Den utålmodige idealisten

ISFiTs president Kristine Bjartnes tror idealisme bør handle om resultater og ikke bare pene ord.

Publisert Sist oppdatert

Klokka er halv fem på en fredag ettermiddag og regnet høljer utenfor. Men inne på Edgar er det varmt og lunt. Der sitter ISFiTs nye president, Kristine Bjartnes og forteller om sin tid med ISFiT. Det har vært et langvarig kjærlighetsforhold; dette er tredje gangen hun er med.

Fakta

KRISTINE BJARTNES:

Alder: 22 år

Yrke: Studerer statsvitenskap på NTNU

Aktuell med: President for ISFiT 2017

Din beste kulturopplevelse?

Det må være da skolerevyen vår fikk spille på Nationaltheatret i Oslo. Jeg var med selv som frivillig. Det var like flott å være backstage og være rekvisitør som å bare sitte og se på forestillingen.

Største guilty pleassure?

Tror jeg har mange guilty pleasures, men jeg er egentlig ikke redd for å snakke om dem. Jeg ser på masse tv-serier og typiske chick flicks, med Hilary Duff og Lindsay Lohan.

Verdens største problem, og hvordan fikse det?

Mennesker som ikke lytter, som ikke lar andres synspunkt og perspektiv slippe fram. Mange trenger å lytte til andre istedet for å bare vise hva de selv kan.

Har du et råd til Trondheims studenter?

Prøv å skrive bare for å skrive, ikke fordi du har en semesteroppgave eller jobbsøknad. Bare skriv ned tankene. Sånn tar jeg en pause fra alt, og får samlet tankene mine.

– ISFiT er en utrolig fin organisasjon, vi jobber for å skape en bedre framtid for unge mennesker over hele verden. Jeg klarer ikke bare sitte og lese om verdens problemer, da blir jeg gæren. Det er ikke nok for meg å bare tenke på egne studier og karakterer. Jeg vil ut og gjøre noe. Det har blitt en del av hverdagen min, kanskje er ISFiT litt som et hjem for meg.

Bjartnes er ikke typen til å ligge på latsiden. Iveren og lidenskapen hun har for frivilligheten er smittsom. Siden hun begynte som konfirmantleder i en alder av 15 har hun innehatt mangt et verv.

– Jeg begynte frivilligheten min som konfirmantleder i Nordstrand kirke, det har jeg vært mange år etterpå. Så var jeg rekvisittsjef på skolerevyen, hvor jeg hadde lederansvar for rundt førti stykker. Jeg satt også i representantskapet til Nordstrand AUF, og så har jeg vært i Studentmediene. Jeg pratet i et program på Radio Revolt som het Trondheimsmagasinet. Og jeg har vært med i ISFiT to ganger tidligere.

Bjartnes kjeder seg hvis hun bare sitter hjemme. Gjennom frivillig arbeid møter man nye mennesker, man lærer ting man ikke kan lære ved å bare lese en bok. Det åpner nye muligheter og gir nye perspektiver.

Idealisme kan bli kjedelig

Kristine sier det er klart hun regner seg selv som idealist, og ISFiT som en idealistisk organisasjon. Men hva legger hun i idealismen?

– Det betyr at man tror på at det er mulig å skape en bedre verden og en bedre hverdag for mange mennesker. Man har tro på menneskets godhet og at folk kan utføre alt de måtte ønske hvis man har viljen. Samtidig sier hun at hun noen ganger blir litt lei idealisme.

– Man kan ha mange gode tanker og hensikter, uten noensinne oppnår et resultat. Da blir idealisme kjedelig. Jeg er for utålmodig til å bare tale i store ord om alt som bør gjøres. Jeg må gjøre noe.

Lærer noe nytt hver gang man går ut døra

Kristine elsker også å reise og oppleve nye ting, hun studerte et år på New York University i USA og da hun var yngre bodde familien en stund i Chile. Noen år senere ville hun komme tilbake og utforske Sør-Amerika på egenhånd. I tre måneder reiste hun rundt og endte opp med å forelske seg i kontinentet.

– Jeg tror nok det endrer deg å reise. Men det føltes litt rart, å komme der med bankkortet fullt av penger. Reise med dyr Bergans-sekk fra hostel til hostel. Jeg tror ikke man forstår noe mer av verden av det. Jeg kjente veldig på det at jeg kommer fra Norge, og hvor heldig det gjør meg. Men hver gang du reiser, hver gang du bare går ut ytterdøra så lærer du noe.

Den beste måten å lære noe om verden er å bli kjent med folk, det gir en annen innsikt. Der ligger mye av verdien med ISFiT mener hun. Bjartnes oppfordrer Trondheims studenter til å bli kjent med folk under festivalen og så besøke dem etterpå. Hun forteller om sin egen erfaring som ISFiT-ambassadør.

– Jeg var i Guatemala og bodde hjemme hos en ISFiT-deltager og familien. Jeg opplevde hverdagen deres. Du får et mye bedre innblikk i hvordan livet deres er enn hvis man skulle bodd på hostel i backpackerheaven Antigua.

Store forventinger

Hun gleder seg til å begynne med arbeidet mot ISFiT 2017, men vil ikke si så mye om hvordan festivalen kommer til å bli utover temaet diskriminering.

– Akkurat nå er det bare meg. Hva som kommer til å skje før jeg får satt sammen et styre, vet jeg ikke. De fleste beslutningene skal vi ta sammen så det blir rart for meg å si hvordan ISFiT 2017 blir.

Hun har likevel høye forhåpninger om at alle som deltar på festivalen skal få så mye som mulig ut av opplevelsen.

– Jeg håper alle de frivillige vil kunne føle på hvor viktige de faktisk er for organisasjonen. Jeg vil at alle 400 skal føle at de vokser og lærer. Jeg håper deltakerne får verdensbildet sitt utfordret. Det er det ISFiT handler om.

Powered by Labrador CMS