Kråkesølv – Pangea

Gutta når nye høyder med ny produsent.

Publisert Sist oppdatert

Det Bodø-baserte bandet har siden 2009 varmet det norske folk med ærlige og melankolske tekster, fremført med uomtvistelig Bodø-dialekt. Etter bytte av trommeslager før utgivelsen av Kråkesølv i 2014, har de gått i en musikalsk retning som minner mye om Radiohead. Med Pangea fortsetter de denne trenden, og trekker den videre, med Lars Horntveth (Jaga Jazzist) som produsent og medvirkende på plata.

Plata starter med tittelsporet «Pangea», som har det desidert mest umiskjennelige riffet på hele plata. Det er driv, det er rock, det er pop, det er Kråkesølv - helt klart. Det er først når man kommer over det rent musikalske at man legger merke til teksten, fylt til randen av metaforer og tekst-smiing som nærmer seg ordspill. Vokalist Fredrik William Olsen leverer dessuten varene med en meget overbevisende og suggerende stemme.

Neste spor, «Luftslott» roer ned stemninga noe. Verset er komponert av et stødig trommeparti med en lekende bass og gitarklimpring. I tillegg til en lav synth og diverse elektroniske lyder dannes et mettende lydbilde, med melankolske konnotasjoner. Broen til refrenget drar opp intensiteten noe, før refrenget bryter ut. Gåsehud. Teksten er forøvrig en nydelig formulert metafor på et forhold på avveie.

Æ hadde tenkt å lev på luft og kjærlighet / men alt æ hadde har æ brukt opp / på å bygg luftslott

Etter kjærlighetssorgen kommer «Vi», som er den andre singelen fra plata. Her hører man klarest, etter min mening, den påvirkningen Lars Horntveth har hatt. Verset har et bassriff som skriker Jaga Jazzist, og mellomleddet som kommer mellom de to versene er som spaltet av fra One-Armed Bandit. Her har vi òg en synth som dikterer stemning på en nydelig måte - nytt og spennende!

Dette er helt klart Kråkesølv, men med noe mer. Du hører på visse låter, blant annet «Du mein det som en trøst», «Stille» og «Vardøger» at dette er Kråkesølvs verk, som uten videre informasjon kunne vært vanskelig å plassere tidsmessig. På den andre siden har du «Lenge sia sist», «Syrinen» og ovenfornevnte «Vi», som blander det kjente og det mer eksperimentelle.

Jeg kan dog ikke klage, for jeg syns at Pangea var en ren fryd å høre: melodiene, det eksperimentelle, den fantastiske sammensetningen av låter, tekstene, vokalen, trommene, gitaren, bassen, alt – ALT sitter som et skudd. Kråkesølv har kommet fram til en formel som blir vanskelig å toppe, og produsert en plate som oppriktig er noe av det beste jeg har hørt de siste årene.

Powered by Labrador CMS