Rangeringslister skal ikke være styringsverktøy

President Ole Kristian Bratset i ANSA er skeptisk til norske myndigheters bruk av internasjonale rangeringslister for tildeling av tilleggsstipend.

Publisert Sist oppdatert

Norge har en rekke enkeltmiljøer i verdensklasse, men ingen universiteter som ypper seg med den globale eliten. Dette er ikke min påstand som ANSA-student, men konklusjonen til Produktivitetskommisjonen. Samtidig er det, heldigvis, uttalt politikk at flest mulig norske studenter skal studere ved verdensledende institusjoner.

Internasjonale rangeringslister spiller en stor rolle i norsk utdanningspolitikk. De fleste norske studenter har ikke foreldre kan hoste opp 150-200.000 kroner i året i tre til fem år i studieavgift. Et universitetets plassering på henholdsvis Times Higher Education World University Ranking (THE) og Academic Ranking of World Universities (ARWU) avgjør i dag om staten er villig til å gi deg litt ekstra, dog ikke nødvendigvis tilstrekkelig, støtte slik at du har råd til å studere der.

Tilleggstipendlisten, basert på summen av THE og ARWU, går i dag fra nr. 1, Standford University i USA, til nr. 127, Queen Mary University of London i Storbritannia. Universitetet i Oslo er for øvrig det eneste norske universitetet på listen, på 88. plass. Hva det sier om Kunnskapsdepartementets syn på kvaliteteten ved Universitetet i Bergen, NTNU og resten av UH-sektoren i Norge skal jeg la ligge her. Det interessante her er nemlig ikke norske universiteters plassering, men rangeringslistenes egnethet som politiske styringsverktøy.

Alle vi som var til stede på NOKUT-frokosten fredag 9. september fikk høre hvor verdiløse disse listene er til å si noe som helst om studiekvalitet. Vil man ha det inn med teskje anbefales NIFU-rapporten Nordiske universiteter og internasjonale universitetsrangeringer fra 2014. Eller man kan lese hva de ansvarlige for rangeringene selv sier. Phil Baty, redaktør for THE, skrev i 2012 at:

«Those of us who rank must also be outspoken about the abuses, not just the uses, of our output. There is no doubt that global rankings can be misused […]. Global university ranking tables are inherently crude, as they reduce universities to a single composite score. […] One of the great strengths of global higher education is its extraordinarily rich diversity, which can never be captured by the THE World University Rankings, which deliberately seek only to compare those research-intensive institutions competing in a global marketplace. [...] Rankings can of course have a very useful role in allowing institutions […] to benchmark their performance, to help them plan their strategic direction. But [rankings] should inform decisions – never drive decisions.»

Ved å bruke rangeringslistene til å bestemme hvilke institusjoner som kommer og ikke kommer på tilleggsstipendlisten gjør vi akkurat det Baty advarer mot; istedenfor å la listene hjelpe oss med å ta informerte beslutninger styrer de dem.

Powered by Labrador CMS