Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Mellom Beckett og SoMe image

Mellom Beckett og SoMe

Litterært Kollektiv arrangerte torsdag kveld første forestilling i konseptserien Blaff på Isak Kulturhus.

Litterært Kollektiv (LK) er en gruppe unge mennesker med base i Trondheim, som har et sterkt engasjement for litteratur og kunst til felles. I stedet for å stå og se på de voksnes tradisjonelle festivaler og bokbad, utforsker denne gjengen andre typer litteraturarrangementer. Torsdag kveld inviterte LK til Blaff: Teater, den første av en serie forestillinger som inngår i konseptet Blaff. Selv sier de om eksperimentet: «Tanken er enkel: I løpet av 24 timer skal de involverte produsere teater, musikk, kunst eller annet.» Med utgangspunkt i litteraturen og med en tidsbegrensning på et døgn skal aktørene altså lage et «blaff» av kunst. I første utgave har de involverte tatt utgangspunkt i kunstner og forfatter Kim Hiorthøys bok Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig.

Det er imidlertid noe med kunstformen teater, og særlig moderne, abstrakt teater, som får det til å sitre i skepsiscellene i min hjerne. Hva blir nå dette, sitter man og tenker, enda en forestilling med rop og skrik, uforståelige geberder og lyssetting som best hadde passet en MDMA-fest? I tilfelle Blaff er svaret på det spørsmålet: Både ja og nei.

I en mørk kjeller under Isak står stoler utover gulvet, og tre små opphøyninger foran i salen utgjør scenen. Kulissene består av et stort hvitt laken og to lerreter hvorpå en projektor viser bilder og film. Skuespillerne Christine Sæterli og Cathrine Hoem innleder med enkel dialog teaterstykket, som handler om to unge menneskers liv. Den ene prøver å finne mening i tilværelsen ved å være så flink som mulig, den andre går stikk motsatt vei, og vil bare ta livet med ro. I kraft av gode replikker og godt spill viser det seg at ingen av karakterene riktig lykkes med det de foretar seg. Det de gjør er ikke nok. Begge er i overkant opptatt av å forevige det de gjør på sosiale medier, og bilder og film vises på lerretet på scenen, slik at publikum får et nært blikk på deres desperate kamp for å framstå bra. En kjent tematikk, men i dette tilfellet utforskes det på en interessant måte.

Utover i handlingens gang utvikler formspråket seg i en mer eksperimentell retning, og vi får høre de forventede rop og skrik. Likevel oppleves ikke dette som meningsløst, på grunn av oppbygningen fra tradisjonelt drama til en mer åpen form, og i tillegg bidrar repetisjon av enkelte replikker til en følelse av sammenheng. Når det er sagt er ikke dette en forestilling med et konkret budskap, for her finnes det rom for fortolkning, eller det motsatte: man kan la det som skjer på scenen være det det er uten å tolke det. Nettopp det er oppsetningens styrke, den har både konkret, forståelig handling, og abstrakte elementer som bidrar til undring, uten å gi platte svar.

Christine Sæterli og Cathrine Hoem gjør en veldig god jobb, slik at stykket uttrykker en blanding av alvor, frustrasjon og humor, og det er ganske godt gjort i seg selv. Med dagsaktuell prestasjon- og SoMe-tematikk forbindes den Beckettske teatertradisjon med dagens virkelighet. Litterært Kollektiv har funnet en snedig måte å utfordre grensene mellom ulike kunstarter, og det er bare å merke seg framtidige arrangementer i serien Blaff.