Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Kjønnsrollespill image

Kjønnsrollespill

Kristin Fridtun er homofil, nynorskentusiast og transperson. Aller helst vil hun bare være en i flokken.

– Jeg skjønte ganske tidlig at det var noe som var litt rart med meg, at jeg ikke var helt som alle de andre. Jeg var ikke jente på samme måte som de andre jentene var.

De fleste av oss identifiserer oss med et kjønn. Vi er simpelthen enten mann eller kvinne. For Kristin Fridtun er det ikke like enkelt. Helt siden barneskolen har hun vært usikker på ikke bare hvem, men også hva hun er. I de fleste miljøene hun har ferdes i livet sitt, har hun ikke kjent noen andre som har brutt så sterkt med kjønnsrollene som hun har. I april skal hun samle likesinnede for å vise at de ikke er alene.

ALSKENS
Selv om Kristin forteller om alvorlige temaer som har preget livet hennes i stor grad, sitter hun tilbakelent og smiler. Stilen hennes er androgyn, hun har kortklipt hår og markert kjeveparti. Hun holder ikke øyekontakten lenge av gangen, men ser ned i bordet og konsentrerer seg om det hun skal fortelle.

– Problemet var at jeg lenge visste for lite om dette selv. Jeg trodde at enten må du være mann eller kvinne og være fornøyd med det, eller så er du noe som begynner på «trans-», noe jeg assosierte med eldre menn i skjørt som vil være damer. Jeg identifiserte meg ikke med disse trans-ordene i det hele tatt, det var ikke meg.

Kristin ser for seg at mange sikkert tror at hun helst vil være mann, og erkjenner at hun av og til kunne tenkt seg å være det. Aller helst vil hun bare være som hun er. I stedet for å kalle seg selv kvinne eller mann, liker hun å kalle seg selv alskens – alle kjønn. Å komme til den konklusjonen har imidlertid ikke vært lett.

Tanken om hva hun kunne være surret i bakhodet lenge. Det var først da hun oppfattet at vokalisten i bandet Antony and the Johnsons kalte seg transperson at hun sjekket ut hva det egentlig betydde.

– Jeg fant ut at transperson egentlig er et vidt begrep som inkluderer de som ikke identifiserer seg med noe kjønn, som føler seg som noe annet enn mann eller kvinne. Jeg tenkte at «da passer jeg inn der».

FRIVILLIG EKSIL
Kristin har ofte tenkt at hun er den eneste i verden som har det sånn. Selv om hun er klar over at hun ikke er alene om det, forteller hun at det har vært ganske ensomt å være Kristin. I ungdomstiden spilte hun fotball og drev med skihopping, noe som fungerte som en distraksjon fra hemmelighetene hennes.

– Jeg har skjønt at det hang sammen med at jeg så ut som alle andre. På trening hadde alle på seg fotballdrakt, shorts og hadde håret i hestehale, da var jeg lik alle andre og det ga en følelse av fellesskap, forteller hun.

Likevel gikk hun frivillig i eksil etter skoletid og utenfor treningen. Hun var glad i idretten, men ikke det som kom i tillegg.

– I sosiale sammenhenger skulle man gjerne pynte seg og vise at man var feminin selv om man drev med en maskulin sport. Særlig i hoppmiljøet ville man vise at man var skikkelige jenter. Jeg kan forstå det, men jeg syntes det var ukomfortabelt.

BALUBA PÅ DAMEDO
– Rent kroppslig er jeg en kvinne, men noen ganger blir jeg konfrontert med min egen usikkerhet.

Foto: Silje Krager, Under DuskenUnder en eksamen på Dragvoll ble Kristin fulgt av en eldre eksamensvakt til toalettet. Idet hun tok i dørhåndtaket til dametoalettet, så eksamensvakten det som sin plikt å fortelle Kristin at hun var på vei inn på feil toalett.

– Da ble jeg litt paff. Jeg sa at jeg var dame og at jeg skulle inn der. Det føltes litt som å lyve da jeg sa det. Det blir mye baluba av og til inne på damedoen når folk tar meg for å være mann, sier hun lattermildt.

EN I FLOKKEN
Kristin skal nå arrangere en samling for transpersoner sammen med psykologen sin.

– Vi blir omtrent seks personer fra hele landet. Det er ikke noe konkret mål med samlingen, vi skal ikke kurere noe eller løse noen problemer, det er mer slik at vi skal se at det finnes andre, som ofte en god hjelp i seg selv.

Samlingen er et slags ledd i Kristins egen behandling. Hun vil gjerne være en i flokken, helt anonym, men nå blir hun initiativtaker og ansvarlig. Det synes hun er både spennende og skummelt.

– Det kan nok være livreddende for noen å delta på en slik samling. Å være transseksuell er en medisinsk diagnose og vil si at man vil forandre kroppen sin for å samsvare med det kjønnet man opplever seg som. De får en del oppmerksomhet, mens vi som faller i gråsonen, som ikke er transseksuelle men ikke helt vanlig heller, er mer alene.

Kristin snakket om det å være transperson i et intervju på nettstedet Gaysir i februar. Bare etter det følte hun seg mer rakrygget og sikker på seg selv. Hun har fått gode tilbakemeldinger og forteller at det føles godt at hun har folk med seg.

– Jeg var nesten litt stolt etterpå over noe jeg syns at ikke var skamfullt, men vanskelig. Jeg kjenner allerede nå at det har vært nyttig.

Hun håper den følelsen vil forsterkes etter samlingen med andre i samme situasjon.

FORELSKELSE OG BEGJÆR
Kristin har også sitt å si om samfunnets oppfatning av seksuell orientering. Selv identifiserer hun seg som homofil, for henne er det viktigere enn hva slags kjønn hun er.

– Jeg vet ikke hvor mange heterofile som hver dag tenker på at de er heterofile og hva det betyr for dem. Jeg tenker i alle fall hver dag på at jeg er homofil og hva det vil si, og hvordan det er.

Hun synes seksuell orientering er for svarthvitt.

– Hvis en heterofil gutt har sex med en annen gutt, da er han plutselig homo. Hvis han blir sammen med en jente igjen, da er han hetero igjen. Kan vi ikke bare erkjenne at forelskelse og begjær er en mindre inndelt sak? Det må gå an å ikke være så firkantet hele tiden.

Kristin mener at vi alle egentlig er bifile eller plurafile. Hun sier at hun sikkert kunne falt for en gutt engang og at hun er veldig fascinert av homofile gutter. Hun slipper ut et lite fnis.

– Kanskje det er mannen i meg som liker de homofile guttene og kvinnen i meg som liker de homofile jentene. Det er litt stygt å si det, men jeg synes heterofili er litt kjedelig, det er så mye av det overalt, sier hun med et lurt smil.

Selv kom ut av skapet da hun var 16 år gammel.

– Det var egentlig ikke planlagt, jeg skulle sitte i skapet helt til jeg døde hadde jeg tenkt, sier hun, og himler med øynene. Det virker veldig tåpelig i ettertid, synes hun.

IVARS ARV
Kristin engasjerer seg ikke bare i spørsmål om kjønn, seksualitet og identitet. Selv om hun er fra Elverum i tjukkeste Innlandet, er hun en hardbarket nynorskentusiast.

– Da jeg oppdaget nynorsken var det nesten som å få et nytt mål i livet, jeg var så fascinert over hele den pakka, forteller hun.

Året var 2006. Kristin hadde nettopp flyttet til Trondheim og begynt å studere nordisk, der studentene skal være like gode i nynorsk og bokmål. Da Studentmållaget arrangere nynorskkurs meldte Kristin seg på og ble frelst. Hun gikk virkelig inn for å lære seg nynorsk og har blitt så dreven at hun selv har holdt flere nynorskkurs og laget nettforelesninger. Hun har også engasjert seg i flere mållag og hatt forskjellige verv.

– Alle har et inntrykk av at jeg er så flink og noen synes jeg er litt skummel. Det syns jeg er så rart, for jeg er jo ikke skummel i det hele tatt. Jeg synes det er pussig, jeg gjør jo bare det jeg kan, sier hun, nesten unnskyldende.

Foto: Silje Krager, Under DuskenFor noen uker siden ble hun bedt om å sitte i styret for Noregs Mållag.

– Da fikk jeg hakeslipp og takket nei, sier hun og rister på hodet.

Selv om hun ble veldig smigret, forstår hun ikke hva hun har der å gjøre.

– Jeg er ikke en organisasjonsperson. Jeg liker best å være på utsiden.

SEILER SIN EGEN SJØ
Kristin har fått slengbemerkninger hele livet om hvordan hun ser ut og folk spør om hun er gutt eller jente. Hun er stolt av at hun alltid har nektet å tilpasse seg. Da hun var yngre kunne hun få kommentarer som «du får ikke være med hvis du ikke har på deg jenteklær». Likevel har hun alltid seilt sin egen sjø.

– Jeg begynte ikke å kle meg mer jentete uansett. Jeg kjente at det ikke passet, jeg fikk heller gå som det passet meg og så fikk det bare være feil for andre.

Hun mener mennesker er veldig firkantede og for opptatt av å plassere og kategorisere.

– Vi vil vite hva noe er. Hvis vi ikke vet blir vi fryktelig usikre.

SPRELL OG SPILLOPPER
Før hun begynte å studere hadde hun ingen frivillige verv og skrev ikke noe som ble lest av andre enn henne selv. Nå har hun fast språkspalte i Dag og Tid, har skrevet for Syn og Segn, har planer om å gi ut en bok og er i full gang med å planlegge samlingen for transpersoner. Hun poengterer at hun ikke bestemmer seg for å være så alternativ, det har bare blitt sånn.

– Folk forsøker å sette meg i bås, men får det ikke til. Plutselig gjør jeg et sprell som gjør det enda vanskeligere.