Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Med pengesekk som redningsflåte image

Med pengesekk som redningsflåte

Kon-Tikis underholdningsverdi reddes med et nødskrik av budsjettet, til tross for karakterdrap og svak dialog.

KON TIKI - NORSK FILM PRODUCTION AS - REGI: JOACHIM RØNNING, ESPEN SANDBERG

Joachim Rønning og Espen Sandberg fortsetter den halvbiografiske spillefilmtrenden om norske personligheter med Kon-Tiki, filmen om eventyreren Thor Heyerdahls reise over Stillehavet i en balsaflåte. Dette er den mest påkostede filmen i norsk filmhistorie, og med et budsjett 93 millioner kroner har skaperne av Max Manus produsert 500 scener med spesialeffekter. Det er en fest for øyet, og dramatiske scener opprettholder spenningen og storslagenheten, men spesialeffektene kompenserer ikke for det middelmådigheten som preger dialogene.

Reisen med Kon-Tiki over Stillehavet i 1947 tok 101 dager. På denne tiden ble det flere anledninger til å prøve mannskapets evner til å leve med konflikter. Dette er et tema som tilsynelatende faller utenfor regissørenes repertoar. Når filmen navigerer seg inn i det landskapet som handler om forholdet de seks mennene imellom, virker det som om dramaet må holdes på avstand med en actionsekvens for å holde liv i fortellingen. Enhver dialog mellom Heyerdahl og hans nærmeste mangler den nerven man skulle forvente når sjømenn bor så tett innpå hverandre. Heldigvis, for Rønning og Sandbergs del, gjør det enorme budsjettet det likevel mulig å avslutte slike scener raskt med et haiangrep, en storm, eller andre pengekrevende spenningsmomenter.

Det er forholdet mellom Heyerdahl og hans nestkommanderende, Herman Watzinger, som blir den bærende menneskelige beretningen på flåta. I følge Herman Watzingers familie, har han blitt utsatt for karakterdrap, en forståelig kritikk. Anders Baasmo Christiansens karakter er på mange måter en stakkarslig skikkelse i filmen. Regissørene innrømmer også å ha tatt seg kunstneriske friheter under produksjonen av filmen, men rollen «Herman Watzinger», reduseres til en hoggestabbe, en nyttig idiot for å fremprovosere konflikter. Karakteren skaper kontrasten til Heyerdahls, og resten av mannskapets egne hardbarkede eventyrlyst. Watzinger serverer morsomheter, og er den enkle, usikre motsetningen til Heyerdahls egen ruvende, ufeilbarlige karakter. Det er synd at den Herman Watzinger som finnes i biografiene skal lide under filmskapernes manglende evne til å skape ekte historisk drama hvor man må ty til billig omskriving av virkelige hendelser. Det krever sin forteller å opprettholde en dramaturgisk nerve på noen kvadratmeter balsa. Regissørene klarer ikke å løse dette på noen annen måte enn ved å plassere en fiktiv, forvirret skikkelse på flåta. En karakter som i virkeligheten neppe hadde hatt mot til å bli med på det ekspertene på den tiden kalte et selvmordsoppdrag.

Mellom scenene som utspiller seg på flåten stikkes det inn noen klipp som skal fortelle historien om Heyerdahls forhold til kona, Liv, og deres ekteskapelige havari da Kon-Tiki seilte mot Polynesia. Agnes Kittelsen ansettes her som amorøst alibi. Dessverre blir kjærlighetshistorien et vedheng. Regissørene får ikke til å formidle dilemmaet, og som i forholdet mellom Heyerdahl og Watzinger blir dialogene mellom helten og kona dessverre svake. Thor Heyerdals prioriteringer mellom familie og eventyrtrang har vært grunnlaget for mange fortellinger om hans liv, og er en viktig del av historien, det er derimot synd at den fortelles på en så påklistret måte.

Som dramatikere er Rønning og Sandberg middelmådige, men filmen består ikke bare av pinlige dialoger, den inneholder også en god del spektakulære scener. Flåtens møte med naturen og elementene byr på god underholdning, og dersom man ser den som en actionfilm heller enn et drama, fungerer filmen. Kon-Tiki ble på sin ferd ofte fulgt av haier, og dette skildres også i filmen på en god måte. Menneskets møte med naturen er et tema som fortsatt binder oss til kinolerrettet, selv om denne utgaven av fortellingen nok kunne blitt gjort bedre.

Kon-Tikis underholdningsverdi reddes med et nødskrik av budsjettet, til tross for karakterdrap og svak dialog.