Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Den tilfeldige rockestjernen image

Den tilfeldige rockestjernen

Den tilfeldige rockestjernen er en dokumentarfilm regissert av Igor Devold som tar for seg rockebandet Kaizers Orchestra sin vei til suksess, sett gjennom øynene på den kristne trebarnsfaren Helge Risa.

Temaet for filmen er forsåvidt velkjent, og har blitt utforsket i mange andre filmer. Det spesielle med denne filmen er at Risa aldri hadde drømt om å bli rockestjerne: han likte ikke engang rock! Fordi Risa er en ganske fåmælt person, fortelles historien om ham og Kaizers Orchestra (KO) minst like mye av andre som av ham selv, spesielt vokalist Janove Ottesen og gitarist Geir Zahl. Filmen er dessuten folkefinansiert, et relativt nytt konsept i Norge.

Omen

Dette er slik det må være, får man inntrykk av, og som en understrekelse av dette er Risa store deler av filmen i rollen som Omen, karakteren som for ikke-fans kanskje er best kjent som «mannen med gassmasken».

Dette er et fint fortellermessig grep som brukes til å illustrere hvor absurd det har vært for mannen fra Flesland, som vokste opp stort sett uten venner, å bli rockestjerne.

Selv om han er fåmælt og sky, sitter man igjen med et inntrykk av at man har fått et nærgående portrett av mannen når man forlater kinosalen. En av de mest interessante scenene er når Risa snakker om at han i begynnelsen av bandets karriere vurderte å forlate det på grunn av tekstene, og han med en god porsjon selvironi utbryter at han tror at de andre kommer til helvete — selv om han ikke håper det!

Tro det eller ei, men mange av Kaizers tekster med referanser til Gud, helvete og/eller djevelen ser ut til å ha blitt inspirert av Risas kristne tro.

Karakterstudie

På tross av at filmen har meget høye produksjonsverdier, inkludert god lyssetting og lyd, har jeg vanskelig for å se for meg at den kommer til å appellere til særlig mange som ikke er hvertfall litt interessert i KO fra før. På den annen side, det er kanskje heller ikke meningen.

På Kosmoramas premiere snakket regissør Igor Devold om at filmen er blitt en fin karakterstudie, fordi Helge Risa var og er en ekstremt usannsynlig rockestjerne. Det har han forsåvidt rett i, men filmen er såpass sentrert rundt KO og deres univers at den står seg dårlig som selvstendig dokumentarfilm.

Uutnyttet potensiale

Filmen inneholder små gløtt av familielivet til Risa, blant annet en scene der han leker med barna sine i skogen. Han påpeker også at han har hatt en god kone som har vært flink til å passe barna mens han har vært vekke. Dessverre er dette et uutnyttet potensiale i filmen: i stedet for å høre dette fra Risa, hva med å høre hvordan kona har opplevd situasjonen, og hva med ungene? Når én manns liv blir snudd på hodet påvirker det flere enn ham selv, i dette tilfellet først og fremst familien. Derfor er det synd at deres perspektiv forblir en fotnote.

Derimot tar filmskaperne seg tid til å intervjue tre fans og gjennomgår deres forhold til KO og Risa, noe som i det minste bringer inn andre perspektiver fra utenfor medlemmene av KO. Alt i alt er dette en god film som er laget av (ved hjelp av folkefinansiering) og for KO-fans. Likevel, hvis du ser filmen med et åpent sinn og kanskje er nysgjerrig på KO (og hvordan en kristen lærerstudent ble rockestjerne) vil du ikke nødvendigvis bli skuffet.