Samfunnet bak Samfundet
ISFiT
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article De moderne misjonærene image

De moderne misjonærene

Noen bruker friåret på jobb eller folkehøyskole. Åsfrid og Marlene bruker tiden på å «spre det gode budskap» i utlandet.

Det er to blide jenter som møter oss på en kafé i sentrum en høstkveld i november. Åsfrid og Marlene kommer fra Gå Ut Senteret i Trondheim, en bibelskole eid av Normisjon. Her har de gått på skole siden slutten av august, og de er nå i siste fase av forberedelsene før de reiser ut på misjon. Det er lite ved dem som minner om det typiske bildet mange har av misjonærer, der de står kledd i jeans og skjorte. De er litt sjenerte i starten, men når vi kommer i gang med samtalen om reisen de snart skal ut på går praten lett. Om litt over en uke reiser Åsfrid til Paraguay, mens Marlene drar til Kambodsja. De vet ikke eksakt reisedato enda.

– Vi får vite datoen rundt en uke før, på den måten skal vi være mest til stede her i byen og med hverandre før vi drar. Vi skal ikke gå rundt og planlegge og tenke for mye på utreise, forteller Marlene.

Med bare noen dager igjen i Norge begynner jentene å kjenne på nervene.

– Det går veldig opp og ned. Plutselig så kommer det en liten klump i magen hvor man innser at «shit’s getting real», sier Marlene og ler, før hun fortsetter mer alvorlig.

– Man kommer til å få se ting som er veldig uvant og nytt.

LENGTET TILBAKE.

Da Åsfrid var ni år dro hun til Sør-Amerika med familien, hvor foreldrene skulle jobbe som misjonærer. De jobbet i flere land, og reisen gjorde stort inntrykk på den unge jenta.

– Vi bodde i Bolivia i to og et halvt år, og så flytta vi til Peru og bodde der i ett og et halvt år, forteller hun og legger til at hun har fått reiselysten fra dem.

Familien kom hjem til Norge da hun gikk i 9. klasse, og allerede da visste hun at hun ville tilbake til Sør-Amerika. Hun begynte etterhvert på Kvitsund Gymnas i Telemark, en privat skole drevet av Norsk Luthersk Misjonssamband.

– Der fant jeg ut at jeg ville begynne på noe lignende senere, hovedsakelig for å kunne reise tilbake til Sør-Amerika.

Da hun kom over Gå Ut Senteret likte Åsfrid det hun så. Spesielt fokuset på frivillig arbeid var noe som fanget oppmerksomheten hennes.

– Det handler på en måte ikke om at vi skal komme ned der og redde verden, vi skal heller lære av dem. Vi kommer ikke ned med sånn vestlig overlegenhet, men vi lærer av dem og lærer av deres kultur og sånn. Jeg synes det er den beste måten å gjøre det på.

TUREN SOM ENDRET ALT.

For Marlene var det et opphold på folkehøyskole som gjorde at hun etter hvert reiste til Gå Ut Senteret. Hun kommer fra en kristen familie, og etter videregående var hun litt usikker på hva hun ville gjøre.

– Jeg har alltid ønska å reise. Man drømmer jo mye om det, selv om jeg ikke hadde reist så mye fra før.

[ image ]
Foto: Hans Fredrik Sunde og Amalie Hoff Ludvigsen
SPENT: Både Marlene og Åsfrid ser fram til å kunne hjelpe til i henholdsvis Kambodsja og Paraguay.

Moren til Marlene anbefalte en kristen folkehøyskole. På det tidspunktet var hun ikke noe særlig kristen, selv om resten av familien fortsatt var det.

– Jeg hadde vært lenge borte fra Gud på en måte, og vært veldig tvilende. Da begynte jeg å få en sånn type… Hun drar litt på det før hun fortsetter.

– Lengsel. Jeg hadde et veldig stort tomrom på den tiden. Jeg var litt deprimert.

Marlene har et stødig blikk, og bryter sjelden blikkontakt. Hun virker trygg på seg selv og snakker rolig og kontrollert. Hun begynte på linja for disippeltrening ved Hedmarktoppen folkehøyskole, noe som var veldig lærerikt.

– Vi dro på langtur i mars til Panama for å bygge hus sammen med Ungdom i Oppdrag. Det var ett eller annet med den turen som bare var skikkelig fantastisk, vi hadde virkelig Gud med oss hele turen, sier hun og smiler stort.

VANLIG KOMBINASJON.

Asbjørn Dyrendal er religionsprofessor ved NTNU. Han sier at misjonering ikke er hans hovedfelt, men forteller at kombinasjonen av bistandsarbeid og evangelisering er svært vanlig.

– Med evangelisering mener man å «spre det gode budskap», og det er dette mange tenker på som misjonering, forklarer han..

Han forklarer at for mange som misjonerer handler det ikke nødvendigvis om å spre religionen sin, men heller om det å gjøre gode gjerninger og å oppføre seg i kraft av Jesus. Skal man få oppmerksomhet og verve nye medlemmer til religionen er det er viktig å kunne vise til konkrete handlinger.

– Man må kunne utføre ting, og bidra i samfunnet. Folk må føle at de får noe igjen for det.

VIDT BEGREP.

Dyrendal forklarer at misjonering er et mangfoldig felt, og det kan gjøres på mange forskjellige måter. Det praktiseres på en eller annen måte i de fleste religioner, men er mer vanlig i noen enn i andre.

– Noen religioner hevder at de er en «misjonsfri» religion og at de ikke prøver å spre den, men det er en vanskelig ting å si fordi det ligger i religionens natur å forkynne. De religiøse uttrykk som overlever må rekruttere nye tilhengere, forklarer han.

[ image ]
Foto: Hans Fredrik Sunde og Amalie Hoff Ludvigsen
HUMANITÆR MISJONERING: Religionsforsker Dyrendal forteller at misjonærer som kun forkynner ofte blir sett på som litt rare, mens de blir ansett som langt mer ordinære hvis de også bidrar med humanitært arbeid.

Han sier at selv om man sjelden er enige om noe innenfor religion er det allikevel visse ting som har større oppslutning enn andre.

– Innenfor kristendommen vil det for eksempel være noenlunde konsensus rundt misjonering på grunn av misjonsbefalingen. Det finnes også dem som er skeptiske til dette og lurer på om det er beste måte å gjøre det på, men de tilhører nok et mindretall.

GÅR I DYBDEN.

Ved Gå Ut Senteret bruker jentene mye tid på å lære om hva som vil møte dem når de kommer til landene de skal bo i de neste månedene. De har snakket om kulturforskjeller og gått i dybden på nettopp dette. Under forberedelsene jobber de i team med de som skal til samme land.

– Jeg tror vi er 32 som skal ut, og så er det syv forskjellige team, forteller Åsfrid.

De to jentene begynner å ramse opp de forskjellige landene man kan reise til. Paraguay, Ecuador, Kambodsja, Etiopia, Indonesia, Nepal og Tsjekkia. Man velger hvilket land man ønsker å reise til når man søker på skolen. Teamene de er satt i jobber tett sammen her i Norge for å forberede seg på en annerledes hverdag i landene de skal til. Jentene beskriver teamene som en god miks av forskjellige mennesker.

– Vi jobber mye med teambygging, også har vi har en mentor i alle teamene som veileder oss. I tillegg har vi gått gjennom personlighetstester for å finne ut av hva slags personlighetstype vi er.

De har gått ordentlig i dybden og gravd fram mye fra fortiden for å lære hverandre å kjenne best mulig. Både tros- og livshistorie har blitt delt, og lite er hemmelig innad i teamene. De har faste møter en gang i uka, og i tillegg bor hvert team sammen i et bofellesskap.

– Det blir veldig tett på, og det er jo for at vi skal fungere best mulig sammen i utlandet, forteller Marlene med et alvorlig uttrykk.

Åsfrid nikker i enighet. Hun har fått mye ut av det to måneder lange oppholdet, og det har gitt henne et nytt perspektiv på oppgaven de har foran seg.

– Det er veldig lærerikt. Da jeg søkte på Gå Ut Senteret tenkte jeg først og fremst at jeg skulle reise til Paraguay, jeg tenkte ikke så mye på tiden her i Norge. Men jeg har lært utrolig mye, både om meg selv og om bibelen, sier hun ivrig.

ENGELSKUNDERVISNING OG DAGHJEM.

Når de kommer til landene de besøker skal jentene gjøre litt forskjellig arbeid. I Kambodsja skal Marlene og resten av teamet først til hovedstaden Phnom Penh og drive med engelskundervisning og datakurs på et internat for studenter fra landsbygda. Etter hvert skal de til Siem Reap for å jobbe med kvinner som er utsatt for trafficking, og til slutt til Kampong Chhnang for å arbeide i en menighet og på en bibelskole. Turen avsluttes med en evangeliseringsaksjon.

– Det er mange konferanser hvor folk strømmer til for å høre om Gud, og da skal vi være med på det sammen med en menighet og med Normisjon.

I Paraguay skal Åsfrid og teamet jobbe i kristne menigheter, på et hjem for utviklingshemmede samt et daghjem for barn.

– Det er for at enslige mødre kan dra på jobb om dagen, så det er mest for de fattige.

SKEPSIS.

Hvordan befolkningen i ulike misjonsfelt reagerer på misjonering avhenger blant annet av tidligere erfaringer, forteller Dyrendal.

– Har man dårlig erfaring vil man naturligvis være skeptisk, sier han med et skjevt smil.

Det kommer også an på hvordan de som styrer landet operer, noen steder er det makten som bestemmer hvilken religion landet skal ha. Det kan være at det er en annen religion som flesteparten av befolkningen tror på fra før, og da kan det være vanskelig å drive misjonering, forteller Dyrendal. Her hjemme er de fleste skeptiske når de hører ordet misjonering.

– I Norge så har det blitt en veldig perifer greie. Det har vært en viktig kulturell bevegelse historisk sett, også i Norge, men for det fleste i dag er det så ukjent at mange nok oppfatter det som en sær ting å gjøre.

Han sier at det i stor grad avhenger av hvordan det framstilles. Det å skulle evangelisere oppfattes som en veldig rar ting for mange, men når man reiser for å drive med bistand i tillegg så blir det ikke så fjernt.

– Da utfører man jo en god gjerning, utdyper han.

ÅNDELIGE KOLONIER.

Vi møter Hans Martin Thomassen på et kontor på NTNU Dragvoll. Thomassen er førsteamanuensis ved sosialantropologisk institutt og har lang erfaring innenfor sosialantropologisk forskning. Han forteller at selv om det kan virke litt avleggs i dag, så har Norge historisk sett hatt høyest antall misjonærer per innbygger i hele Europa.

– I perioden fra starten av 1800-tallet og til rundt 1950 så var misjonen den største folkebevegelsen i Norge, sier han. Han snakker fort, men stemmen er rolig.

Thomassen trekker paralleller mellom kolonialisering og misjonering, og forklarer at misjonering var en måte man kunne få innflytelse på uten å ha kolonier.

– Der hvor resten av verden skaffet seg kolonier, skaffet Norge seg misjonsmarker. De skaffet seg åndelige kolonier på en måte.

Det at de reiste ut til land hvor mange ikke hadde vært før gjorde at de kunne rapportere hjem om ting som til da hadde vært helt ukjent.

– De bidro jo, slik som antropologer gjør i dag, til å forme bildet av «de andre», forteller Thomassen ivrig.

Dette er imidlertid ikke bare positivt. Lokalbefolkningen som misjonærene møtte på ble framstilt som mennesker i nød som måtte reddes av misjonærene, og språket som ble brukt var ofte nedlatende.

– «Misjonsblikket» handlet om mennesker som ikke var kristne, som levde i mørket og som trengte vår hjelp.

Han legger ikke skjul på at dette er et uheldig bilde som nordmenn hadde i mange år, og som ikke stemmer med virkeligheten.

SAMMENSATT VERDENSBILDE.

Thomassen er ikke så bekymret for at misjonærene skal være til besvær i landene de kommer til.

– Det er ikke sånn at de bare kommer dit og definerer hva arbeidet skal handle om, de må jo forholde seg til andre mennesker og samarbeide med dem, forklarer han.

[ image ]
Foto: Hans Fredrik Sunde og Amalie Hoff Ludvigsen
UHELDIG BILDE: Sosialantropolog Thomassen kan fortelle at tidligere misjonærer ofte bidro til at nordmenn fikk et bilde av mennesker i andre land som uvitende og hjelpetrengende.

Han har spesielt kunnskap om Kambodsja, og legger vekt på at dette er et land med en så stor sammensetning av forskjellige mennesker at det ikke finnes en ren identitet som kan bli truet. Han sier at de fleste kulturer er blandinger, eller hybrider, av andre kulturer igjen.

– Hvis du ser for deg at disse menneskene har satt sammen forskjellige biter til sitt eget verdensbilde så tror jeg ikke det er noe grunn til å være redd for at misjonærene skal komme ned dit og ødelegge noen ting.

Han mener det er viktig å huske på at slike steder har så mye historikk og hendelser som har skjedd opp igjennom historien at det skal mye til for å forandre på ting.

– Det at det kommer noen misjonærer har ikke noe å si i det store bildet, men det kan godt være at deres tilstedeværelse kan skape en liten positiv forskjell for noen få mennesker som faktisk syntes at møtet med dem var en fin ting.

Han tror at misjonærene kommer til å bli møtt med nysgjerrighet og at lokalbefolkningen sikkert vil plukke opp noe av det de sier.

– Det er rimelig sikkert at de ikke vil omfavne alt det misjonærene måtte ha på hjertet, men de blir kanskje inspirert til å blande noe av det sammen med alt det andre som utgjør deres rammeverk for å skaffe seg et meningsfylt liv. Samfunn endrer seg hele tiden, konkluderer han.

VANSKELIG Å FORKLARE.

Åsfrid og Marlene synes det er vanskelig å forklare arbeidet sitt til folk som ikke er troende.

– Blant min vennekrets hjemme hvor det ikke er så mange kristne har jeg prøvd å forklare det som en tur hvor vi skal ut og hjelpe til, forteller Marlene. Hun synes det er lettere å få de kristne vennene sine til å forstå.

Åsfrid tror også at de ikke-religiøse vennene hennes er skeptiske.

– De tenker nok at det virker litt meningsløst. Men når man nevner bistand så synes folk med en gang at det virker mer spennende.

Ingen av jentene kjenner noen andre som gjør det samme som dem, bortsett fra de andre på Gå Ut Senteret. På spørsmål om hva de tenker om at noen er kritiske til misjonering må begge tenke seg godt om. Åsfrid forteller etter hvert at hun ikke har møtt noen som har vært direkte imot det.

– Men hvis at jeg hadde møtt på noen som var det, så hadde jeg forsvart det med at vi drar jo ned dit for å menge oss med dem. Det er ikke noe sånn at vi kommer ned og prøver å manipulere noen til å bli kristne eller noe sånt.

Hun tror at mange tenker at de bruker tilbud om bistand for å så kunne tvinge på dem en religion, og er opptatt av det ikke er det det handler om.

– Det handler først og fremst om å tilpasse seg til slik de lever, og så å leve sånn som vi mener er et kristent forbilde. Vi prøver å vise litt av Jesus gjennom hvordan vi oppfører oss.