En oppvisning i styggedom

Hermansen/Järmyr/Frønes og Årabrot trollbandt publikumet på Supa.

Publisert Sist oppdatert

Hermansen/Järmyr/Frønes

Trioen bestående av Hermansen, Järmyr og Frønes spiller fritt flytende rock. Frønes bass sammen med Hermansens gitar legger et tungt teppe av lyd som fanger deg og drar deg med under i et hav av groove og riff. Gjennom de konstante dønningene fra Frønes, og Hermansens evigvarende gitareskapader, pisker Järmyrs trommeslag seg gjennom og holder publikum på tå hev. Blandingen av jazz-fusion og riff med stoner-rockens tyngde er noe vi kjenner igjen fra Hermansens Bushmans Revenge, men denne trioen bevarer gjennom hele konserten sitt eget særpreg, og leverer en minneverdig konsertopplevelse, og vi kan bare håpe at de spiller flere konserter i tiden fremover.

Årabrot

Instenst og tungt ble det til gangs da Årabrot ble sluppet løs nede i det dunkle kjellerlokalet. Beskrivelser som primalt, brutalt og rått er umulig å komme utenom når man har med Årabrot å gjøre. Oppkalt etter en skrothaug i Haugesund og med en allerede imponerende platekatalog, har Årabrot vokst til å bli et av landets mest interresante band innenfor sine sjangere. De har hele tiden holdt seg i undergrunnsmurket bestående av god gammel pønk og metal, men med en klar alternativ dragning mot støyrocken har de skapt seg et særegent og imponerende lydbilde, noe publikum fikk både høre og ikke minst føle på kroppen nede på Supa onsdag kveld.

Med både band og publikum nede på gulvnivå, angstfyllt lyssetting og et avsindig lydvolum lå alt til rette for en drøy konsertopplevelse. Vokalist og gitarist Kjetil Nernes iført et hodeplagg av pels med horn ledet bandet gjennom en konsert som ikke blir lett å glemme.

Bandet holder seg til låtstrukturene vi kjenner fra platene under konserten. Låtene leveres med presisjon og ikke minst tyngde, og det hele ble rett og slett en fantastisk oppvisning i stygg lyd. Kvernende riff fra bass og gitar sammen med drønnende trommer og det undertrykte sinnet i Nernes særegne vokal fylte Supa med en sinnstemning som reiv og sleit i publikum.

Den kraftfulle blandingen av nedstrippet hardcore, metal og støyrock kommer så til de grader til sin rett, og den dunkle lyssettingen avbrutt av blendende strober gir konserten en unik nerve, som forsterker den lettere klaustofobiske følelsen som Supa tilbyr. Bandet pendler mellom det seige og det mer raske og agressive, men det skitne lydbilde er alltid nettop det; skittent.

Låtene fra det ferske albumet "Arabrot" sitter friskt i minne hos undertegnede, og disse er også godt representert. “Throwing Rocks At Devil” er det nærmeste Årabrot kommer en “fengende” låt denne kvelden, og den gjør seg yppelig live. Den messende “Ha Satan Deofol” som har vært innom listene til Radio Revolt gjør også jobben. Desverre for Årabrot, vil ikke trommisens elektroniske støygenerator by på så mye som et knurr, og den mektige “Horns of The Devil Grow” mister litt av potensialet.

Og i lengden blir Årabrot kanskje litt endimensjonale, men dette skyldes delvis nevnte tekninske problem. Elektronisk støy ville gitt Årabrot det lille ekstra, men gutta gjør alt de kan for å ta igjen for det tapte. Trioen bestående av bass, gitar og trommer som holder energinivået på topp. Bekreftende headbanging fra deler av publikum under de få virkelig “fengende” partiene, gir klar indikasjon på at de oppmøtte er fornøyd med bandets innsats. Mot slutten bades publikum i et inferno av feddback, før det hele avsluttes litt for tidlig da trommisen igjen er uheldig og slår hull i skarptromma.

Årabrot leverer en konsert der de spruter av selvtillit, og beviser at de er et band som våger å dra sitt musikalske uttrykk langt utenfor allmenhetens komfortsone. Årabrot tilbyr en herlig dose med beskitt noise som for min del gjør at jeg ser frem til kalde og bitre høstdager med Årabrot på platespilleren. En oppfordring går også til studentene som kanskje bør vende nesa vekk fra Samfundets konsertoversikt fra tid til annen, og få med seg alt hva Trondheim har å by på.

Powered by Labrador CMS