Studiestart
Nyheter
Reportasje
Kultur
Forskning
Kommentar
Musikk
UKA
Sport
Forbruker
Anmeldelse
Portrett
Debatt
Pstereo
Underholdning
Article Sisyfos' ledsager image

Sisyfos' ledsager

Peder Kjøs er både psykolog og psykisk syk. Men det vanskeligste er å være pårørende.

Etter NRK-serien Jeg mot meg, som fulgte åtte unge mennesker og deres kamp mot forskjellige psykiske lidelser, ble psykologen Peder Kjøs, som fra før var kjent fra forskjellige samlivsspalter, plutselig hele Norges terapeut. Han forteller at det ikke har blitt skrevet under en kontrakt for en ny sesong enda, men at han håper sterkt på det.

– Vi driver og forhandler med NRK. Det hadde vært utrolig kult hvis vi kunne få lage en runde til med det, det var jo så fantastisk gøy den første gangen. Jeg synes dette er en fin tid å snakke om psykisk helse, for det er mye interesse for det. Jeg håper at vi kan bidra litt til at man skal kunne ta opp emnet uten at det blir så vanskelig eller svært. At det skal være greit å prate om psykisk helse.

Er det noen poeng med terapien?

Imidlertid er det noe han har lært i løpet av de tjue åra han har jobbet som terapeut, og det er at folk ikke bare kan «fikses». Men det tok sin tid å forstå.

–Sånn i starten, da jeg var nyutdanna, så hadde jeg lyst til å virkelig gjøre en forskjell. Jeg tenker det har noe å gjøre med både det at jeg selv har lyst til å være viktig, men også det at man ser at folk har det dårlig, og har lyst til å gjøre det bedre for dem. Jeg oppdaga etter hvert at det ikke er sånn det funker. Det er ikke sånn at jeg bare kan komme inn og gjøre noe, og så blir alt så mye bedre. Sånn er det bare ikke. Man må heller prøve å hjelpe folk til å leve med ting sånn som de er.

Vil du si at psykologien er et Sisyfosarbeid (red.anm: arbeid som ikke kommer noen vei)?

– Ja, det er jo egentlig det. Men jeg tenker kanskje enda mer at Sisyfos er den som har en psykisk vanske. Og så går man som psykolog ved siden av den stakkars Sisyfos som ruller denne steinen, klapper han litt på skuldra, og ber ham gå opp igjen. Men det er jo faktisk mange ting som kan forandres mye, som tilfeller av rusproblemer og lignende. Der hender det jo at folk virkelig tar store grep i sitt eget liv. Men det at man av og til er depressiv, det at man har en liten tilbøyelighet til angst, det at relasjoner er litt vrient og sånn, det er ofte noe som vedvarer veldig, og som man må forholde seg til. Man får jo tilbakefall og nye varianter.

Du sier jo også selv at du har «et talent for depresjon». Hvordan er det da å jobbe som psykolog, og bli påmint daglig om at folk sliter og at ting kan være kjipt?

– Som psykolog så jobber jeg jo med det, og det føles konstruktivt og godt. Jeg blir ikke nedbrutt av det, men synes heller det er meningsfullt og givende. Og det er jo også ting jeg lærer av klienter: Jeg ser hvordan folk takler sine ting. Men det er vel mange psykologer som har sånne perioder der de mister litt trua. Man snakker om at du får et praksissjokk når du begynner å jobbe, og blir veldig overvelda, men man kommer over det. Men så, når man har jobba som terapeut i en syv års tid så begynner man å tenke, «Er det noen hjelp i dette?» Og selv hvis ja, «klarer jeg å sitte sånn her i en tjue års tid?» Noen melder seg kanskje litt ut, eller begynner å jobbe på en mer teknisk måte, mens andre forsoner seg med det, og finner en måte å stå i det og akseptere at det er som det er. For det er veldig viktig å ikke bli kynisk. Jeg tror det må være ganske ille å ha en psykolog som har gitt opp.

– Det er viktig å ikke overta den andres problem

Kjøs har i etterkant av Jeg mot meg dukket mye opp i mediene, der han blant annet har delt sine erfaringer om hvordan det er å jobbe som psykolog samtidig som hans egen sønn sliter med kronisk depresjon. Han forteller at hans situasjon er langt fra unik. Fordi det er så vanlig å ha psykiske problemer er de aller fleste av oss pårørende til mennesker som sliter, selv uten at vi nødvendigvis er klare over det.

Hva kan man gjøre hvis man oppdager at noen man står nær sliter psykisk?

– Man må prøve å beholde roen, og beholde troen på at det kan gå bra. Hvis du sjøl har det vanskelig, og er redd for hva som skal skje med deg, så trenger du ikke at den du snakker med blir like redd. Det er også viktig å prøve å se framover, og å ha et perspektiv ut over akkurat her og nå. Det å løfte blikket litt tenker jeg er en viktig måte man kan bidra på, i tillegg til å prøve så godt man kan å være tilgjengelig. Ikke bare i tid og sted, men også i holdning. Vis at det er okay å prate med deg, liksom. Det er kanskje det viktigste.

Han forteller videre at det som pårørende også er viktig å ikke prøve å overta den andres problem, eller å prøve å bli det mennesket som alene skal hjelpe dem ut av problemene.

– Psykiske problemer er ofte noe som er en utfordring som personene er nødt til å leve med i lang tid, og det å da ta på seg rollen som den som skal bære det for vedkommende eller redde personen, det blir for vanskelig. Man brenner bare ut seg sjøl isteden.

Kan man miste seg selv i forsøket?

– Ja, det er jo litt det man gjør, og den andre personen blir alt det handler om. Så selv om en venn eller noen i familien har det vondt, så kan man ikke gå inn og overta. Man blir nødt til å skjerme seg sjøl oppi det. Ellers er man ikke til noen særlig nytte heller.