Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Lystig lag i Sangerhallen image

Lystig lag i Sangerhallen

Snaustrinda Spelemannslag supplerte UKEpublikummet med folkemusikk og god stemning.

For de fleste som har stukket nesen innenfor dørene på Samfundet er det et kjent faktum at det runde, røde bygget har et eget spelemannslag. Det er vel en selvfølge. Det tradisjonsrike ensemblet består av omkring tredve-førti folkemusikkelskere, med flere av og-på-medlemmer som slenger seg med når behovet eller lysten melder seg. I kveld på Sangerhallen stiller de mannssterke, på kanten av hva det den lille scenen tillater, klare for å gi en liten del av UKA-publikummet litt av den variasjonen festivalen er kjent for.

Får kjørt seg under UKA

Tidligere under UKA har Snaustrinda vært både her og der for å eksponere folk for den livlige folkemusikken og deres smittsomme humør. Noen så dem kanskje under promenadekonserten i starten av festivalen, og om man ikke fikk dem med seg nå, får man kanskje det når de spiller på Strossa mot slutten av UKA. Det er likevel synd å gå glipp av dem uansett hvor ofte de spiller, for å overvære denne konstellasjonen er en sann glede som ikke krever mye fra lytteren.

Spelemannslaget består av alt fra hardingfele og trekkspill til kontrabass og klarinett; dersom det burde være i et spelemannslag, så har Snaustrinda det. Repertoaret for kvelden trenger ingen introduksjon. Ensemblet kommer spillende inn dørene på Sangerhallen, allerede med et smil om munnen. I løpet av tre kvarters tid gnikker, blåser, slår og plukker det lystige laget seg gjennom en rekke slåtter, marsjer og polser. Om man er allergisk mot skeive taktarter, er man definitivt i feil rom.

Humør på topp

Publikum får servert det som introduseres som en «svensk slått fra Balkan», bruremarsj og kanskje best av alt: profaniteter i form av schottisen «Johan på Loftet». Et par korte verk av felespilleren Sturla Eide presses inn i løpet av det tettpakkede programmet. Innimellom gir enkeltmedlemmer oss litt kontekst (eller et forsøk på det) ved hjelp av små anekdoter, helst om små «drittplasser» i avsideliggende daler man ikke ønsker å bo i.

Det både huies og ropes fra ett eller annet sted på scenen, andre ganger synges og trampes det så man lurer på om det spinkle podiet de står på tåler julingen. Fellesnevneren for hele pakka er godt humør. Godt humør, matchende t-skjorter og gammeldagse, folkelige klesplagg. Et par av musikerne ofrer seg fullstendig ved å iføre seg ullgenser eller strikka-ladder, som ser diabolsk varmt ut.

Slått slo an

Det oppmøtte publikummet later til å kose seg som bare det der de kommer med økende tilrop og jubel. Kvelden avsluttes med polkaen «Jerv i Sekken», en publikumsfavoritt blant konsertgjengerne, før ensemblet spiller seg ut i motsatt retning av den de kom fra. Snaustrinda vil nok aldri få behov for å fornye seg, for jeg tviler på at verken de selv eller publikum vil ha det på noen annen måte uansett. Det er nesten unødvendig å måtte si det, men det hele var mildt sagt en koselig affære.