Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Etter fakta, floden image

Etter fakta, floden

Mistilliten til forskning har vokst til vi ikke lenger vet hva som er fakta, og hva som er sant.

Vi lever i et postfaktuelt samfunn om vi skal tro mediene. Med Donald Trump og venners skjødesløse forhold til fakta og etablerte sannheter. Presidentens spesialrådgiver, Kellyanne Conway, stadfestet administra-sjonens kunnskapssyn i et intervju med CNN ved å erklære at jo, de forholder seg til fakta - bare alternative fakta. Alt tyder på at forskningen har gjort et uttog fra politikkens kamparena: Harde, kalde fakta er ikke lenger like hardtslående som de tidligere har vært. Man ser en stadig gryende mistillit til institusjonene som supplerer oss med fakta. Er det grunn til det? Er forskningen egentlig fri? Og hva er egentlig sant?

Ja, forskningen er fri, skal man tro Leif Edward Ottesen Kennair, professor i psykologi ved NTNU. Likevel finnes det tilfeller som er problematiske. Blant annet om det bedrives oppdragsforskning med et forventet resultat, eller om det legges føringer fra myndighetene for hvordan forskningen skal bedrives.

– Et eksempel på dette er studier av kronisk utmattelsessyndrom (ME), hvor interessegrupper som favoriserer biologiske framfor psykologiske forklaringer påvirker hvilke forskningsprosjekter politikerne støtter. Politikere må læres opp i forskning, og lære hvordan de skal lese og forholde seg til fakta som strider mot deres grunnsyn. Og ikke benytte forskning til å lefle med egne interesse- grupper.

Likevel virker det ikke som om dette er kjernen av problemet. Det er ingen røde varsellamper eller heftige diskusjoner i avisspalter om forskningens troverdighet. Som professor Kennair sier, forskningen er fri. Mon tro opphavet til det post- faktuelle hysteriet skyldes en mer grunnleggende mistillit til fakta.

Et alternativ til fakta

Etter at Conways kommentar om alternative fakta lagde sjokkbølger gjennom den amerikanske pressen, opplevde ordboka Merriam-Webster en veldig økning i oppslag av ordet «fact». De definerer ordet som «objektiv informasjon», men objektive og etterprøvbare data må ikke nødvendigvis være fakta. Forskning oppstår av fakta i møte med tolkning, noe som betyr at forskning ikke nødvendigvis er sannhet.

– Innen ethvert felt vil det alltid være forskjellige forskere som gjør krav på hva som er sant. Forskning vil alltid foregå innenfor en gitt ramme, sier May Thorseth, professor i filosofi og leder av program for anvendt etikk ved NTNU, og legger til at utvalget av empiri også har mye å si.

– Selv om forskningsstudier er etterprøvbare og etisk forsvarlige behøver de ikke nødvendigvis være fakta fordi sannheter alltid vil avhenge av våre definisjoner. Vi har sett at forekomster er relative og mye avhenger av definisjoner. Som Foucault påpekte, vår definisjon av galskap har endret seg fundamentalt opp igjennom årene. Om man leter etter en diagnose, vil man ofte finne en, sier hun.

Hvordan skal man forstå sannhet da? Hva er fakta, hva er alternative fakta – og hva er løgn? Ifølge Thorseth er forskningsresultater ikke å betrakte som objektive fakta. Den sannheten, den virkeligheten vi forholder oss til er derimot ofte basert på konsensus i forskersamfunnet.

– All kunnskap er feilbarlig. Vi vet ennå ikke hva effektene av klimaforandringer vil være før om flere tiår, selv om vi kan beregne sannsynligheter. Vi kan ikke slå i bordet med hardtslående argumenter overfor klimafornektere, selv om det meste tyder på at de tar feil.

Forskning og ideologi

At forskere er ideologisk motivert, virker det som om ingen vil skrive under på. Professor Kennair utdyper:

– Helt siden sekstitallet har feministiske og marxistiske teorier spilt en dominerende rolle innenfor humaniora. Men selv om Klassekampen leses i større grad på universitetene, behøver ikke nødvendigvis det bety at forskning er venstrevridd. Den er empiribasert og til å stole på.

Saulus blir sjelden Paulus, sier Kennair, det er naivt å tro at politikere vil endre mening i møte med fakta. Det strider imot politikkens natur, mens forskning fordrer at foruttagelser endres i møte med fakta.

– Ofte er jeg uenig med forskerkolleger, men da er jeg uenig med tolkningen, sjeldent data. Det Kennair heller mener er et større problem er at politikere blir opplært til det han kaller «cherry picking», de håndplukker fakta og forsknings- resultater som passer deres agenda.

– Når vi har ministre og framtredende politikere på besøk her på instituttet, merker jeg at de lytter nærmere om jeg sier det de liker, om de oppfatter at jeg er på «deres lag». Her er venstresiden vel så populistiske som høyresiden. De framhever forskning basert på hva velgerne deres vil høre, sier han.

Overdreven tillit

Et minneverdig eksempel på at politikeres bruk av forskning ikke alltid er rotfestet i sannheten, er daværende justisminister Anders Anundsens opptreden på NRK-programmet Folkeopplysningen. Programleder Andreas Wahl påstod at det er konsensus blant forskere at alkohol er mer helseskadelig enn hasj, hvorpå Anundsen eplekjekt svarte at «den forskningen jeg sitter på, sier nemlig det motsatte», som om forskningen var en liten hemmelighet han satt og ruget på, og ikke offentlig domene. Da Wahl omsider mottok Anundsens forskning, viste det seg at det er to avisartikler: en studie kun om hasj og en upublisert mastergrad av en svensk medisinstudent.

Har standarden falt i Norge – kommer politikere seg unna med slepphendt forhold til forskning? Hvor ofte sjekkes forskningen politikere støtter argumentene sine på? Kanskje heller enn en tapt tillit til forskningen, så har vi en overdreven tillit. Politikere trenger ikke mer for å underbygge sine argumenter enn å henvise til forskning. Selve ordet er så tillitvekkende og betryggende at enhver referanse stopper en diskusjon. Kanskje har den politiske bruken av forskning overdrevet til den grad at den har mistet sin verdi? Uansett hvordan du vrir og vender på det; fakta er ikke det det engang var.

Hva kan vi konkludere med? Tilsynelatende er forskningen fri – i hvert fall ifølge forskerne selv. De største problemene forskningen står overfor har heller å gjøre med dogmatisme og politikeres misbruk av forskning i ideologiske kamper. Til syvende og sist er det tilliten til vitenskapelig kunnskap som står i fare for å forvitre. Selv om man er uenig i noe behøver det ikke være usant. Det virker som forskningen er fri - inntil videre.