Øyafestivalen
Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Pstereo
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Underholdning
Article Et lite stykke Italia image

Et lite stykke Italia

Benito Nava er kanskje rund som en pizza, men selv sammenligner han seg med den norske tradisjonsretten «mølje» – litt av det meste. Eller mye av alt.

– Har dere god tid? Da gjør det ingenting for dere at jeg lager litt mat?

Benito Nava tar i mot oss med åpne armer hjemme i leiligheten sin i Trondheim sentrum.

– Hos meg er alt rundt, ler han, og slår seg på magen idet han holder opp døren for oss.

Leiligheten hans mangler fullstendig vinkler og skarpe kanter, noe som kan sies å gjenspeile hans personlighet godt.

Benito åpner en flaske Prosecco di Valdobbiadene.

– Den koster halvparten av champagne, men er dobbelt så god, ha ha ha! Jeg går visst alltid tilbake til Rema-prinsippet.

For det er i Remas siste reklamefilmer vi sist så Benito Nava. Som fargerik italiensk kokk skulle han vise oss at det å lage middag ikke trenger å koste mer enn det smaker.

– Kvalitet og pris – det er ikke direkte proporsjonalt. Ikke lykke og økonomi heller.

Boblene når nesten over kanten på glasset før han med presisjon etterfyller. Han deler broderlig.

– Skål! Salut!

Benito cruiset inn i trøndernes hjerter i en rød sportsbil på 60-tallet. I baksetet lå en flaske Prosecco og en tennisracket. Guttene mislikte ham like sterkt som jentene skulle komme til å elske ham. Men selv hadde han bare mat og musikk for øyet.

PASTA OG EN FLASKE RØDVIN kommer på bordet. Den har rukket å bli kald mens Benito har pratet. For dette er en mann som gjerne forteller om sine lidenskaper.

– Hva liker du best av norsk og italiensk mat?

– Du, jeg er altetende, men jeg er ekstrem «fan» av norsk mat. På lørdag kjøpte jeg torsk, lever og rogn. Så laget jeg en skikkelig mølje. Men første gang jeg smakte røkelaks – jeg trodde jeg skulle bli forgiftet! Men nå, se her.

Benito trekker en hel røket laks ut av kjøleskapet. Utløpsdatoen er for nøyaktig ett år siden.

– Nam! Ha, ha, ha!

– Liker du til og med smalahove?

– Ja! Og du, ikke rynk slik på nesen. Men en ting som er feil med smalahove, det er at de kaster hjernen. Nei, nå begynner jeg å bli sulten.

Benito har få fordommer når det kommer til mat, men Grandiosa vil han aldri putte i sin munn.

– Der går faktisk grensa. Det er ikke mat.

20. mars gjester han Samfundets storsal for å holde foredrag om sine to lidenskaper: mat og musikk.

– Det er en parallell der nemlig. Med de få notene vi har kan vi lage mange melodier. Man kan spille dem sammen, eller spille en enkel melodi. Og det samme gjelder mat. Med de samme ingrediensene kan man lage utallige retter.

(For det er ingen tvil om at vi har med en mesterkokk å gjøre. De små skapene på kjøkkenet hans bugner over av hermetikk, og kjøleskapet inneholder tilsynelatende de samme ingrediensene som en hvilken som helst norsk husstand. Likevel smaker Benitos bolognese som et lite stykke himmel.) Hans mor drev restaurant, hans far drev restaurant, og selv drev han restauranten Zia Teresa i sentrum ved Vår Frue kirke i nærmere 30 år frem til han ble tvunget til å legge den ned på grunn av leiekostnadene. Nå skal han åpne en ny.

– Og jeg gleder meg! Vet du, jeg var traumatisert da Zia Teresa ble lagt ned. That was my life!

HAN BLE FØDT FØR KRIGEN. – De to maktene, kirken og den fascistiske staten var veldig mektige i Italia på den tiden. Etter skoletid husker jeg at vi måtte marsjere i bakgården, ikledd små fascistiske uniformer. Vi var som små soldater.

– Ram tata tam tam tam!

Benito bøyer armene, hever hodet og marsjerer på kjøkkengulvet.

– Den var så effektiv den indoktrineringen der, altså brainwashing, at nå, etter så mange år, har jeg fremdeles disse sangene inni meg. «Giovanezzi, giovanezzi! Il Duce!» Etcetera, etcetera. Ja dere forstår, pompøse sanger, riktig skremmende for å være ærlig.

– Var det da du begynte å synge?

– Tja, jeg tror alle sang da.

Smilet forsvinner i skjegget.

– Men jeg sang da jeg var barn. I barnerevyer og sånt. Det var senere, med studentorkesteret på fester, at jeg begynte å synge for alvor. De hadde en sanger som ble syk, og da kom jeg og sang for ham.

Det er ikke ufortjent at kallenavnet til Bernito Nava i mange år har vært «Trondheims Pavarotti». Et kallenavn han selv ikke vil vedkjenne seg, men enhver som har hørt hans røst vil finne store likheter. Stor, rungende stemme. En riktig tenor. Det var da også stemmen hans som førte ham til Norge på 60- tallet.

– Jeg stod der og sang, skikkelig sånn «crazy love, cra-ha-ha-hazy mhm lo-o-ove». Og folk hylte! Sånt som man ser på film, det har jeg opplevd i virkeligheten. Så kom en mann bort til meg og sa han hadde en venn som spilte i et orkester i Stockholm. Han kunne trenge en som meg. Og jeg sa bare «How much?» Ha, ha, ha! And then I went home, packed my suitcase – and bye, bye.

Familie og venner syntes han var gal som kunne forlate den trygge jobben som mekaniker på fabrikken i Italia. Søsteren hans, som var nonne, tok mot til seg og sendte ham et brev der hun beklaget seg over hans manglende moral, og at han hadde latt seg fascinere av penger og sex. Men Benito reiste.

– Vil dere se hvordan jeg så ut?

Han tar frem et bilde av orkesteret «Ceccoli» som han opptrådte med i Palmehaven på Britannia Hotel. En gruppe slanke italienere i lyse dresser poserer med sine instrumenter, glattbarberte med håret sirlig kjemmet bakover. Det som skulle være et tre måneders engasjement ved hotellet ble til mange år. Italieneren forelsket seg i Norge og ble.

BENITO HAR NÅDD PENSJONSALDER, men anser seg for å være tjue år til sinns. Ved siden av å være Remas ansikt utad har han store planer for sin nye restaurant.

– Vil dere se?

Plantegninger kommer på bordet, og Benito peker, viser og tegner mens smilet nesten går rundt. Det er dette han elsker å holde på med. Leser man reiseguider til Trondheim utgitt før 2007 vil man finne entusiastiske beskrivelser av hans livsverk Zia Teresa. Bak Vår Frue kirke serverte han pizza, pasta og norske tradisjonsretter til de mange besøkende. Ikke så rent sjelden fikk man fremført en sang i Pavarotti-stil av Benito selv til dessert heller.

– På restauranten min kom det alltid turister bort til meg, fra alle deler av verden og sa «Åh, du er heldig du. Norge er så vakkert!» Og det er virkelig sant.

Benito må reise seg opp fra stolen for å demonstrere den friheten han føler i Norge.

– So free, freedom! And even more freedom! Her er det virkelig geografisk frihet. Hvis man går på ski her, til Hardangervidda eller Finnmarksvidda, ser du plutselig en liten prikk langt der borte. Også lurer man på, hvem er han? Hvor kommer han fra? Også, neimen! Jon! Er det deg? Ha, ha, ha! Og hvis det ikke er Jon så er det fetteren til Jon. Og hvis det ikke er fetteren til Jon heller, så har vi helt sikkert felles kjente.

Han slår ut med armene som for å ønske den fremmede skigåeren velkommen.

– Verden har blitt så liten.

MEN TRO IKKE AT HAN HAR BLITT HELNORSK. Visse tradisjoner holder han fast ved, som da han og ekskona tok et glass rødvin eller to til lunsjen, mens storøyde håndtverkere kikket inn vinduet.

– Da sa jeg til henne, vet du, disse tror vi er alkoholikere! Det er på tide vi reiser en tur til Italia.

Benito har ikke for vane å ta livet så tungt. Han snakker rett fra leveren, står opp når han vil, og tar seg gjerne et glass vin midt på dagen.

– Man trenger ikke gå rundt i svarte klær og svart hatt og være så alvorlig og filosofisk hele tiden. Eller, jeg har jo også svart hatt, men det er fordi jeg er skallet. For å leve dypt må man kunne leve overfladisk pleier jeg å si.

MEN HAN SKULLE GJERNE HA SKRUDD TIDEN TILBAKE. Flere av hans sanger handler om nettopp det.

– Jeg angrer på at årene mine har gått så fort. Man sier at the rage, sinnet, tilhører tjueåringer. Men, når jeg ser folk som i kraft av sin posisjon, enten det er politisk eller økonomisk makt, som demonstrerer og sparker andre mennesker, da tenker jeg at de ødelegger de tingene som jeg har kjempet og levd for. For familie, miljø og rettferdighet. Når jeg ser slikt, da er ikke sinnet mitt bare tjue år gammelt lenger.

Den aldrende mannen mangler for første gang de siste timene ord. Kanskje har han innsett at resten av livet er for kort til at han alene skal kunne rekke å redde verden.

– Det er dét sangen handler om. Jeg skrev den faktisk som en rap. Å reagere på disse tingene, that`s life. Jeg har ikke lyst til å være enda en sau i flokken.

Benito er ikke av de som bevisst viser seg frem for å imponere andre. Hans største ambisjon i livet henger i en forgyllet ramme på stuveggen: tre smilende barnefjes.

– Jeg kan kanskje virke arrogant. Men det er egentlig ikke arroganse. Det er bare min måte å snakke ut på, å si hva jeg mener. Folk kan jatte, om at ja, jeg er en stor kulturpersonlighet, en Pavarotti-kopi, har vært i Rema-reklamene og så videre. Men man vet ikke hva en person tenker av den grunn, hva en person føler. Det er det som er interessant. Resten er bare pasta og salat.