Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Å brolegge veien til overgrep image

Å brolegge veien til overgrep

Innleggsforfatteren mener norske soldaters demonisering og umenneskeliggjøring er faresignaler man må ta på alvor, og at forsvarsledelsen gjør rett i å reagere.

MENINGSINNLEGG

Joar Øveraas Halvorsen

Stipendiat i klinisk voksenpsykologi ved NTNU

Medlem av Menneskerettighetsutvalget, Norsk Psykologforening

I siste utgave av Under Dusken ble førstelektor Christian Moldjord ved Luftkrigsskolen intervjuet om den siste tids nyhetsreportasjer fra Afghanistan om norske soldaters holdninger, bruk av norrøne symboler og spraying av dødninghoder på husvegger. Moldjord fremsetter at det ikke er snakk om en «ukultur», men naturlige reaksjoner på å være i en ekstrem situasjon, hvor blant annet dehumanisering må forstås som naturlige psykologiske forsvarsmekanismer.

Hvorvidt dehumanisering er en naturlig eller patologisk psykologisk forsvarsmekanisme er et interessant spørsmål. Finnes det studier som empirisk undersøker hvorvidt dehumanisering faktisk er en naturlig psykologisk forsvarsmekanisme i krig? Videre ligger det implisitt i Moldjords uttalelse at dehumanisering av fienden, som en naturlig psykologisk forsvarsmekanisme, kan beskytte soldatenes psykiske helse. Igjen, finnes det empiri for en slik antakelse?

Jeg mener, og tror at Moldjord vil være enig i, at vi ikke nødvendigvis må tolke den siste tids hendelser som enkeltsoldaters dårlige holdninger. Vi har i dag relativt mye forskningsbasert sosialpsykologisk kunnskap om hvordan kultur og normer i ekstreme miljø kan påvirke individer til å utføre handlinger de under mer normale situasjoner kanskje ikke ville gjennomført. Skrekkeksemplet på dette er torturovergrepene i Abu Ghraib.

Men mens Moldjord tilsynelatende synes det er greit at norske soldater demoniserer og umenneskeliggjør fienden, mener jeg at dette er faresignaler man må ta på alvor og at både politikere, opinion og forsvarsledelsen gjør rett i å reagere. Jeg mener at vi har et godt forskningsgrunnlag, for eksempel Philip Zimbardos fengselseksperiment, og i tillegg historiske eksempler, som Abu Ghraib, som med all tydelighet viser at hvis holdninger og kulturer som innebærer å dehumanisere fienden får lov til å utvikle seg i lukkede miljøer, vil det potensielt kunne kulminere i overgrep og krigsforbrytelser.

Jeg mener at Moldjord gjør en viktig jobb i å prøve å forklare hvorfor slike holdninger oppstår og hvilken funksjon de tjener i en krigssituasjon. Som Moldjord selv fremsetter er det vesentlig å skille mellom det å prøve å forstå og forklare slike holdninger, og det å unnskylde eller akseptere dem. Som påpekt av Henrik Syse i Aftenposten 3. oktober, må vi utfordre antakelsen om at det er umulig for soldater å være i en krigssituasjon hvis vi ikke godtar inhumane holdninger.

Det er opplagt at det er forskjell på hva som er ansett som moralske handlinger i fredstid og i krigstid, og jeg kan langt på vei være enig med Moldjord at vi hjemme i trygge Norge skal være forsiktige med å innta en fordømmende holdning overfor soldatene som tjenestegjør i Afghanistan. Men hvis vi lar holdninger som å dehumanisere fienden få utvikle seg uten korreksjon fra omgivelsene, mener jeg vi fort kan komme i en situasjon hvor det vil kunne dannes ukulturer preget av inhumane og grusomme handlinger. Satt på spissen: Dehumanisering er kanskje det som gjør en soldat i stand til å drepe i en stridssituasjon, men det er også det som gjør en soldat i stand til å torturere krigsfanger.

Å forebygge at slike ukulturer utvikler seg i militære avdelinger er et ledelsesansvar, og det er derfor betimelig at forsvarsledelsen reagerer på den siste tids avsløringer. Ikke å reagere ville være det samme som den amerikanske forsvarsledelsen gjorde i forkant av avsløringene om torturovergrep ved Abu Ghraib: Å stilltiende godta at det utvikler seg holdninger og normer som gir grobunn for overgrep.