grå lerretet og ingen knitrende godteposer. Men der, i sete seks, rad fire, ligger en mørk jakke og en grønn skulderveske. Og i setet ved siden av: En mann med kort hår, briller og blazer. Han har verken popcorn eller cola, men en rykende kaffekopp i venstre armlene, som vanlig skjenket av kinopersonalet ved ankomst.

Hvor mange formiddager har han sittet her nå? 2000? 2500? Han er ikke sikker, etter så mange år er det umulig å holde tellingen.

Så bryter helvetet løs.

«Sweet dreams are made of thiiiiis», synger Marilyn Manson mens granatene dundrer og kroppsdeler flyr. Mannen i kinosete sju lener seg tilbake med armene i kors.

Arbeidsdagen er i gang.

– SIST GANG JEG BETALTE for en film? Hmm...

Birger Vestmo ser et øyeblikk tankefull ut.

– Jo, det kan jeg faktisk svare deg på. Det var i påsken, i Fredrikstad. Da så jeg Istid 3 med ungene mine. Den hadde jeg jo sett før. Jeg har nok ikke brukt enorme summer på kinofilmer de siste åra. Jeg glemmer hvor mye det koster... Hvor mye koster det egentlig å gå på kino nå?

Spørsmålet kunne kommet fra en pensjonist som ikke har vært på kino siden Leiv Justers glansdager. Lengre fra virkeligheten er det knapt mulig å komme.

Hver mandag, tirsdag og noen ganger også onsdag, drar Birger Vestmo til Prinsen kinosenter for å se film. Så drar han opp til NRK-kontoret sitt på Tyholt og skriver ned sin mening. Torsdag spiller han inn de nedskrevne anmeldelsene, redigerer dem og publiserer saker på internett. Og fredag klokken ti skjer det: Da går Birger og anmeldelsene på lufta i Filmpolitiet.

Og slik har han holdt det gående i elleve år. Birger Vestmos redaksjon teller nøyaktig én mann – seg selv. Han er Filmpolitiets betjent, konstabel og lensmann. Programmet er et av P3s lengstlevende programmer, og Birger selv er med sine 39 år, om ikke syvende, så i hvert fall en slags sjette far i huset i ungdomskanalen. For mange er han også en av få filmanmeldere som ikke nøler med å gi to tomler opp der andre rister på hodet.

– Jeg kan få like mye glede av å se en b-film med Jason Statham som å se den siste til Woody Allen. At noen ikke liker visse typer film, er jo helt opp til dem. Men da jeg startet som filmanmelder var det en lettelse å kunne være den som fikk lov til å gå på riksdekkende radio og si at Arnold Schwarzenegger-filmer er tøft. Van Damme-filmer og Steven Seagal-filmer; det er tøft, det er bra, jeg liker det!

BAK ENHVER FILMKRITIKER finnes en mislykket filmskaper, er det noen som sier. Birger derimot, har aldri laget en eneste film. Han har heller ingen planer om det. Men om han skulle ombestemt seg, om Birger Vestmo skulle finne det for godt å lage filmen «Hvorfor jeg ble filmanmelder i P3», så ville hovedrollen gått til hans egen far. Og i birollene: En haug med romvesener og den sløve billettkontrolløren ved Stjørdal bygdekino.

For det var i Stjørdal – eller «Shørdarn» som Birger selvfølgelig kaller hjembygda – at filmpolitiskolen hadde sin spede begynnelse. I 1977 fikk en syv år gammel pjokk være med pappa på Stjørdal kommunale kino for å se den tre timer lange komedien De modige menn i de farlige fly . 22 år senere har han langt ifra glemt sin første film.

– Jeg husker at den var veldig morsom, og at det var mye flyging i den og veldig mye stunts. Også husker jeg at billettøren sto i uniform, at han så ut som en militær. Jeg kjøpte faktisk filmen på dvd for et par år siden. Nå slår den meg vel ikke umiddelbart som en film å ta med en sjuåring på. Jeg tror kanskje pappa gjorde det litt for egen skyld, han har alltid vært interessert i fly.

Faren ja. Han som jobbet 40 år som journalist i Adressa, og var redaktør i Stjørdal nærradio. Akkurat farens radiointeresse skulle få stor betydning. En stor, dobbel kassettspiller ble tidlig forært sønnen, og slik gikk det til at Birger lagde sine egne, superlokale radioprogrammer som tiåring. Fem år senere økte lyttertallene betrakelig: sønnen fikk jobb hos far.

Foto: Marius Nyheim Kristoffersen, Under Dusken– Jeg ble sluppet løs på lufta og gjorde masse rart og masse ræl og masse feil. Men etter hvert begynte jeg å lære meg en del tricks.

MEN NÆRRADIOEN ER BARE halve historien. Man kommer ikke utenom foramlingshuset på Stjørdal. Et typisk festlokale med scene og det hele, hvor man på 70- og 80-tallets søndager hadde én høyttaler, ett lerret og én kinomaskin. Og ingen aldersgrense.

– Den store juvelen i min barndoms kinoopplevelser var bygdekinoen. Vi dro jo ned til Stjørdal sentrum for å se film, men litt lenger ut på bygda var det en bygdekino, og der ryktes det at de ikke var så nøye på dette med aldersgrenser. Det ble vist film der hver søndag, og den første søndagen jeg var der, var det en Bud Spencer og Terrence Hill-film. Det var en film med veldig mye slåsskamper og sånne «bangschmuck»-lyder.

– Gudene vet hvor jeg hadde vært i dag om det ikke hadde vært for bygdekinoen. For meg var det helt konge å ha et sted der jeg kunne se film uten å bli stoppa i døra.

Spesielt én opplevelse fra bygdekinoen gjorde inntrykk på unge Vestmo. Det var en stjerneklar høstkveld, og vennegjengen hadde vært på en av sine første kinoturer. Filmen var Steven Spielbergs Nærkontakt av tredje grad . Den gjorde et uutslettelig inntrykk på guttene.

– Da vi sykla hjem den kvelden, sykla vi hjem sånn, sier han og illustrerer ved å holde hendene rundt det usynlige styret og putte nesa i sky.

– Akkurat der og da var vi bombesikre på at det finnes romskip ute i verdensrommet. Det var et sånt magisk barndomsøyeblikk, et øyeblikk som har vært med å gjøre film så viktig for meg. Den dag i dag er det på en måte slik at man lengter litt etter den opplevelsen, selv om jeg vet at jeg sikkert aldri kommer til å få den igjen fordi jeg har blitt voksen. Og da ser man film på en helt annen måte, med andre briller... Med briller.

ETTER BYGDEKINOEN, NÆRRADIOEN og et år ved Radio 1 i Ålesund, var planen å gå radio-linja på høgskolen i Volda. Og deretter, forhåpentligvis: jobb i NRK. Men i 1993, samme år som et positivt svarbrev fra Volda dumpet ned i postkassa på Stjørdal, skjedde det noe uventet. NRK P3, den nye ungdomskanalen, søkte medarbeidere.

– De trengte folk som kunne radio-dj-ing, og det finnes ikke noen dj-skole i Norge. Så da måtte man ut og rekruttere folk fra nærradio, og jeg var jo en av de. Det var snakk om å være rett mann til rett tid.

I begynnelsen var det dj-jobbing i Barbarene på lørdager. Senere var han reporter i morgenprogrammet Opptur. Det var Birger som spurte om de kanskje ikke skulle ha med filmanmeldelser i programmet. Da noen senere foreslo at P3 kunne ha et helt program dedikert til film, ga ledelsen klarsignal. Og spurte Birger om han ville ha jobben.

– Det var som å vinne i Lotto, Bingo og V75 på én og samme dag. Det var den store drømmen. Å få lov til å kombinere mine to store hobbyer, og få betalt for det – det var jo helt sjukt!

DET ER SÆRLIG TO TING man legger merke til når man snakker med Birger Vestmo. For det første: Han en rolig kar. Det er ingen store fakter, ingen gapskrattende latter – bare en engasjert stemme og et par tvinnende tommeltotter. Noen mener at stemmen bare er 10 prosent av menneskelig kommunikasjon, og resten er kroppspråk. Her virker det nesten som det er omvendt. Er det radioen som har skylda?

Det andre man biter seg merke i, er hvor lett samtalen har for å dreie mot film. Ta for eksempel spørsmålet om han skulle ønske han hadde en utdannelse.

– Utdanning er bra, men for min egen del kan jeg ikke si at det har vært noen ulempe å ikke ha det. Mange stusser over at jeg ikke har noen filmfaglig utdanning, og det kunne sikkert vært fint å ha. Samtidig er det veldig få av P3 sine lyttere som har det. Kanskje har det gitt meg en mulighet til å snakke om film på vanlige folks nivå. Jeg analyserer ikke ihjel filmene. Det finnes jo en del anmeldere i Norge som synes filmhistorien nådde toppen på 60-tallet. Jeg er litt mer sånn; Aliens – fy faen ass, det er filmen sin! Jeg venter egentlig på at du skal spørre om hva som er favorittfilmen min.

– Hva er den da?

– Det er Aliens ! Jeg og en kamerat dro og så den da den kom på kino i Norge i 1987. Vi hadde kjøpt hver vår svære pose med pose med smågodt, og da filmen var ferdig var den så og si urørt. Vi bare kikka på hverandre og sa «Det her var bra!». Det var virkelig en sånn nakkehår-opplevelse.

MEN TIDENE FORANDRER SEG. Han er ikke lenger ungkaren med 100-kilos 33-tommer som samlet vennegjengen til filmkveld hver helg på 90-tallet. Som fikk betjeningen på Akers Mic til å gni seg i hendene da han nærmet seg laserdisk-avdelingen.

Han har barn nå, Birger. Og samboer.

De møttes for ti år siden, på filmfestivalen i Haugesund. Selvfølgelig. Hun jobber på Trøndelag teater, og er også glad i film. Selvfølgelig.

Så var det det med barna da. Seksåringen har, med assistanse fra far, allerede startet ferden inn i Star Wars-universet. Men filmkveld for mor og far er en sjelden affære. Døgnet blir straks mye kortere med to krabater som ikke legger seg før klokken ni. Derfor har foreldrene, som han selv sier, «blitt noen jævler på serier».

Er det altså ingen ende på all denne skjermtittingen? Hvor lenge har han tenkt å holde på?

– Omtrent til jeg blir 67. Jeg har tenkt å klore meg fast til denne jobben og holde på med det så lenge jeg får. Jeg er 39 år, og det går nok en grense for hvor lenge jeg bør jobbe i P3. Men det virker som sjefene er fornøyde. Og når den dagen kommer at jeg må gjøre andre ting, så finnes jo NRK P1.

«GAME OVER» STÅR DET på står det på lerretet i Prinsen kino. Så kommer rulleteksten. I én time og 35 minutter har framtidsvåpen og eksplosjoner fylt høyttalerne og den grå skjermen. Dødpunktene kan telles på én hånd – døde mennesker på hundre.

Mannen i sete sju har sittet tilbakelent hele tiden. Noen ganger med armene i kors, andre ganger med en tankefull hånd mot haka. Nå sitter han og studerer den hvite skriften som rolig ruller oppover.

Halvveis ut i rulleteksten reiser han seg opp. Plukker opp kaffekoppen, den grønne veska og den mørke jakka. Snur seg og sier med en umiskjennelig tone av sarkasme, den typen du ikke får på radioen:

– Det var dypt.

Og så går Birger Vestmo på do.