Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Den beste tiden i livet image

Den beste tiden i livet

REPORTASJE: Minst 15 prosent av trondheimsstudentene sliter psykisk. «Lars» begynte på antidepressiva. Line Johnsen ble innlagt på Spesialpost 4 på Østmarka.

– Jeg kan ligge i mørket på rommet to dager i strekk. Jeg henger meg opp i triste tanker, og vil ikke forlate rommet av angst for å treffe på de jeg bor med. Vanlige ting som å stå opp av senga blir nesten umulig. Jeg skrur av telefonen slik at ingen kan ringe meg, å lage mat orker jeg ikke.

«Lars» er student i Trondheim, 21 år og lider av depresjon. De depressive periodene kan vare fra noen dager til mange uker.

Han er ikke alene. «Lars» er blant de minst 15 prosentene som sliter psykisk i Trondheim, én av minst 5000 studenter, et ansikt bak tallene.

I Høyskoleparken, nedenfor Hovedbygget på Gløshaugen, skinner solen gjennom de nakne trærne. Lars er overraskende kjapp i replikken og sosialt komfortabel.

Trondheim går fra vinter til vår, men Lars opplever en indre mørketid. For dem som sliter psykisk er det mørkt midt på lyse dagen.

TOMHETEN TAR OVER. Hvordan starter egentlig en depresjon?

«Lars» stopper opp litt når han får spørsmålet, graver noen sekunder i sin indre katalog av minner. Han nøler.

– Ting har vel alltid gått litt opp og ned. Jeg levde livet egentlig, men samtidig merket jeg at jeg sank nedover. Først tenkte jeg at «kanskje det bare er slik det er å bli voksen.» Men jeg gled langsomt inn i et mørke, en avgrunn.

«Lars» følte personligheten endre seg.

– Der selvet mitt pleide å være, stod tomheten igjen. Etterhvert fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg sviktet og ikke klarte ting, en slags ekstra selvforakt.

Det kan være en kamp å komme seg på skolen. Det kan gå uker mellom hver gang jeg er der. – «Lars», student

[ image ]
Foto: Katinka Goffin
ÅPEN: «Lars» kan ligge i senga med triste tanker i dagesvis. Han mener åpenheten med foreldrene og venner om hans psykiske problemer gjør hverdagen lettere. Likevel ønsker han ikke å stå fram med navn og bilde.
SLITER MER ENN ANDRE PÅ SAMME ALDER. På psykologisk institutt på Dragvoll sitter psykolog Roger Hagen på kontoret sitt og blar igjennom noen forskningsartikler. Hagen forklarer at depresjon kjennetegnes av en endring i sinnsstemning, nedstemthet, tilbaketrekking fra andre mennesker, kroppslige symptomer og såkalte interpersonlige endringer.

– Tankerekkene blir lange og negative. Man greier ikke å igangsette noe, motivasjonen forsvinner. Appetitten svekkes, sexlyst forsvinner og søvnmønsteret endres. Vi kan alle av og til oppleve å være triste og engstelige, men når det går over en lengre periode og går utover normal funksjonsevne begynner vi å snakke om en psykisk lidelse, understreker Hagen.

Ifølge Statistisk sentralbyrå har 18 prosent av studentene i første, andre eller tredje semester på nasjonal basis betydelige psykiske plager. Blant dem som studerer lenger er andelen 12 prosent.

Tallene viser at studenter sliter mer psykisk enn andre på samme alder. Det overrasker ikke psykologen.

– Det er bestandig problemer knyttet til oppbrudd, når man mister sine trygge omgivelser og sosiale nettverk. Mange elsker jo nettopp studentlivet fordi ting er nye og spennende. Men det å komme til nye steder krever at man er proaktiv, og det er opp til personen og ikke omgivelsene.

Konfrontert med tidligere undersøkelser som viser en stadig økning i psykiske problemer blant studenter, tar Hagen forbehold.

– Undersøkelser som kun spør om man er bekymret eller engstelig er ikke nødvendigvis gode data. Hvem er ikke bekymret, eller trist, av og til? Økningen kan skyldes økt tilgjengelighet og aksept for psykiske problemer, det er blitt mindre stigma knyttet til det.

Tankerekkene blir lange og negative. Man greier ikke å igangsette noe, motivasjonen forsvinner. – Roger Hagen, førsteamanuensis ved psykologisk institutt ved NTNU

«KLUMPEN I BRYSTET». Psykolog Hagen beskriver det at man trekker seg mer og mer tilbake fra andre mennesker som et kjennetegn på depresjon.

Studentlivet er imidlertid en aktiv sosial arena som strekker seg fra forelesningssalen til kollektivet man bor i. De depressive periodene gjør dette ekstra utfordrende for «Lars».

– Det kan være en kamp å komme seg på skolen. Det kan gå uker mellom hver gang jeg er der. Idet jeg går inn inngangsdøren kjenner jeg at den store klumpen i brystet setter seg. Som oftest unngår jeg forelesningssaler, og setter meg alene på en lesesal. Når jeg er kommer hjem, puster jeg lettet ut, og føler meg tappet for energi, sier Lars.

«Lars» beskriver håpløshet og ensomhet. Han forteller at han er utrolig takknemlig for at han kan ha åpen dialog med foreldrene om depresjonen sin.

– Uten åpenheten vet jeg ikke hva som hadde skjedd med meg. De tar det alvorlig, og tenker ikke at jeg bare er en bortskjemt unge som burde skjerpe seg. I samråd med dem ble vi enige om at jeg skulle søke hjelp. Men det er klart at når mamma må betale alle regningene mine, fordi bare synet av dem fyller meg med uro, gjør det noe med selvbildet mitt. Da føler jeg meg ikke akkurat voksen.

Hvis jeg møter nye folk, er jeg en innøvd versjon av meg selv, en skuespiller som tenker gjennom alt jeg sier ti ganger. – «Lars», student

[ image ]
Foto: Katinka Goffin
MØTER VEGGEN: I forrige utgave av Under Dusken skrev vi at andelen studenter med psykiske plager øker.
VONDE SAMMENLIGNINGER. I forrige utgave av Under Dusken sa leder Vilde Coward i Velferdstinget at studentene er omgitt av et skadelig forventningspress. Livet blir et individuelt prosjekt hvor vi må nå opp til krav utenfra.

«Lars» kjenner seg igjen.

– Det sosiale er slitsomt fordi bildet mitt av meg selv er så negativt. Hvis jeg møter nye folk, er jeg en innøvd versjon av meg selv, en skuespiller som tenker gjennom alt jeg sier ti ganger. Etterpå kan jeg bruke timevis på å angre på ting jeg sa. Jeg analyser meg selv konstant for å nå opp til andre, og sammenligningene gjør vondt, sier «Lars».

AKSEPTER Å VÆRE MIDDELMÅDIG. Førsteamanuensis Hagen peker på at streben etter vellykketheten kan være en av årsakene til at mange unge sliter psykisk.

– En måte å si det på er at alle ikke kan bli astronaut. Alt er ikke mulig, selv om man ofte blir fortalt det motsatte. Mange drømmer om å bli berømt og å bli sett for enhver pris. Den evige streben gjør at vi glemmer ting i øyeblikket som egentlig har betydning. De beste tingene i livet er gratis, som natur, mennesker og personlige opplevelser. Man må heller akseptere sin middelmådighet, og fra den aksepten kan man bygge videre på noe fornuftig og mer verdifullt, sier psykologen.

Han forklarer at overflodssamfunnet kan være en av grunnene til at fokuset på det å lykkes er så ekstremt.

– Når magen er mett, blir sjelen tørst, var det en som sa. I vårt samfunn er alle primære og materielle behov møtt. Da starter søken på mening på et høyere nivå. Man starter med personlige livsprosjekter. Mange av disse prosjektene går i helt feil retning mener jeg.

ANGST FOR SELVE LIVET. – Livet ble for tungt. Trondheimsvåren akkompagneres av kraftig vind i Sirkusparken på Lade. Mellom sklier og klatrestativ sitter Line Johnsen, 26 år gammel vernepleiestudent på Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Line har i flere år slitt med angst, og har hatt spiseforstyrrelser siden hun var 15.

Hun måtte avbryte vernepleierstudiene hun startet i 2007 i løpet av andre året, da de psykiske lidelsene ble for store.

– Jeg slet med angst. Ikke angst for spesielle situasjoner eller noe sånt, men angst for selve livet, det å være.

Mens hun fremdeles gikk på skole ble hun kriseinnlagt på St. Olav hospitals avdeling for psykisk helsevern på Østmarka.

IKKE GJØKEREDET. Fra 2011 var Line på Spesialpost 4 på fulltid. Her fikk hun hjelp til å bygge opp livet sitt igjen, en hjelp hun selv mener hun ikke kunne fått noe annet sted.

– Jeg fikk støtte til å jobbe med mine ting, og de er veldig flinke til å hjelpe deg å se ut og fremover. Det er jo der ute jeg skal leve livet.

Line forteller at Østmarka ikke er som mange tror.

– Det er ikke sånn som i filmen Gjøkeredet. Det er ikke fullt av syke og skumle folk. Det er åpent, og man kan gå ut og inn.

Når jeg får angstanfall, tar sykdommen helt over. Men etterhvert lærer man noen triks for å komme seg unna. – Line Johnsen, student

I 2012 begynte Line på vernerpleiestudiene igjen, mens hun fremdeles var innlagt. I dag er hun heltidsstudent, selv om hun går til regelmessige samtaler på Spesialpost 4. Vinden stopper for et øyeblikk, og solen varmer.

Line forteller at det hjelper å jobbe mot en fremtid.

– Jeg vil bli vernepleier for å jobbe med mennesker. Tanken på at jeg ikke skal være pasient resten av livet, men at jeg skal kunne hjelpe andre, gjør ting lettere.

[ image ]
Foto: Amalie Stokkan
ET LIV MED ANGST: For Line Johnsen ble de psykiske problemene i studietiden så vanskelige at hun ble lagt inn på St. Olav hospitals avdeling for psykisk helsevern på Østmarka.

UTFORDRENDE OG GIVENDE. Line må legge opp dagene og livet etter formen, og hun forteller at det hender angsten kommer først når hun kommer hjem.

– Når jeg får angstanfall, tar sykdommen helt over. Men etterhvert lærer man noen triks for å komme seg unna. Det er viktig å ikke la angsten styre livet.

En gang fikk hun angstanfall under eksamen.

– Jeg begynte å hyperventilere og måtte ha hjelp av eksamensvakten til å komme meg ut av rommet. Vakten kunne jo ikke la meg være utenfor alene, og ble sittende der i 45 minutter sammen med meg.

Til slutt klarte hun å gå tilbake og fullføre eksamen.

VILLE TA LIVET SITT. I perioder gikk Line på store doser antidepressiva.

– Jeg følte meg helt flat. Ikke glad, ikke trist. Det var egentlig verre enn å være trist, sier hun med et lite, melankolsk smil.

Hun forteller at hun til sist ikke følte noen ting, og ville ta livet sitt.

– Jeg kjente ikke igjen meg selv, det er jo ikke sånn jeg er. Så jeg sluttet brått på pillene, selv om man egentlig må trappe sakte ned. Da var jeg skikkelig syk i et par dager, før jeg ble meg selv og ville leve igjen.

Hun forteller at det var en lettelse å kjenne at ting fikk betydning.

BESTEVENN OG BLOGG. Line forteller dramatiske historier på en rolig og reflektert måte. Det er knyttet mye stigma og uvitenhet til psykiske lidelser.

Kanskje bør psykiske lidelser, som angst og depresjoner, i større grad sammenlignes mer med fysiske sykdommer, tror Line.

– Alle har en psykisk helse, og på samme måte som at vi kan brekke en fot, så kan psyken vår få en brist en eller annen gang i livet. Det burde ikke vært så vanskelig å snakke om, som det dessverre er i dag.

Det som har hjulpet Line mest er å snakke om sykdommene sine, både med profesjonelle på Spesialpost 4, og med venner og familie. Hun mener åpenhet er essensielt.

– Man må ikke være redd for å være åpen og snakke om psykiske problemer. De som sliter må søke hjelp, for det er ikke farlig, men hjelper veldig mye å lufte bekymringene og problemene sine. Vi trenger alle hverandre. Jeg vet ikke om jeg hadde klart det uten mine nærmeste venner og familie, sier hun.

Selv blogger Line. Hun startet da hun ble innlagt, og har blogget om det hun beskriver som kampen tilbake til livet.

– Det at noen hører på deg, og forteller at de kjenner seg igjen har hjulpet meg. Jeg håper også at bloggen kan hjelpe andre.

Alle har en psykisk helse, og på samme måte som at vi kan brekke en fot, så kan psyken vår få en brist en eller annen gang i livet. – Line Johnsen, student

RIKTIG, MEN LANG VEI. Line vet at hun har langt igjen før hun er helt frisk, men mener hun er på rett vei.

– Jeg vet at jeg fortsatt trenger hjelp, men jeg tar tilbake mer og mer kontroll fra angsten og spiseforstyrrelsene.

Hun håper å kunne fullføre andreåret på vernepleierstudiene, og begynne på det tredje.

– Jeg ønsker meg et liv der det er jeg, og ikke sykdommen, som har kontrollen. Jeg vil utnytte og ta imot all den hjelpen Spesialpost 4 på Østmarka kan gi meg, for å holde sykdommen i sjakk og kunne fullføre vernepleierstudiene.

[ image ]
Foto: Silje Krager
ALLE KAN IKKE BLI ASTRONAUT: Førsteamanuensis Roger Hagen ved psykologisk institutt ved NTNU mener streben etter vellykkethet kan være en av årsakene til at så mange studenter sliter psykisk.

– TAS IKKE SERIØST. «Lars» ser til tross for problemene positivt på fremtiden. Psykologen hans har hjulpet ham med taktikker for å takle angstanfall og enkle tips i hverdagen.

De siste månedene har han også begynt på medisiner, i samråd med lege og psykolog.

– Psykologisk hjelp har hjulpet meg å takle symptomene mine, men jeg føler medisinene tar tak i det fundamentale problemet, som er en kjemisk ubalanse i hjernen. Jeg føler at jeg i større grad er blitt meg selv igjen, mer stabil i stedet for de store nedturene.

Han endrer plutselig litt utrykk. Forlater den reflekterende, ettertenksomme tonen, og blir mer alvorlig.

– Jeg må bare få understreket at psykiske lidelser er et alvorlig problem, som ikke tas seriøst av myndighetene. Altfor lite penger investeres i psykisk helse med tanke på hvor mange som sliter, sier «Lars» og holder øyekontakten lengre enn vanlig.

Psykiske lidelser er et alvorlig problem, som ikke tas seriøst av myndighetene. Altfor lite penger investeres i psykisk helse – «Lars», student

UT AV HODET OG INN I LIVET. – Hva trenger vi mennesker for å trives?

Roger Hagen smiler, og klør seg litt i hodet.

– Du spør vanskelig. På det ytre planet tror jeg alle mennesker trenger en stamme, vi trenger å bety noe for andre. På det indre planet må vi gruble mindre og gjøre mer. Vi må ut av hodene våre og inn i andres liv.

Les mer om psykisk helse:

«Generasjon perfekt» møter veggen

Må vente opptil tolv uker på psykologbehandling

Venter i månedsvis på psykolog

NKH nektes psykologtilbud