Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Ute etter bråk image

Ute etter bråk

REPORTASJE: I Trondheims undergrunn finnes en aktiv støyscene. Med Ipad, syngeskål og støvsuger spiller duoen Tarfield inn musikk i en gammel nazibunker.

I en forlatt irrgang av korridorer og rom, bygget av tyskerne under krigen, sniker Arnfinn Killingtveit og Martin Palmer seg inn, bærende på hver sin sekk. De stopper i rommet lengst inne i fjellet, hvor taket er høyt og buet.

Palmer og Killingtveit pakker ut av sekkene: et par laptoper, en Ipad, batteridrevne høytalere, en tibetansk syngeskål, en håndholdt støvsuger. Lyset i bunkeren kommer fra noen få lommelykter. Tre lydopptakere plasseres i forskjellige ender av korridorene. Hele anlegget skal utnyttes når duoen Tarfield spiller inn en ny ep. De er her for å lage bråk.

Se video og flere bilder fra innspillingen og hør radioprogrammet pink/noise sin støymusikksending lenger ned i saken!

ET RAS AV LYDER. Støymusikk er musikk formet av lyder som faller utenfor det man tradisjonelt oppfatter som musikalsk, lyder mange vil anse som bråk. Begrepet dekker en lang rekke stilarter som spenner seg fra såkalt «harsh noise», karakterisert av rå, hard og brutal lyd uten melodi, tonalitet eller rytme, til mykere musikk, i lydlandskapet til ambient og drone.

– For meg har det hele tiden bare handlet om lyden. Jeg husker det første støyinstrumentet jeg lagde, en feedback-hjelm. Det var fasinerende å finne noe som fenget ved det relativt ustrukturerte og kaotiske, forklarer Killingtveit.

Han forteller om en oransje skihjelm.

– Jeg begynte å teipe fast hodetelefoner og mikrofoner på den. Mikrofonene koblet jeg til inngangen på en mikser, og hodetelefonene, som var plassert oppå mikkene, koblet jeg til utgangen så jeg fikk akustisk feedback. Og siden det var så mange mikrofoner og høytalere, påvirket de hverandre. Bare du skrudde bitte litt på equalizeren, kom det et ras av lyder, som hørtes ut som alt fra en ekkel lys feedback til en slags døende modemlyd til mørk bassbulder.

– Det å bare delje løs på hundre fuzzpedaler og en gitar, det er jo ikke noe konseptuelt med det! Du må bare ha lyden, og dyrke den rene lyden. Arnfinn Killingtveit, støymusiker

[ image ]
Foto: Marin Håskjold
STARTET PÅ GUTTEROMMET: Så fant Arnfinn Killingtveit og Martin Palmer ut at det finnes mange likesinnede i Trondheim.

STORT STØYMILJØ. Killingtveit satt bare på rommet og fiklet, alene. Så fikk han kontakt med andre i støymiljøet. Trondheim er nemlig hjemmet til en svært aktiv undergrunnsscene med støymusikere, som holder konserter minst to–tre ganger i måneden. Og den har holdt det gående her lenge. I en rekke intervjuer rundt årtusenskiftet trakk Sonic Youth-gitarist Thurston Moore frem Trondheim som «der det skjedde» musikkmessig i verden, og siktet til støyscenen.

– Det skjer ganske mye i Trondheim, og det har det gjort i mange år. Det er mye takket være Klubb kanin som startet opp på slutten av 90-tallet. Det har holdt på i 17 år nå, og vært et konsept som har satt et ansikt på støybevegelsen, sier Palmer.

Klubb kanin er en konsertserie for ukonvensjonelle sceneutrykk, for det meste støy og andre typer improvisasjonsmusikk. Konsertene arrangeres for tiden på Supa rundt én gang i måneden, men er ikke knyttet til et spesielt lokale.

Fra begynnelsen av ble Klubb kanin kalt en eksperimentell kabaret. Killingtveit og Palmer innrømmer at det ikke har blitt så mye kabaret de siste årene.

– Det er en veldig inkluderende scene. Om du vil spille på Klubb kanin er du ikke nødt til å sende inn en demo eller bli kjent med noen. Det holder å si at du har et prosjekt og at du har lyst til å prøve det ut på en scene. Så er du velkommen til det. Det er en scene preget av nysgjerrighet og utforskning av grensene til lyd og sceneformater.

Oppmøtet varierer fra fem–seks til førti publikumere. Til å være en liten by, er det uvanlig god grobunn for at et slikt miljø skulle vokse opp nettopp i Trondheim. I tillegg til Klubb kanin finnes konsertserien PØKK, musikkonservatoriet, musikkteknologi-studiet, kunstakademiet, Trondheim elektroniske kunstsenter og en gammel punk-kultur. Hvert år arrangeres mikrofestivalen Støy på landet.

STORT STØYMILJØ. Killingtveit satt bare på rommet og fiklet, alene. Så fikk han kontakt med andre i støymiljøet. Trondheim er nemlig hjemmet til en svært aktiv undergrunnsscene med støymusikere, som holder konserter minst to–tre ganger i måneden. Og den har holdt det gående her lenge. I en rekke intervjuer rundt årtusenskiftet trakk Sonic Youth-gitarist Thurston Moore frem Trondheim som «der det skjedde» musikkmessig i verden, og siktet til støyscenen.

– Det skjer ganske mye i Trondheim, og det har det gjort i mange år. Det er mye takket være Klubb kanin som startet opp på slutten av 90-tallet. Det har holdt på i 17 år nå, og vært et konsept som har satt et ansikt på støybevegelsen, sier Palmer.

Klubb kanin er en konsertserie for ukonvensjonelle sceneutrykk, for det meste støy og andre typer improvisasjonsmusikk. Konsertene arrangeres for tiden på Supa rundt én gang i måneden, men er ikke knyttet til et spesielt lokale.

Fra begynnelsen av ble Klubb kanin kalt en eksperimentell kabaret. Killingtveit og Palmer innrømmer at det ikke har blitt så mye kabaret de siste årene.

– Det er en veldig inkluderende scene. Om du vil spille på Klubb kanin er du ikke nødt til å sende inn en demo eller bli kjent med noen. Det holder å si at du har et prosjekt og at du har lyst til å prøve det ut på en scene. Så er du velkommen til det. Det er en scene preget av nysgjerrighet og utforskning av grensene til lyd og sceneformater.

Oppmøtet varierer fra fem–seks til førti publikumere. Til å være en liten by, er det uvanlig god grobunn for at et slikt miljø skulle vokse opp nettopp i Trondheim. I tillegg til Klubb kanin finnes konsertserien PØKK, musikkonservatoriet, musikkteknologi-studiet, kunstakademiet, Trondheim elektroniske kunstsenter og en gammel punk-kultur. Hvert år arrangeres mikrofestivalen Støy på landet.

(VIDEO: Fredrik Dahle Vedholm)

BORD BORTOVER GULVET. Opptakerne skrus på. Killingtveit og Palmer står i hver sin ende av bunkeren. Palmer setter igang synthen. Killingtveit rasler med et eller annet borte i mørket. Musikken deres er ikkeren støy. Det er mer ambient. Det er atomosfærisk og langstrakt, og svært varierende. Til tider minner det hele om en skrekkfilm. I andre øyeblikk virker det meditativt. Bunkeren har en unik klang. Lydene blir hengende mellom veggene i evigheter.

Støymusikk har lange røtter.

– Begrepet støymusikk favner veldig bredt. Da samtidskomponisten John Cage begynte å bruke ordet støy på 40-tallet, så henviste han ikke nødvendigvis til bråk, men det han kalte «extramusical sound sources». Han snakker om regn som støykilde, han snakker om skraping av bord bortover gulvet, om bevisst bruk av ukonvensjonelle musikalske lydkilder.

Killingtveit synes ikke støymusikk er konseptuelt.

– Det å bare delje løs på hundre fuzzpedaler og en gitar, det er jo ikke noe konseptuelt med det! Du må bare ha lyden, og dyrke den rene lyden, sier han.

Palmer mener at vestlige støymusikere har vært veldig opptatt av å konseptualisere seg selv, og knytte seg til de store musikalske tenkerne på 40- og 50-tallet.

– Så kom jo 70-tallet med voldsomme kunstnere, og frijazzen skrur opp giret enda et par hakk. Og du får det som blir industriell musikk og band som Throbbing Gristle. Der dukker det opp et lydutrykk som støper det som blir omtalt som støymusikk i dag. Japan var veldig raskt utpå banen med denne typen støy. Og der ble det mer en antibevegelse. En dyrking av høy lyd.

Artikkelen fortsetter under bildeserien.

GNIKKING OG STORM. Det er ikke kun japanere som har hatt den tilnærmingen til støy. Det er få som begynner med å høre på komponister som John Cage og Erik Satie, og deretter bestemmer seg for å lage «harsh noise». De fleste starter med å fikle hjemme. Før var det eksperimentering med kassettbånd som gjaldt, nå er det kanskje lodding på leketøy, eller utradisjonell bruk av gitarpedaler. Så finner de fram til støyscenen, og oppdager at det er andre folk som driver med det samme.

I harmoni med musikken, skaper lommelyktene et smått psykedelisk skyggespill på veggene. Lyset henger igjen i den selvlysende fosformalingen på gangen, når Palmer beveger seg videre mot en stor plasttønne, som gir fra seg et dypt drønn når han slår på den.

[ image ]
Foto: Marin Håskjold
IMPROVISERT INNSPILLING: En ballong som lå igjen fra 8.mars-festen på Supa får nytt liv som instrument når Tarfield lager støymusikk.

Innspillingen her i bunkeren blir den sjette i en serie med feltopptak. Den første installasjonen i serien spilte duoen inn under orkanen Dagmar. Killingtveit fikk ideen om å sette seg ute i den gigantiske megafonen Talerøret, som ligger ut mot fjorden på Ladehammeren. Tidligere hadde de kun gjort inn-spillinger med et innendørs oppsett fullt av synther, pc-er og annen teknologi. I felten blir teknologien strippet ned til det de kan bære med seg, og ting som drives på batteri.

– Vi fikk en veldig fin gnikkelyd inni Talerøret. Gnikking og storm, mimrer Palmer.

Killingtveit og Palmer har brukt mye tid på å gjøre innspillinger på steder som bringer inn tilfeldige lyd-aspekter de ikke har kontroll over, enten de spiller ute, i en tunnel eller på en byggeplass.

– Selv om det ikke har vært noen bevisst konsept-ualisering av prosjektet, så opererer vi mye mer innen det Cage snakket om, med støy som ikkemusikalske lydkilder heller enn brutalt bråk.

«HAPPY NOISE». I enden av den lange korridoren hører jeg Killingtveit stemme i med strupesang, som fort glir over i en slags vanvittig skriking. Martin strekker seg opp og vipper på et rustent rør som har løsnet fra taket. Det skaper en nifs metallisk knirking.

Et miljø av folk som driver med «harsh noise» og høykonseptuell impromusikk. Det er lett å forestille seg at det enten må være snakk om personer som er litt skumle, eller svært pretensiøse.

– Støy har hatt en tendens til å ha et visuelt og lydmessig agressivt uttrykk. I hvert fall på 90-tallet. Det var mye kopimaskinkunst og seriemordere. Alt skulle være voldsomt. Ekstreme menneskelige handlinger og ekstreme menneskelige følelser. Alt som er antisosialt var av interesse.

I Trondheim startet det en slags motreaksjon til dette. Klubb kanin-grunnlegger Tore Bøe begynte tidlig å omtale det de drev med som «happy noise», forteller Palmer.

– Den happy noise-stemningen tror jeg har overlevd her i Norge. Men du finner nå alt, da. Og vi skal ikke tvinge folk til å være så koselige. Vi er fortsatt åpne for asosiale ekstremister.

Hør mer: Martin Palmer gjester pink/noise med en innføring i støymusikk

Hør hele Tarfields bunker-ep: