Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Vivat vostra civitas image

Vivat vostra civitas

DEBATT: Problemet er ikke at studentene ikke bryr seg om fusjonen, problemet er at studentene inkluderes ikke i det akademiske fellesskapet.

Tjora etterlyser i Dusken studentstemmene rundt fusjonen. For det første kan jeg betrygge ham om at de finnes, både de som er for og de som er mot. Jeg har selv vært flere år i studentpolitikken, så jeg har mange bekjente i miljøet, og følgelig har min Facebook i dag hatt mange reaksjoner på det han sier i innlegget. Dessverre må jeg si at de aller fleste har hengt seg opp i at Tjora spør åpent om studentpolitikere er ukritiske broilere (noe jeg vil si tilhører unntakene), og føler seg åpenbart krenket. Det er få som plukker opp diskusjonen om kommersialiserte universiteter eller dannelsesidealer, som utgjør hovedtemaet i kronikken til Tjora.

Jeg skal ikke spekulere i hvorfor de velger å ta mannen, fremfor saken, men jeg er sikker på at våre representanter i styret faktisk står inne for sin avgjørelse. Dette betyr ikke at alle studenter er enig i avgjørelsen om en storfusjon, min opplevelse er tvert imot at de fleste jeg snakker med er negative og ikke forstår hva fusjonen skal oppnå.

Det akademiske fellesskapet vi sitter igjen med, tilhører ikke også studentene.

Selv er jeg en uttalt motstander av storfusjon, som jeg mener er et risikabelt sjansespill uten faglig forankring, hvor det har vært viktigere å konformere med politiske målsetninger sentralt. Selv er jeg ikke i tvil om at vi også i Norge nærmer oss situasjonen vi ser i resten av Europa, med kommersialiserte universiteter bygd på en allerede foreldet næringslivsideologi. Så ja, det finnes kritiske studenter som ikke liker utviklingen. Derimot er jeg svært usikker på hvorvidt de ansatte forsøkte å gjøre felles sak med studentene før saken kom opp i styret, og det er da vi virkelig kommer inn i kjernen av problemet som Tjora tar opp.

Styrerepresentant Elise Landsem påpeker i dag på Facebook, i sammenheng med Tjoras kronikk, at ingen ansatte i forkant av fusjonssaken tok kontakt med studentene i styret. Dette overrasker meg ikke etter lang fartstid som tillitsvalgt for studentene. Jeg har levd tett på universitetet de siste årene, også det indre maskineriet som mange studenter kanskje aldri tenker over. Som tillitsvalgt har jeg ofte blitt lyttet til, endog fått gjennomslag for mine synspunkter.

For det meste opplever jeg at man har vent seg til tanken om at studentene er et produkt som skal inn med blanke ark og ut med et vitnemål.

Likevel sitter jeg igjen med inntrykket av at vi studenter oppfattes som utenforstående, vi er «de andre» i det akademiske fellesskapet. Å nøste opp i hvordan det ble slik, skal jeg ikke forsøke meg på, men det bør ikke være en nyhet. Det har vært min erfaring fra jeg startet ved NTNU, og det er kun unntaksvis jeg har møtt fagmiljøer som jeg vil si inkluderer studentene som en naturlig del av det akademiske fellesskapet.

Særlig mener jeg bachelorstudentene er utsatt for denne formen for ekskludering. Lyspunktene jeg kjenner til er engasjerte fagpersoner som behandler studentene sine som akademiske medsammensvorne; tiltaksplaner og fyndord hjelper lite. For det meste opplever jeg at man har vent seg til tanken om at studentene er et produkt som skal inn med blanke ark og ut med et vitnemål.

Kriteriene for suksess kommer dalende ned fra KD, mens rapportene som leveres oppover blir stadig mer finpusset, stadig mer intetsigende jo høyere opp de blir fraktet. Det er et system jeg mener ikke er bygd for verken fagene eller menneskene som utgjør universitetet.

Styrerepresentant Elise Landsem påpeker i dag på Facebook, i sammenheng med Tjoras kronikk, at ingen ansatte i forkant av fusjonssaken tok kontakt med studentene i styret.

Resultatet er at få studenter føler tilhørighet og eierskap til Universitetet med stor U. De få miljøene hvor jeg fortsatt har funnet et slikt fellesskap, blir forholdsvis jevnlig truet med nedleggelse eller nedskjæringer, altså er de opptatt med å kjempe for livets rett. Det akademiske fellesskapet vi sitter igjen med, tilhører ikke også studentene.

Kanskje vil studentene en dag gjøre opprør for å få den tilhørigheten tilbake, slik vi har sett på kontinentet, men jeg tror dette ligger noen år frem i tid her på berget. Om de ansatte ønsker å få studentene engasjert i fremtiden til det akademiske fellesskapet, er første steg å gi studentene en naturlig plass i dette fellesskapet. Inntil det blir normalen, vrir jeg litt på den gamle studentersangen, og sier til Tjora og de ansatte: Vivat vostra civitas.